Standardmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Standardmodellens partikler og vekselvirkninger, referanseplakat

Standardmodellen i partikkelfysikken er en teori som beskriver de tre naturkreftene fargekraft, svak kjernekraft og elektromagnetisme, og av elementærpartiklene. Den inneholder de lovene som styrer hvordan partiklene og kreftene oppfører og utvikler seg. Dette er grunnlaget for hvordan atomer bygges opp og forbinder seg med hverandre til molekyler, og dermed all vanlig materie rundt oss.

Standardmodellen er en kvantefeltteori (QFT) som er konsistent den spesielle relativitetsteorien. En kvantefeltteori skiller seg fra eldre kvantemekanikk, slik som Schrödingerteori, ved at også bølgefunksjonen er kvantisert, i tillegg til størrelser som energi, posisjon, og bevegelsesmengde. Kvantisering av bølgefunksjonen er det som gir opphav til partikler. I standardmodellen er alle felter kvantisert, og til og med vekselvirkning mellom partikler skjer ved utveksling av virtuelle partikler. Et eksempel på en vekselvirkning er elektrisk frastøtning mellom elektroner, som skjer ved utveksling av virtuelle fotoner. Standardmodellen beskriver også hvordan partikler kan skapes og tilintetgjøres, eller hvordan de går over til andre typer partikler ved kollisjoner. Ved slike overganger er bevaringslover viktige siden de gir rigide skjema for hvilke overganger som er lov og hvilke som er ikke. Eksempler på bevarte størrelser er ladning, energi, og bevegelsesmengde.

Standardmodellen beskriver ikke gravitasjon og er dermed ikke koplet til den generelle relativitetsteorien. Gravitasjon antas å ha liten betydning på avstander på størrelse med et atom og mindre, men er viktig for en total beskrivelse som ikke bare kan anvendes på atomært og subatomært nivå. Standardmodellen ble utviklet mellom 1970 og 1973 basert på arbeid tilbake til tidlig på 1900-tallet. Det er en viktig test for naturvitenskapelige teorier at de tillater oss å formulere hypoteser og forutsi verdien av størrelser som kan utprøves og måles. Standardmodellen har forutsagt en rekke nye partikler og verdier som hittil har vist seg å stemme svært godt med testresultater fra forsøk, for eksempel i partikkelakseleratorer.

Massen til partiklene, koplingskonstantene for kreftene samt flere bevaringslover er ikke avledet av grunnprinsipper, men bestemt eksperimentelt. Dette gir en rekke uløste spørsmål (se under). Man vet også at de partiklene som i dag beskrives av standardmodellen bare utgjør omtrent 2–4 % av all masse og energi i det observerbare universet.[1]

Oppbygging av standardmodellen[rediger | rediger kilde]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Standardmodellen er et resultat av mange uavhengige oppdagelser og teorier. Flere viktige prinsipper som Maxwells likninger og lorentztransformasjonen var beskrevet allerede i det 19. århundre sammen med elektronet (1894) og tidlige atommodeller. I 1900 forklarte Max Planck svart-legeme-stråling ved å postulere at energien fra et svart legeme ble formidlet i lyskvanter (fotoner), og regnes som grunnleggeren av kvanteteorien. I 1905 kom Einstein med den spesielle relativitetsteorien som etablerer prinsipper om relativitet mellom observatører i forskjellige referansesystemer, relasjonen mellom masse og energi (E = mc²), noe som også ledet fram til den moderne beskrivelsen av fotonet.

I 1917 beskrev Bohrs atommodell atomet som en positiv kjerne sammensatt av protoner og nøytroner med elektroner med kvantiserte energinivåer i baner rundt atomkjernen. Omkring 10 år senere fikk partikkelfysikken mange gjennombrudd, med Erwin Schödingers bølgeligning (1926) som forklarer elektronets bølgenatur, Wolfgang Paulis utelukkelsesprinsipp (1926) som forklarer det periodiske system, Werner Heisenbergs uskarphetsrelasjon (1927) og Diracligningen (1928) som er den relativistiske bølgeligningen for elektroner. Diraclikningen er det første som kan regnes som en egentlig del av standardmodellen.

