St. Mikael kirke (Moss)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Mikael kirke (Moss)
Foto: Chris Nyborg
OmrådeMoss
Viet tilErkeengelen Mikael
KirkegårdNei
Arkitektur
PeriodeModerne
ByggematerialeMur
Kirkerommet
PrekestolMarek Sobocinski
DøpefontMarek Sobocinski
AlterMarek Sobocinski
Plasser400
Beliggenhet
St. Mikael kirke (Moss) på Commons

St. Mikael kirke[1] er en katolsk sognekirke i Moss. Den ble innviet 29. september 1998 i et tidligere banklokale i en bygning i Rådhuskvartalet. Kirken erstattet kapellet St. Mikael menighet hadde brukt siden opprettelsen i 1989. Altertavlen er et kunstverk skapt av Marek Sobocinski og fremstiller korsfestelsen, med Jomfru Maria[2] og Johannes under korset. Han har også designet kirkebenkene, alteret, sokkelen for tabernakelet, døpefonten og kirkens korstoler. I skipets to sider finner vi en mesanin som rommer et orgel og et kor, og langs veggen er det fem imponerende veggmalerier malt av Ewa Maria Sobocinska. Motivene på disse maleriene er fem norske helgener: St. Hallvard[3], St. Eystein[4], St. Olav, St. Sunniva og St. Torfinn. Disse helgenene er enkle å identifisere på grunn av attributtene og scenene fra deres liv som er fremstilt.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Det var over seksti år siden den første katolske messen ble feiret i Moss etter reformasjonen. Etter krigen ble mange Polske tvangssendt til Norge under krigen, forlat i en leir i Moss. Ikke alle reiste hjem, noen ble igjen og dannet den første stammen til menigheten i Moss. De første gudstjenester ble holdt i Speiderbrakken i Løkkegaten. Speiderbrakken var en brakke speidere hadde overtatt etter krigen for sine aktiviteter og leide ut. Pater Alfons Wysiecki fra St. Birgitta menighet i Fredrikstad[5] var den første tilreisende prest som feiret messe i brakken. Han arbeidet ivrig for å få et eget sted. I 1953 kjøpte så Oslo Katolske Bispedømme (storsett av penger som var samlet i Amerika av en polsk mann som har bodd i Moss, Edward Rabinski og hans søster), Dyreveien 136 C. Huset var en halvannen etasjes enebolig og det ble innredet kapell og menighetssal. Biskop Mangers vigslet St. Mikaels kapell, som tilhørte St. Birgitta menighet i Fredrikstad. Etter tre år på grunn av avstanden og at menigheten vokste trengte man et sted nærmere byen. I 1956 var Ryggeveien 24 til salgs denne eiendommen var midt i blinken, større hus muligheter for utvidelse og tomt. Kapellet ble innredet og innviet. Det kom flyktninger fra Europa i 1956 kom ungarere. Norske katolikker flyttet til byen, mange nordmenn som studerte eller arbeidet i utlandet kom hjem med katolske ektefeller menigheten utvidet seg

I 1983 tok prester ansvar for menighetene i Østfold. Pater Famula OMI har begynt i 1980 i Halden og 1983 har overtatt Fredrikstad sammen med Moss. Kappellet måtte ombygges til større kirkerom, noen av leilighetene til menighetslokaler. Konfirmasjon og 1. kommunion har foregått i Fredrikstad. Fra 1986 begynte man i St. Mikael kapell, men etter hvert måtte man leie andre steder, hvis det var alt for trang. Etter pater Famula OMI kom det pater Kowal OMI og han var den første sognepresten i Moss. Fra 1. januar 1989 ble St. Mikael en selvstendig menighet, som omfattet katolikker i Østfold (Moss, Rygge, Råde, Våler og Hobøl) og Akershus (Vestby: Son og Hølen). Den 30. oktober 1989 ble pater Eugeniusz Machnica[6] OMI utnevnt som sogneprest. I begynnelsen av 90-årene leide vi Jeløy kirke til konfirmasjoner og 1. Kommunion. Fra disse årene har vi begynt å delta aktiv i økumenisk samarbeid. Etter hvert kapellet på Ryggevien 24 var for trang, pastor Wæring var en av de, som påvirket litt at Moss måtte begynne å lete etter litt større plass.

