Stabyhoun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stabyhoun
Stabyhoun
Stabyhoun
Hundetype Selskapshund, jakthund, m.m.
Opprinnelse Nederland
Egenskaper Familiehund
Forventet livsløp 13-14
Størrelse Mellomstor (ca 15-20 kg)
Passer for Alle
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Stabyhoun eller Stabij, er en meget sjelden hunderase, som i likhet med Wetterhoun stammer fra Friesland, en provins nord i Nederland. Den første delen av navnet er trolig nederlandsk; sta meg bij («stå ved siden av meg»). Den siste delen av navnet betyr rett og slett hund. I dag fins det kun ca 3500 eksemplarer av rasen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

A En 12 uker gammel valp
En 12 uker gammel valp

Stabyhoun er en fuglehund, og opprinnelsen kan spores tilbake til tidlig 1800-tallet. Rasen ble i utgangspunktet brukt til jaktrev, småvilt og fugl, men viste seg også å være dyktig til å fange muldvarp. Under jaktsesongen ble den brukt som både stående og apporterende fuglehund, en oppgave den fremdeles brukes til, selv om tyske og britiske fuglehundraser er mer populære. Stabyhoun er en fin pointer og en utmerket sporhund. Den er også en dyktig vakthund og arbeidshund.

Hunden var tidligere populær blant fattige bønder. Grunnen til at den ble populær blant den lavere klassen, var fordi den var såpass allsidig at det ikke var nødvendig å ha mer enn én hund. Den har gjennom tidene også blitt brukt som vakthund ved gårder, men først og fremst er den en jakthund.

Rasens utseende og evner har ikke endret seg på flere tiår, men i tidligere tider ble rasen ofte blandet med Wetterhoun, med den hensikt å gjøre den til en ren arbeidshund. Da rasen ble offisielt anerkjent i 1942 stoppet all kryssavl mellom de to hunderasene.

I dag har rasen en moderat popularitet i sitt hjemland, men brukes flittig av jegere og gårdseiere, og dens antall økes gradvis, både innenfor og utenfor Nederland.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Stabyhoun.
Stabyhoun, hode.

Stabyhoun er, i henhold til FCIs offisielle rasestandard, en kraftig bygd, tørr, lett rektangulær, langhåret fuglehund. Større i lengde enn høyde. Skal ikke være for grov eller raffinert bygget. Godkjente farger er sort, brun og oransje. Hvite tegninger er tillatt, men det er ikke tillatt med flere enn to farger.

  • Hode: tørt, ganske langstrakt. Skallen skal være lett hvelvet, men ikke smal, og aldri gi inntrykk av å være bred. Skal være like lang som snutepartiet. Lett rundet, men ikke grov. Pelsen på hodet skal være kort. Lett rundede kinn, som ikke må være fremtredende. Lett markert stopp. Kraftig snuteparti, gradvis avsmalt mot nesen, rett neserygg med brede nesebor. Lett buet nakke. Tilleggende lepper, sort eller brun nesebrusk avhengig av pelsfargen. Ansiktsuttrykket skal være mildt og vennlig.
  • Øyne: middels store, runde, mørkebrune på hunder med sort grunnfarge, brune øyne på hunder med brun eller oransje grunnfarge. Skal ligge på nivå med hodet, med runde, tette øyelokk, uten å vise blinkhinner eller tredje øyelokket.
  • Ører: ganske lavt ansatt, sterkt utviklet og båret noe ut fra hodet, som forårsaker at øreflippen direkte berører roten. Skal være formet som en murskje. Pelsen på ørene er typisk for rasen: lang ved øreansatsen, minkende i lengde til 1/3 av øret, og kort på den siste 1/3. Pelsen på ørene skal være rett eller bølget.
  • Bitt: leppene er stramme og dekker tennene, som er sterke og har saksebitt.
  • Hals: kort, rund og tørr. Bærer hodet lavt. Halsen skal være uten halshud.
  • Kropp: forfra en bred brystkasse, bredere enn den er dyp. Forbena sitter bredt atskilt. Kraftig kropp, godt buede ribbein, lang brystkasse og kraftig benbygning. Lang og rett rygg med lett avrunnet kryss, sterk lend, lett opptrukket buklinje.
  • Ben: velvinklet skulderparti, kraftig beinstamme. Velvinklet i kne- og haseledd, lave haser, muskuløse lår. Parallelle for- og bakbein.
  • Hale: lang, når til halespissen, ganske lavt ansatt og båret ned til den siste tredje delen. Bæres bueformet, høyere under bevegelse. Skal ikke ha uttoning.
  • Poter: godt samlede, runde og ganske store med godt utviklede tær. Tykke tredepoter og rikelig med pels mellom tærne.
  • Pels: moderat lang og rett på kroppen. Skal være bølget eller rett, men aldri krøllet. God brystpels, faner på baksiden av beina og kraftig fane på halen, så tykk at den skal virke busket. Kort pels i ansiktet og på hodet.
  • Mankehøyde: 50-53 cm
  • Vekt: 15-20 kg.