Viktige bidrag på 1930 tallet var betastråling og postuleringen av nøytrinoet (Enrico Fermi) samt kvanteelektrodynamikken, som bygger på Diraclikningen og ble ferdigutviklet på 1940-tallet av Richard Feynman, Freeman Dyson, Julian Schwinger, og Sin-Itiro Tomonaga. Den store innsatsen i våpenprogrammene under og etter annen verdenskrig ga tilgang til partikkelakseleratorer med stadig høyere energi og førte til oppdagelsen av en stadig økende mengde kortlivede, energirike partikler. I 1960-årene var behovet for en modell som kunne systematisere alle disse observasjonene åpenbart. Murray Gell-Mann og uavhengig George Zweig foreslo midt på 60-tallet at disse partiklene var bundne tilstander av tre mer fundamentale partikler som Gell-Mann kalte kvarker (etter en linje i James Joyces roman Finnegans Wake: "Three quarks for muster Mark").[2]

I utgangpunktet ble kvarker betraktet som en hensiktsmessig matematisk modell mer en virkelige partikler. Men utover 1960-årene ga en rekke eksperimenter med observasjon av f.eks. partikkelspredning bevis på at kvarkene var virkelige partikler. Videre arbeid gjorde at man mellom 1970 og 1973 kunne utvikle standardmodellen. De partikler og vekselvirkninger som denne beskriver er senere blitt bekreftet eksperimentelt. Som nevnt er standardmodellen ikke en fullstendig beskrivelse, og en rekke egenskaper ligger fremdeles utenfor det området standardmodellen beskriver.

Basis[rediger | rediger kilde]

Partikkelfysikk
Teorier
Standardmodellen
Kvantemekanikk
Kvantefeltteori (QFT)
Kvanteelektrodynamikk (QED)
Kvantekromodynamikk (QCD)
Den spesielle relativitetsteorien
Vekselvirkning
Sterk kjernekraft
Elektromagnetisme
Svak kjernekraft
Gravitasjon
Fargekraft
Elementærpartikler
Fermioner
Kvarker
Oppkvark
Nedkvark
Særkvark
Sjarmkvark
Bunnkvark
Toppkvark
Leptoner
Elektron
Positron
Nøytrino
Myon
Tau
Bosoner
Gauge-bosoner
Foton
W- og Z-bosoner
Gluon
Graviton
Higgs-boson
Sammensatte partikler
Hadroner
Mesoner
Pion
Baryoner
Proton
Nøytron
Atomkjerner
Atomer
Molekyler
Egenskaper
Energi
Bevegelsesmengde
Elektrisk ladning
Spinn
Paritet
Isospinn
Svakt isospinn
Fargeladning
Kjernefysikk
Atom

Partikler og krefter på kvantenivået har ofte en oppførsel som ikke er intuitiv, og som bare kan bestemmes i fra sine matematiske beskrivelser og verifiseres eksperimentelt. En rekke av disse egenskapene er det vanskelig å beskrive i dagligtale, eller illustrere visuelt.

På samme måte som partikkel brukes en rekke navn fra vanlig dagligtale i beskrivelsen av standardmodellen. Eksempler er farge, spinn, opp, topp osv. som opprinnelig ble valgt fordi de skulle være lett å huske, men uten noen annen betydning eller bare en tilfeldig sammenheng med begrepene slik de brukes i vanlig tale. Man kan dermed forledes til å tro at man intuitivt kan forstå hvordan disse systemene oppfører seg, noe som ofte er langt fra realiteten.

Det er et viktig mål innen fysikken at egenskapene skal kunne utledes fra en grunnleggende teori om alt der de enkelte lover, masser, energinivåer osv. bare er spesialtilfeller og instansieringer av generelle prinsipper og der «Detaljene kan beregnes dersom situasjonen er enkel nok til å gjøre en tilnærmelse, noe som sjelden er tilfelle, men der vi ofte allikevel stort sett kan forstå hva som skjer» (R. Feynman).[3] Standardmodellen er ikke en fullstendig slik teori (se figur).

Oversikt over teorier innen partikkelfysikk og relativitet

Egenskapene[rediger | rediger kilde]

Alle partikler og vekselvirkninger kan beskrives ved en kombinasjon av forskjellige kvantetilstander. Kvantemekanikken beskriver at disse tilstandene er kvantiserte, det vil si at de bare opptrer i multipler av Plancks konstant. Noen av de grunnleggende egenskapene innen standardmodellen er:

  • Energi: Alle partikler har en viss kvantisert energi (E), som i de fleste partikler gir opphav til masse (m). Dette antas å skje ved higgsmekanismen som beskrives senere. Ofte oppgis derfor hvilemassen som partikkelens energi i elektronvolt delt på lyshastighet i kvadrat: m0 = E / c² (med enheten eV/c²). Total energi er gitt ved Einsteins klassiske formel, med relativistisk masse eller med bevegelsesmengde og hvilemasse:
 E = mc^2 = \sqrt{p^2c^2 + m^2_0 c^4} ,

der m er masse, m0 er hvilemasse, c er lyshastigheten og p er bevegelsesmengde.