Menigheten St. Sunniva foreningen som var stiftet i 1955. St. Sunniva foreningen av de norske damer som var gift med polske menn, var den første stammen. Foreningen har hjulpet alle de årene gjennom basarer, utlodning for å vedlikeholde bygge. Aktiviteten var ganske stor, særlig søndsagsmessene var de fleste mest interesserte i. I 1974 ble pater Johan J. van Vugt sogneprest i Fredrikstad med ansvaret for Moss. Sammen med St. Josephssøstrene forsøkte å få større aktivitetene utenom katekese.

I 1977 kom pater Jacob Boekema[7] SM som prest til Fredrikstad også med ansvaret for Moss. I menigheten var da flere nasjonaliteter og det ble feiret messe både på ungarsk, kroatisk og vietnamesisk. I de årene kom mange vietnameserne, som tok på alvor ansvaret for kirken. Kapellet blir mer og mer selvstendig med eget menighetsråd, regnskap og etter hvert ansvar for driften.

I 1980 kom de to Carl Borromeus Søstrene: st. Avita, som var menighetensassistent og st. Gudulina. Da tok de ansvar for menigheten, søkte flere medlemmer som var ikke registrert enda, besøkte familier… da st. Gudulina reiste hjem til Nederland, kom st. Christin, men når hun fylte fylt 75 år reiste hun tilbake til hjemlandet. Deretter kom søster Ansgaria, som flyttet til Hamar, mens til Moss kom st. Mararetho, som har gjort mye særlig av det musikalske side, men hun ble syk og måtte tilbake til Nederland. I mellomtiden kom st. Puline, som fortsatt jobber i menigheten, i 1995 kom st. Agnes, deretter st. Stefani og som sist men ikke minst kom st. Adriani, de to siste utenom vanlig jobb i menigheten hjelper med religionsundervisning. Per i dag Carl Borromeus søstrene har det eneste klosteret på Jeløy i Moss

Menighets liv[rediger | rediger kilde]

I menigheten, der liturgi, diakoni, og katekese utgjør hjørnesteiner, lever vi som en sammensveiset fellesskap. katolske kristenliv, rotfestet i kirkelig praksis og spesielt i feiringen av søndager, gir liv og mening til deres samlinger.

Mangfoldet blant menighetens medlemmer, med forskjellige bakgrunner og kulturer, gir kirken sin rike variasjon. Man ser det som deres oppgave å verne om og fremme hver enkelts kultur, slik at det beriker og gagner fellesskapet som helhet.

Som et mindretall i samfunnet, har de funnet styrke i tette tilknytning til hverandre. Den nære samhørigheten i menigheten gjør det enklere å bli kjent med hverandre, og det styrker et fellesskap.

Menighetens drift og forvaltning er basert utelukkende på de enkelte medlemmene. Vi opprettholder alle kirkelige aktiviteter gjennom frivillige bidrag, både i form av økonomiske støtte gjennom kirkebidrag og gaver ved spesielle anledninger, samt praktisk deltakelse gjennom dugnader. Denne selvforvaltningen gir et unik følelse av eierskap til felleskap og skaper en bærekraftig modell for menighetslive

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «St. Mikael kirke». St. Mikael kirke. 17. oktober 2023. Besøkt 24. oktober 2023. 
  2. ^ Aasgaard, Reidar (23. august 2023). «Maria – Jesu mor». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. oktober 2023. 
  3. ^ Norseng, Per G. (23. august 2023). «Sankt Hallvard». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. oktober 2023. 
  4. ^ «Den hellige Eystein Erlendson av Nidaros (~1120-1188)». Den katolske kirke (norsk). Besøkt 24. oktober 2023. 
  5. ^ «St. Birgitta menighet, Fredrikstad | Den katolske kirke i Fredrikstad». 10. november 2023. Besøkt 13. november 2023. 
  6. ^ «Eugeniusz Machnica». Den katolske kirke (norsk). Besøkt 13. november 2023. 
  7. ^ «Jacob Boekema». Den katolske kirke (norsk). Besøkt 13. november 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]