Stående fuglehunder
| Artikkelen inngår i serien om tamhunden |
|---|
 |
| FCI-grupper |
|
Gjeterhunder |
| Andre grupper |
| Lister |
|
Hunderaser alfabetisk |
Stående fuglehunder, som også kalles pointere, vorstehhunder og i noen grad bracker, er en gruppe hunder som typisk (instinktivt) tar stand (fryser fast i en stilling) og vender hodet (peker) mot byttet den har oppdaget. De brukes i hovedsak til jakt på fugl.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pointerne oppsto trolig på midten av 1600-tallet. Mange mener de er etterkommere av spanske jakthunder, men dette spørsmålet er uklart. Opprinnelig var imidlertid pointeren en hundetype man benyttet i samband med såkalt nettjakt. Når hunden tok stand kunne jegeren kaste nettet over fuglen eller småviltet.
Jaktmetode[rediger | rediger kilde]
Stående fuglehunder jakter helst fugl, men flere av rasene er også ypperlig egnet til jakt på småvilt forøvrig. De finner som regel byttet gjennom såkalt overvær (luktmolekyler som svever fritt i luften), og da er det mest hensiktsmessig å jakte i motvind.
Ideelt skal hunden jakte innenfor synsvidde av jegeren, men det skjer ikke alltid. Da skal hunden rapportere (komme tilbake til jegeren å si fra at den har funnet fugl), slik at denne kan følge med tilbake dit fuglen ligger. Der vil hunden på nytt ta stand, eventuelt avansere mot eller reise fuglen på jegerens kommando. Om fugl blir skutt skal hunden apportere.
Typer[rediger | rediger kilde]
Gruppen omfatter 2 segmenter med hunder, kalt engelske fuglehunder og kontinentale fuglehunder. Det er også en viss forskjell på engelske pointere og noen av de kontinentale pointerne, som gjerne regnes som mer allsidige/mangesidige i jaktformen. Dette skyldes at mange kontinentale pointere har blitt avlet for sine allsidighet med hensyn til byttetyper, men de engelske gjerne kun har blitt avlet for jakt på fugl. Mange hevder også at kontinentale pointere ofte er bedre egnet til jakt i skogsterreng enn engelske, som på sin side skal være ypperlige i åpent terreng (herunder snaufjell). Om denne påstanden må man imidlertid gjerne ta en rekke forbehold, både rasemessig og på individuelt grunnlag.
Inndeling (FCI gruppe 7)[rediger | rediger kilde]
Seksjon 1: Kontinentale fuglehunder[rediger | rediger kilde]
- blå picardie spaniel
- bracco italiano
- braque d'auvergne
- braque de l'ariége
- braque du bourbonnais
- braque francais pyrénées
- braque francais gascogne
- braque st-germain
- breton
- drentsche patrijshond
- fransk spaniel
- gammel dansk hønsehund
- griffon d'arret à poil dur
- grosser münsterländer
- italiensk spinone
- kleiner münsterländer
- perdiguero de burgos
- picard spaniel
- pont-audemer spaniel
- portugisisk pointer
- pudelpointer
- slovakisk vorstehhund ruhåret
- stabyhoun
- tsjekkisk vorstehhund
- ungarsk vizsla korthåret
- ungarsk vizsla strihåret
- vorstehhund korthåret
- vorstehhund langhåret
- vorstehhund stikkelhåret
- vorstehhund strihåret
- weimaraner korthåret
- weimaraner langhåret
Seksjon 2: Engelske fuglehunder[rediger | rediger kilde]
Langhårete engelske pointerne kalles gjerne settere. Engelske fuglehunder regnes gjerne som mer klassiske og estetiske enn de kontinentale. De skal være mer spesialisert i å jakte fugl. For engelskmenn var det gjerne like viktig at hunden var linjeskjønn og vakker, og hadde skjønnhet og stil i søk og stand, som det å ha gode egenskaper som jakthund.
Engelske fuglehunder er i dag blant de mest populære hunderasene, uansett rase. I så måte figurerer både engelsk setter og gordon setter på Norges 10 på topp liste. De regnes som gode familiehunder og er kjent for å ha et jevnt godt gemytt ovenfor både folk og fé. Dette er aktive hunder, som passer ypperlig for folk som er glade i friluftsliv og lange turer.
Se også[rediger | rediger kilde]
 | ||