  • Bevegelsesmengde er relativistisk masse ganger hastighet, p = mv (eller for fotoner, som er masseløse, gitt ved p = hf / c, Plancks konstant ganger frekvens delt på lyshastigheten). Relativistisk bevegelsesmengde for hvilemassen m0 ved hastighet v er gitt av:
 p = \frac {m_0v} {\sqrt{1-\frac{v^2}{c^2}}}
  • Indre paritet beskriver hvordan symmetrien er ved en paritetstransformasjon (alle akser i koordinatsystemet endrer fortegn). Pariteten er beskrevet som lik eller odd paritet. Ladning og paritet inngår i beskrivelsen av kvanteelektrosvak teori, som er en felles beskrivelse av vekselvirkning ved elektromagnetisme og svak kjernekraft.
  • Spinn: Alle partikler har et indre angulært moment som er kvantisert som  S = \hbar \sqrt{s(s+1)}, der s = (0, 1/2, 1, 3/2, 2, osv). Spinn er en meget viktig egenskap siden partiklenes statistiske egenskaper bestemmes av om de har heltallig eller halvtallig spinn. Partikler med heltallig spinn kalles bosoner, f.eks. fotoner som har s=1, og partikler med halvtallig spinn som kalles fermioner. Eksempler her er her elektroner og protoner, som har s=1/2.
  • Isospinn beskrives ved et kvantetall (Iz) som er relatert til fargekraften. Hyperladning (Y) er avledet av isospinn og ladning: Y = 2 (Q − Iz).
  • Svakt isospinn: er et kvantetall (Tz) som er relatert til elektrosvak kraftvirkning. Svak hyperladning (Yw) er avledet av svakt isospinn og ladning: Yw = 2 (Q − Tz).

Partikler[rediger | rediger kilde]

Oversikt over partikler og familier i standardmodellen
For detaljerte partikkeldata, se elementærpartikkel

Basisegenskapene og bevaringslovene gir opphav til metastabile tilstander som kommer til uttrykk som partikler. Standardmodellen gir ikke en fullstendig beskrivelse av hvordan disse tilstandene oppstår. Antallet og energinivåer kan derfor ikke utledes av grunnprinsipper, men er bestemt ved observasjon. Dette skjer f.eks ved spredningsforsøk når man kolliderer partikler med høy energi, og observerer hvordan de partiklene som dannes spres, og hvilke egenskaper disse har. Dette gir informasjon f.eks om massefordeling, ladningsfordeling og spinn, og leder til modeller for oppbygningen. Siden det eksisterer en rekke symmetrier (se nedenfor), kan man ofte regne med at en kjent observasjon vil være gyldig for lignenede partikler og interaksjoner og lede til ytterligere postulerte egenskaper som senere kan verifiseres i nye forsøk.

Standardmodellen beskriver med bakgrunn i dette de enkelte kategorier og generasjoner av partikler og deres antipartikler:

  • Kvarker bærer tre komponenter av fargeladning (rød, grønn, blå). De kan ikke eksistere fritt, men innelukkes alltid i grupper på tre til baryoner eller to (en kvark og en antikvark) til mesoner som utad er fargenøytrale. Kvarkene forekommer i to hovedtyper, i tre generasjoner. Forskjellen mellom samme type partikkel i hver generasjon er deres masse og en egenskap som betegnes smak (flavor):
    • Opp-type-kvarker (opp, sjarm, topp) har ladning +⅔.
    • Ned-type-kvarker (ned, sær, bunn) har ladning −⅓.
  • Leptoner, som ikke har fargeladning, forekommer også i to hovedtyper i tre generasjoner (med smak som for kvarkene):
    • Elektron-type-leptoner (elektron, myon, og tau) har ladning −1.
    • Nøytrino-type-leptoner (nøytrino, myon-nøytrino og tau-nøytrino) har nøytral ladning (null).
  • Vekselvirkningspartikler er bærere av kraftvirkning mellom partikler:
    • Fotoner bærer elektromagnetisk kraftvirkning.
    • Gluoner formidler fargekraften og er selv bærere av fargeladning.
    • W og Z formidler svak kjernekraft.
Organisering av fermioner
  Generasjon 1 Generasjon 2 Generasjon 3 Ladning
Kvarker opp u\, sjarm c\, topp t\, +⅔
ned d\, sær s\, bunn b\, −⅓
Leptoner elektron-
nøytrino
\nu_e\, myon-
nøytrino
\nu_\mu\, tau-
nøytrino
\nu_\tau\, 0
elektron e\, myon \mu\, tau \tau\, −1

