Stéphane Sinding
| Stéphane Sinding | |||
|---|---|---|---|
 Sinding mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse | |||
| Født | 15. juli 1912 14. arrondissement[1] | ||
| Død | 9. apr. 1979 (66 år) 14. arrondissement[1] | ||
| Beskjeftigelse | Jurist | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Krigskorset | ||
Stéphane Axel Ivar Sinding (født 15. juli 1912 i Paris, død 9. april 1979 samme sted) var en fransk jurist og sjøforsvarsoffiser under andre verdenskrig. Han utmerket seg under kampene i Norge i 1940 og ble tildelt det norske Krigskorset for sin innsats. Etter kampene i Norge sluttet han seg til De frie franske styrker.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var av slekten Sinding, sønn av Vilhelm Sinding (1886–), som igjen var sønn av den norske billedhuggeren Stephan Sinding (1864–1922).[2]
Selv hadde Sinding lisensiatgrader i rettsvitenskap og humanistiske fag. Han var oversetter fra dansk, engelsk og norsk og arbeidet for statsadvokaten.[3]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
I 1939 ble han mobilisert og kom i tjeneste i den militære tolketjenesten. Han hadde i løpet av sin tjeneste forskjellige klasser av graden Officier de Réserve Interprète et du Chiffre, forkortet ORIC.
Etter Tysklands angrep på Norge i 1940 ble han etter eget ønske sendt med det franske ekspedisjonskorpset til Norge. Han utmerket seg i kampene ved Namsos og ble i norsk statsråd i London 20. mars 1942 tildelt Krigskorset med begrunnelsen: «Anført på dagsordren for under et voldsomt bombardement å ha ilet til hjelp for matrosene på den britiske slup «Bittern», som var truffet av en bombe og satt i brand i Namsosfjorden.»[4] HMS «Bittern» ble angrepet fra luften og senket 30. april 1940.[5]
Ekspedisjonskorpset ble trukket tilbake og Sinding kom til Brest i Bretagne, men sluttet seg raskt til De frie franske styrker under ledelse av Charles de Gaulle i Storbritannia.[3] Han ble tilknyttet De frie franske marinestyrkenes stab og tjenestegjorde i sekretariatet til admiral Émile Muselier. Sinding ble så beordret til tjeneste om bord på slagskipet «Courbet», som var satt inn i forsvaret av Portsmouth.
I april 1941 var han tilbake i London, der han var tilknyttet generalstaben i den frie franske marine. Fra januar 1942 til april 1943 tjenestegjorde Sinding på Saint-Pierre og Miquelon, den franske besittelsen utenfor Newfoundland. Den frie franske marine hadde i desember 1941 tatt kontroll over øyene og Alain Savary ble innsatt som guvernør. Etter perioden på Saint-Pierre og Miquelon bar det igjen til London, der Sinding ble sjef for commissariat de la marine, marinens forsynings- og regnskapsavdeling.[3]
I august 1943 ble Sinding beordret til tjeneste i 1er Régiment de Fusiliers Marins (1er RFM) og deltok med regimentet i kampene ved frigjøringen av Italia og Frankrike. Han forlot 1er RFM i november 1944 og tjenestegjorde deretter ved marinestaben i Paris og ved kommissærkontoret for Angers,[3] den midlertidige regionale administrasjonen som ble etablert i påvente av gjeninnføringen av konstitusjonell forvaltning i Frankrike etter krigen.
Etter verdenskrigen[rediger | rediger kilde]
Sinding gikk ut av militærtjenesten i august 1946. Han var en tid dommer, før han kom til Berlin, der han arbeidet for Det allierte kontrollrådet. Sinding etterforsket deretter krigsforbrytelser i den britiske okkupasjonssonen.
Etter å ha vendt tilbake til Frankrike var Sinding dommer ved sivildomstolen, fra 1954 i Fontainebleau og fra 1958 i Versailles, der han også ble sjef for trygderetten i departementet Seine-et-Oise.[3]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
I tillegg til det norske Krigskorset mottok Sinding flere franske utmerkelser.[3] Han var offiser av Æreslegionen, mottok Croix de guerre med tre anførsler og Motstandsmedaljen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b fichier des personnes décédées[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stephan Abel Sinding (1921). En billedhuggers liv. Kristiania: Gyldendal. s. 199. [Selvbiografi]
- ^ a b c d e f Pascal Hervez-Baudin: Le Cuirassé Courbet dans L'opération Corncob, Nouvelles Editions Latines, 2011, s. 157–159.
- ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 47.
- ^ Roger Rein: Krigsvåren. Episoder og mennesker fra krigen i Nord-Trøndelag 1940, Namsos: Namdal arbeiderblad, 1990, s. 153.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Le ralliement de Stéphane Sinding, Sindings egen beretning om sin fylking for De frie franske styrker (fransk)