Lynne[rediger | rediger kilde]

En seks måneder gammel Stabyhoun

Stabyhoun har et fint temperament. Vennlig, meget intelligent, rolig, tålmodig, og villig til å behage, men har rykte på seg for å være sta og årvåken. Noe av det mest karakteristiske ved Stabyhoun, er dens toleranse overfor barn og andre dyr. Rasen er kjent for å være lydig og hengiven overfor sine eiere, og de er svært lette å trene. Rasen viser aldri aggresjon eller mistro. Til tross for at den kan virke rolig, trenger rasen store mengder mosjon, og da den er svært intelligent trenger den også psykisk stimulering for å ikke bli rastløs. På grunn av sitt sterke apporterende instinkt er den godt egnet for lek og ballspill.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

En Wetterhoun/Stabyhoun-blanding.

Historisk sett har rasen blitt brukt av bønder som hadde bruk for hunden på flere områder, og det er derfor den i dag er så allsidig. Bortsett fra jakt brukes Stabyhoun som vakthund, arbeidshund, og til å fange skadedyr som rotter og muldvarp.

Stabyhoun er både en retriever og en pointer. Det egner seg godt for arbeid i vann da den kan motstå selv svært lave temperaturer, og lett kan kontrolleres over lange avstander. Den kan bringe inn fangst levende og uskadd, men når den jakter på rotter eller muldvarp, dreper den skadedyret ved å knekke nakken dets, og etterlater dermed pelsen uskadd. Stabyhoun er en kraftig hund og er dermed utmerket som trekkhund.

På grunn av sin historie som fuglehund er Stabyhounen full av energi og utholdenhet. Dette har blitt utnyttet, så i dag brukes rasen til nesten alle tenkelige arbeidsoppgaver som inkluderer agility, jakt, sporing, trekking, lydighet, med mer.

Helse[rediger | rediger kilde]

Gjennomsnittlig levealder for rasen er 13-14 år. Stabyhounen er generelt en frisk hund, og har hatt forholdsvis lite helseproblemer. Fordi rasen er sjelden og avlsmaterialet såpass lite, må avling av denne rasen gjøres med største forsiktighet, basert på mye bakgrunnshistorie og stamtavle. Rasen slet tidligere med epilepsi, men det er heldigvis en lidelse som sjelden opptrer nå i moderne tid.

Stell[rediger | rediger kilde]

Stabyhounen trenger ikke spesielt mye stell, bortsett fra pelsstell, da pelsen dens lett kan floke seg. Rasen røyter vanligvis bare to ganger i året, og ved grundig stell av pelsen varer røytetiden bare to uker. Uten pelsstell danner pelsen dreadlocks, spesielt bak ørene. Stabyhounen har også lett for å få tannstein, og tannsykdommer.

Regler angående avl[rediger | rediger kilde]

En Stabyhoun med 11 valper

Korrekt avling av Stabyhoun er vanskelig på grunn av det lille avlsmaterialet. Offisielle kennelklubber i ulike land har de siste 15 årene satt stort fokus på å utbre rasen på en sunn måte, slik at innavl ikke opptrer. Takket være nøye samarbeid mellom de ulike kennelklubbene og foreningene har det blitt satt strenge krav til hvordan avl skal utføres. Mange eksemplarer av Stabyhoun sendes på tvers av landegrense for å brukes til avl.

Om en tispe og en hannhund skal parres må felles avlsmaterial ikke overstige 10 %. Tispa skal være eldre enn 18 måneder og yngre enn 9 år, og det skal gå et helt år mellom hvert kull. Hoftene må være røntgenfotografert, og om tispa er egnet til avlsbruk må godkjennes av et avlsråd. Oppfylles ikke kravene kan ikke tispa brukes til avl. Foreningene følger svært godt med på om disse reglene overholdes. Gjennomsnittlig antall valper i hvert kull er 7. En tispe skal ikke ha mer enn 5 kull i løpet av livet.

Hannen må være fylt 18 måneder og ha samme tilfredsstillende helsesjekk som tispa, hvilket inkluderer røntgenfotografering av hoftene. Det er ikke tillatt for hannen å mer enn 8 kull i løpet av livet. Eiere av hanner oppfordres til å melde hundene sine for avl, slik at avlsmaterialet utvides. Alle oppdrettere er pålagt å følge reglene og restriksjonene, samt rapportere og registrere hvor mange kull hunden har hatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]