I tillegg har alle partikler en antipartikkel. Det er i tillegg flere andre hypotetiske partikler som hittil ikke er observert og som dels beskrives senere. Kvarkene bygger opp en rekke forskjellige hadroner (baryoner og mesoner). Av disse partiklene er det bare elektronet, nøytrinoene og fotonet, samt opp- og ned-kvarkene i protonet og nøytronet, som har en levetid som gjør at de kan observeres. Alle andre partikler har i utgangspunktet en levetid som er kortere enn 10-10 sekunder (og tildels mye kortere). Disse kan bare observeres indirekte via sine nedbrytningsprodukter eller andre effekter.

Alle partiklene har egenskapen spinn som beskrevet over. Leptoner og baryoner har spinn ½ og er derfor fermioner. Disse utgjør tilsammen all vanlig materie i universet. De er underlagt Paulis utelukkelsesprinsipp, som postulerer at ulike partikler ikke kan eksistere i samme posisjon og kvantetilstand. (De må ha antisymmetriske bølgefunksjoner.) En virkning av dette er at det forhindrer vanlig materie fra å kollapse til en svært kompakt tilstand. Det er tilsammen 6 kvarker, 6 leptoner og deres antipartikler, altså tilsammen 24 fermioner.

Krefter[rediger | rediger kilde]

Oversikt over vekselvirkning mellom partikler i standardmodellen

Standardmodellen forklarer kraftvirkningen mellom partikler i vanlig materie (fermioner) ved utveksling av vekselvirkningskvanter (som er bosoner). Denne modellen av hvordan kreftene mellom partiklene formidles, kan beregnes svært presist og bekreftes av laboratorieforsøk. Vekselvirkningskvantene kan opptre som virkelige partikler, men som kraftformidlere er de virtuelle i den betydning at de sendes ut og opptas begrenset av uskarphetsrelasjonen. Det er bare utgangsposisjonen og sluttresultatet som må bevare f.eks. total energi, mens vekselvirkningspartikkelen kan ha mye høyere energi (og masse) enn tilfellet ville vært for en virkelig partikkel. Dette begrenser imidlertid levetid og rekkevidde for vekselvirkningskvantene som beskrevet over og dess mer massiv partikkelen er, dess kortere er levetiden og rekkevidden. Kraftvirkningen kan være tiltrekkende eller frastøtende.

Vekselvirkningskvantene har heltalls spinn 0, 1, 2, ... og er bosoner. De følger derfor ikke Paulis utelukkelsesprinsipp og kan derfor også befinne seg i samme posisjon og kvantetilstand (symmetriske bølgefunksjoner). Det finnes tre hovedtyper:

  • Fotoner formidler elektromagnetisme. Fotonet er masseløst, og kraften virker derfor over ubegrenset rekkevidde. Den har enkel symmetri, U(1), og beskrives av kvanteelektrodynamikk.
  • De tunge vekselvirkningskvantene (gauge-bosonene) W+, W og Z0 formidler svak kjernekraft mellom partikler (leptoner og kvarker) av forskjellig smak. De er svært massive og har derfor en rekkevidde på bare ca. 10-18 m og en styrke på 1/30 av fargekraften på denne avstanden. Svak kjernekraft bryter paritetssymmetri (P-symmetri der f(xyz) = f(−x, −y, −z)) fordi den bare virker på venstre-asymmetriske partikler. Det er den eneste av de fundamentale kreftene som kan endre smak for leptoner og kvarker. Partikkelen endres til en annen partikkel av samme type, f.eks. fra ned- til opp-kvark eller myon til myon-nøytrino. Denne kraften er årsaken til at vanlig stabil materie bare inneholder opp- og ned-kvarker og elektroner. Kraften beskrives ved en såkalt SU(2)-gruppe, en duo av felter som gir opphav til tre interaksjoner: W± er ladet +1 eller −1 og kan interagere med elektromagnetisme og virker på venstre-asymmetriske partikler og høyre asymmetriske antipartikler. Z0 har nøytral ladning og virker på venstre-asymmetriske partikler og antipartikler. Sammen med fotonet formidler gauge-bosonene elektrosvak vekselvirkning.
Vekselvirkningsbosoner
Elektro-
magnetisme
Svak kjernekraft Fargekraft
foton γ Tunge
vekselvirkningskvanter
W+, W-, Z gluoner g
  • Gluoner formidler fargekraften. Kvarkene har tre typer fargeladning. Dette kan sees som en triplett av felter og gir opphav til en SU(3)-gruppe som gir 8 interaksjoner og 8 typer gluoner med fargeladning bestående av en farge og en antifarge (f.eks. rød-antigrønn) som beskrives av kvantekromodynamikk (QCD). Fordi gluoner også bærer fargeladning, kan man også få gluon – gluon-vekselvirkning. Hver interaksjon mellom kvark – gluon og gluon – gluon er i seg selv fargenøytral. Gluonene er masseløse. Totalt er dette svært vanskelig å beregne, men løsningsmetoder som nettverks-QCD gir godt samsvar med eksperimenter. Totaleffekten er imidlertid at kvarkene innelukkes fargenøytralt i baryoner (tre kvarker) og mesoner (kvark-antikvark), og ikke kan eksistere fritt. Selv om fargeladningen totalt i et baryon er nøytral, er den ikke helt symmetrisk fordelt, og man får en restkraft mellom baryoner (f.eks. nøytroner og protoner i atomkjernen) som kalles sterk kjernekraft. Den formidles imidlertid av mesoner og har en rekkevidde som tilsvarer et nøytron eller proton.

Symmetri[rediger | rediger kilde]

Venstrehendte (L) og høyrehendte partikler (R)

En viktig egenskap ved standardmodellen er chiralitet, dvs. «venstre- og høyrehendthet». En partikkel er etter definisjonen venstrehendt hvis indre spinn er medurs når urskiven peker i bevegelsesretningen. Huskeregel: Når venstre hånds fingre følger spinnet og den utstrakte tommelen peker i bevegelsesretningen er partikkelen venstrehendt, og tilsvarende høyrehendt for høyre hånd.

Helisitet h følger et tilsvarende prinsipp, men er spinnets \vec S projeksjon langs bevegelsesmengdens  \hat p retning:

h = \vec S\cdot \hat p,\qquad \hat p = \vec p / |\vec p|

Forskjellen er relativistisk: Chiralitet forholder seg til hastighetsvektoren, mens helisitet tar observatørens hastighet i betraktning. Om observatøren (f.eks. en annen partikkel) beveger seg fortere enn partikkelen endrer helisiteten fortegn sett fra observatøren, for 1/2-spinn-partikler, er den f.eks +\hbar/2 eller -\hbar/2 etter definisjonen over. For partikler med null masse, f.eks. fotoner og gluoner som alltid beveger seg med lysets hastighet, kan observatøren ikke bevege seg fortere, og for slike partikler er alltid helisiteten lik chiraliteten ganger \hbar/2

Standardmodellen er en chiral teori, som vil si at partiklene i enkelte vekselvirkninger oppfører seg forskjellig avhengig av om de er venstrehendte eller høyrehendte. For eksempel virker svak vekselvirkning kun på venstrehendte partikler (og høyrehendte antipartikler). Fermioner er også chirale, og venstrehendte fermioner kopler sterkere til andre venstrehendte fermioner enn venstre – høyre- og høyre – høyre-par. Dette symmetribruddet har etablert en «preferanse» i naturen for venstrehendte partikler. Denne typen symmetri kalles for P-symmetri (av paritet), og man sier at svak kjernekraft har stort P-symmetribrudd. Dette har vært brukt til å studere nøytrinomasse, for ettersom det foreligger indikasjoner på symmetribrudd ved svak kjernekraft, må nøytrinoet også ha masse.

Symmetri for motsatte ladninger kalles C-symmetri (for charge). Det vil for eksempel si at et elektron – proton-par har samme elektromagnetiske vekselvirkning som et positron – antiproton-par (positroner er anti-elektroner). I en del tilfeller der det forekommer P-symmetribrudd, kan det likevel forekomme CP-symmetri. Det var tidligere antatt at svak kjernekraft hadde CP-symmetri, men nå vet man at det også forekommer mindre CP-symmetribrudd.

Den siste symmetrien er T-symmetri, det vil si at man speiler bakover i tid. Det er ikke kjent noen vekselvirkninger som ikke tilfredsstiller kombinert CPT-symmetri.

Bevaringslover[rediger | rediger kilde]

Allerede i klassisk mekanikk hadde man teorier om bevaring. Termodynamikkens første lov sier f.eks. at energi hverken kan oppstå eller forsvinne. Tilsvarende er summen av de elektriske ladningene i et system bevart.

For vekselvirkninger er en egenskap bevart dersom summen for partiklene er lik før og etter vekselvirkningen. Det ble tidlig observert at visse vekselvirkninger er vanlige mens andre forekommer svært sjelden («forbudte vekselvirkninger»). Disse eksperimentene har ledet til beskrivelsen av kvantetall for elementærpartiklene og bevaringslover som beskriver hvilke tilstander og overganger som forekommer.[4]


Baryoner og mesoner[rediger | rediger kilde]

For detaljerte partikkeldata se baryon og meson

På grunn av fargekraften eksisterer alltid kvarker bundet i grupper som er fargenøytrale:

  • Mesoner består av to kvarker: En kvark og en antikvark. Fargenøytraliteten oppnås ved farge og antifarge. Mesoner har alle svært kort levetid, under 10-8 sekund, og de fleste mye kortere. Kvarkenes spinn kan være motrettet eller likerettet, og mesoner får derfor spinn 0 eller 1. Men det er også ytterligere finstruktur: Et meson som består av samme type kvark og antikvark, kan ha svært forskjellige egenskaper avhengig av om spinnene er likerettet eller motrettet, og om det er venstre eller høyre. Se for eksempel π+-pionet og ρ+-rho i tabellen. Nøytrale mesoner er sin egen antipartikkel.
  • Baryoner består av tre kvarker. Igjen kan de ha motrettet eller likerettet spinn, som gir spinn 1/2 eller 3/2. Også her gir spinnretningen opphav til forskjellige baryoner for samme kombinasjon av kvarker, se f.eks. protonet og Δ+-delta som begge består av kvarkene opp/opp/ned. Nøytroner og protoner kalles også nukleoner. Flere nukleoner bindes sammen til en atomkjerne fordi de har en ubalanse i fargeladningen som gir opphav til sterk kjernekraft som stabiliserer kjernen ved å virke mot frastøtning mellom like ladninger. Denne formidles av virtuelle mesoner. Utenfor atomkjernen er det bare elektromagnetisk kraft som styrer videre oppbygning av orbitaler og kjemiske forbindelser. Av baryonene er det bare protonet som er stabilt i fri tilstand. Nøytronet er stabilt i mange atomkjerner sammen med protonet.
  • Pentakvark er en hypotetisk kombinasjon av fem kvarker som teoretisk kan dannes som en kombinasjon av fire vanlige og en anti-kvark. Flere eksperimenter siden 2003 har indikasjoner på en pentakvark med masse 1540 MeV i kombinasjonen opp/opp/ned/ned/anti-sær.

Man legger merke til at massen for Baryoner og Mesoner er svært forskjellige og mye høyere enn summen av de renormaliserte verdiene for de kvarkene som bygger opp partiklene. Dette skyldes vesentlig bindingsenergi som følge av fargenøytral innelukking.

Masse og higgspartikkelen[rediger | rediger kilde]

Henfallsprodukter fra higgsbosonet

Higgspartikkelen er et hypotetisk elektrisk nøytralt vekselvirkningsboson med spinn 0. Det har en viktig funksjon både i elektrosvak teori og som opphav til masse i partiklene. Det er den eneste partikkelen i standardmodellen som ikke er eksperimentelt oppdaget, og er gjenstand for stor oppmerksomhet, blant annet som et resultat av forestående oppstart av ATLAS-eksperimentet ved CERNs Large Hadron Collider (LHC).[5]

Higgsbosonet er nødvendig får å tilfredsstille gaugesymmetri for vekselvirkningsbosoner med heltalls spinn, spesifikt W+, W- og Z0. Om de kjente vekselvirkningsbosonene var de eneste i standardmodellen, ville dette av symmetrigrunner betinge null masse, som det er tilfelle for gluoner (kvantekromodynamikk) og fotoner (kvanteelektrodynamikk). Ettersom W- og Z-bosonene har svært høy masse (typisk 80–90 GeV/c²) kreves det en mekanisme som kan forklare dette store symmetribruddet. Også andre effekter krever kanselleringer som i prinsippet ville føre til at alle elementærpartikler (leptoner, baryoner og bosoner) måtte ha null masse om det ikke fantes flere bosoner.

For å løse dette problemet, har man postulert et skalarfelt kalt higgsfeltet (etter Peter Higgs). Et skalarfelt har samme konstante verdi i hele universet, og ingen retning (i motsetning til en vektor). Det har en vakuumforventingsverdi (forventet verdi for feltets variabel i vakuum) som er beregnet til 246 GeV. Higgspartikkelen er en kvanteverdi som kopler dette feltet til partikler som har masse (massive partikler), og koblingens styrke (koblingsfaktoren) avgjør dermed hvor stor massen til partikkelen blir. Tidligere eksperimenter setter en nedre grense for higgsbosonets masse på ca. 115 GeV/c². Det ligger i vekselvirkningen at higgspartikkelen kobler svakt til partikler med lav masse (som opp-, ned-, sær-, sjarm-kvarker og leptoner), og kan trolig bare fremstilles via svært massive partikler som topp- og bunn-kvarker og W- og Z-bosoner, og kan siden detekteres via sine henfallsprodukter som vist i figuren.

CERNs LHC har tilstrekkelig energi til å produsere partikler med dette energinivået og forventes enten å finne Higgs bosoner eller partikler med andre egenskaper som forklarer symmetribruddet og opphavet til partiklenes masse.[6]

Utvikling og uløste områder[rediger | rediger kilde]

Question mark2.svg
Uløste problemer i fysikken:
  • Hva bestemmer masse og koplingskonstanter for vekselvirkningene?
  • Er det bare tre generasjoner partikler?
  • Hva er forbindelsen til gravitasjon og teorien om alt, og hva er mørk masse og mørk energi?
  • Hvorfor består ikke universet av like deler partikler og antipartikler?


Selv om standardmodellen gir meget godt samsvar med eksperimentene, har den mangler på en rekke områder som er gjenstand for omfattende forskning:[7]

  • Modellen har ingen beregning av partiklenes masser og av koplingskonstantene for kreftene som baseres på grunnprinsipper. Den er heller ikke noen fullstendig forklaring på hvilke partikkeltyper som opptrer og det antallet generasjoner man observerer (f.eks. leptoner og kvarker i tre generasjoner). Den opererer med 29 konstanter som må bestemmes ved eksperimenter. Flere foreslåtte teorier gir masser for partiklene som er svært mye høyere en det som observeres, og krever derfor korreksjoner eller elimineringer basert på forskjellige vekselvirkninger. Dette er ikke beskrevet i dagens teori, selv om det forventes at observasjoner av higgspartikkelen kan lede til nye beskrivelser.
  • Standardmodellen inneholder ikke beskrivelser av strukturer (partikler og krefter) over 1012 eV og opp til planckskalaen ved 2,4·1027 eV der kvantumgravitasjonseffekter gjør seg gjeldende. Det er trolig at det både finnes ytterligere struktur, og at gravitasjon må finne plass i en fremtidig teori om alt.[8] Gravitonet som formidler kvantegravitasjon, er ikke påvist. Gravitasjon er ulik de andre vekselvirkningene ved at den påvirker tidrommets krumning (og trolig også dets størrelse: universets ekspansjon), og den effekten vi observerer som tiltrekning ved gravitasjon er en følge av denne krumningen. Man forventer at elektrosvak vekselvirkning og fargekraften vil arte seg som en felles kraftvikning ved høye energinivåer (Grand Unification Theory, GUT) og at også gravitasjon inngår i en Unified Field Theory eller teori om alt på enda høyre nivåer.
  • Man vet nå at universet inneholder 96–98 % masse og energi som ikke er beskrevet av standardmodellen. Dette kalles mørk materie og deles i mørk masse (30 %) og mørk energi (70 %; der «mørk» har betydningen «ukjent», ikke «svart»). Mørk masse vekselvirker ikke med elektromagnetisme[9], men kopler med gravitasjon. Mørk energi er ukjent, men kopler trolig både til mørk masse og mørk energi og regnes som årsaken til universets ekspansjon.[10] En av forklaringene er svært massive supersymmetriske partikler.
  • Fordi standardmodellen er fullstendig symmetrisk, med unntak av svak vekselvirkning, ville man forvente at det observerbare universet besto av like deler materie og antimaterie. Antimaterie og materie ville da ha annihilert ettersom de kom i kontakt med hverandre om de var blandet. Om materien var fordelt i forskjellige regioner ville man forvente intens gammastråling der disse regionene var i kontakt. At man ikke har observert dette tyder på at universet stort sett består av vanlige partikler. Men svært kort etter Big Bang besto universet trolig av like deler materie og antimaterie (men med mange flere eksotiske og massive baryoner og mesoner enn i dag). De aller fleste annihilerte med hverandre, mens en svak ubalanse skapte de fermioner (f.eks. elektroner, protoner og nøytroner) vi ser i universet i dag. Men standardmodellens beregninger gir langt færre partikler (faktor 1010) enn vi beregner i det observerbare universet.

Strengteori og supersymmetri[rediger | rediger kilde]

Det er naturlig å tenke seg at det finnes et mer fundamentalt beskrivelsessystem (enten virtuelt eller reelt) enn de partikler og vekselvirkninger som beskrives i standardmodellen. En slik modell er strengteorien, som beskriver standardmodellens dimensjonsløse punktformede partikler ved hjelp av endimensjonale strenger. Strengteori er et samlebegrep som også omfatter M-teori (inneholder fem strengeteorier) og superstrengteori.

Strengene kan være åpne eller lukkede (endepunktene berører hverandre som f.eks. i en sirkel), og typisk størrelsesorden er plancklengden

 \ell_P =\sqrt{\frac{\hbar G}{c^3}} \cong 1,616 24 (12) \cdot 10^{-35} m

Strengenes struktur og vibrasjonsmodi gir opphav til de forskjellige elementærpartiklene som beskrives i standardmodellen. Selv om strengteori kan forklare mange egenskaper, krever vitenskapelig metode at man kan etablere eksperimenter som kan bekrefte teorien eller forutsi andre virkninger som må skyldes strenger. Dette er foreløpig ikke tilfelle.

De fleste varianter av strengteorien resulterer også i ytterligere symmetrier. En teori som beskriver dette er supersymmetri som forutsier at det for hver vanlige partikkel i standardmodellen vil finnes en superpartner. Superpartneren har samme kvantetall som sin partner unntatt spinnet som har en forskjell på 1/2. Supersymmetriske partikler vil ha svært høy masse, typisk 0,1 til 1 TeV. Dette kan løse to fundamentale problemer:

  • Hierarkiproblemet oppstår fordi mange partikler har svært mye lavere masse enn forutsagt. Supersymmetri gir kanselleringer (og forskjeller) i hvordan bosoner og fermioner kopler mot higgsmekanismen.
  • Manglende kilder til mørk materie i universet. De fleste supersymmetriske partikler har svært høy masse og kort henfallstid. Superpartneren til svak-vekselvirkning-bosonet Z0 (zino), fotonet (fotino) og den nøytrale higgspartikkelen H0 (higgsino) har samme kvantetall og kombinerer lineært til nøytralinoet.[11] På grunn av et forbudt brudd i R-symmetri (baryon- og leptonnummer) forventer man at alle supersymmetriske partikler vil henfalle til nøtralinoer. Det letteste nøytralinoet er derfor den mest sannsynlige kandidaten til WIMP (Weakly Interacting Massice Particle, «svakt vekselvirkende massiv partikkel») som kilde til mørk masse.

Men heller ikke for strengteori foreligger det forutsigbare eksperimentelle resultater som entydig bekrefter teoriens gyldighet. Supersymmetri kan være gyldig teori selv om superstrengteorien ikke er korrekt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robert Roy Britt (2004): «Dark Matter and Dark Energy: One and the Same?» – www.space.com.
  2. ^ Brian Martin (2006). Nuclear and Particle Physics: An Introduction, s. 4. John Wiley & Sons, Chichester, England. ISBN 0-470-01999-9. ISBN 978-0470025321 (pbk.), ISBN 0-470-02532-8 (pbk)..
  3. ^ Richard Feynman (1964): «The Feynman Lectures on Physics» – Feynman's lectures on Physics, Vol 1. 2-7.
  4. ^ Carl R. Nave. Particle Interactions and Conservation Laws (html). Georgia State University. Besøkt 10. november 2007.
  5. ^ Brian Martin (2006). Nuclear and Particle Physics: An Introduction, s. 297. John Wiley & Sons, Chichester, England. ISBN 0-470-01999-9. ISBN 978-0470025321 (pbk.), ISBN 0-470-02532-8 (pbk)..
  6. ^ Higgs ved CERN's exploratorium. CERN (2000). Besøkt 25. november 2007.
  7. ^ G.F. Giudice (2002). «Physics Beyond the Standard Model». I: Lecture Notes in Physics, bind Volume 591/2002, s. 294. Springer Verlag, Berlin / Heidelberg. ISSN 1616-6361.
  8. ^ Stephen P. Martin (Juni 2006). A Supersymmetry Primer (Engelsk) 126. Department of Physics, Northern Illinois University and Fermi National Accelerator Laboratory. Besøkt 18. november 2007.
  9. ^ Øystein Elgarøy (2006): «Tampen brenner for mørk materie?» – UIO/Institutt for teoretisk astrofysikk.
  10. ^ Charles H. Lineweaver and Tamara M. Davis (2005): «Misconceptions about the Big Bang» – Scientific American, nr. Mars - 2005.
  11. ^ M. de Jésus (2003). WIMP / Neutralino Direct Detection (Engelsk) (pdf) 10. IPN Lyon-UCBL, IN2P3-CNRS,. Besøkt 18. november 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]