Spredningen av islam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Spredningen av islam startet kort tid etter dødsfallet av den profeten Muhammed i 632 e.Kr. I løpet av Muhammeds levetid var samfunnet hans, Ummah, etablert på den arabiske halvøya ved hjelp av konvertering til islam og erobring av territorium (se: de islamske erobringene). De erobrede måtte enten akseptere islam, eller betale den ikke-muslimske skatt (jizyah). Muslimske dynastier ble etablert og det kom flere etterfølgende imperier som for eksempel abbasidene, fatimidene, almoravidene, mogulene i India, safavidene i Persia og ottamanene. Disse var blant de største og mektigste i verden. Den islamske verden var sammensatt av en rekke sofistikerte sentre for kultur og vitenskap med vidtrekkende merkantile nettverk, reisende, forskere, jegere, matematikere, leger og filosofer, som alle bidro til islams gullalder. Aktivitetene i denne kvasipolitiske ummah resulterte i spredningen av islam så langt fra Mekka som Senegal, Kina og Indonesia. Pr. oktober 2009 var det 1571 millioner muslimer[1] som gjør islam til den nest største religionen i verden.[2]


Konvertering[rediger | rediger kilde]

Fase I: De tidlige kalifene og umajjadene (610-750 e. Kr)[rediger | rediger kilde]

Tidlig muslimsk ekspansjon

██ Ekspansjon under Muhammad, 622–632/A.H. 1-11

██ Ekspansjon under Rashidunkalifatet, 632–661/A.H. 11-40

██ Ekspansjon under Umajjadene, 661–750/A.H. 40-129


Dette var tiden rundt livet til Muhammed og hans tidligste etterfølgere, de "fire rettledene kalifene"(Rashudin).

I første århundret etter islams etablering på den arabiske halvøya og den påfølgende raske utvidelsen av det arabiske imperiet under de muslimske erobringene ble et av historiens mest betydningsfulle imperier dannet.[3]

Ira Lapidus (amerikansk historiker) skiller mellom to tråder av konvertitter på den tiden: en av animister og polyteister av stammesamfunn på den arabiske halvøya og Den fruktbare halvmåne; den andre er de monoteistiske befolkningen i Midtøstens jord- og urbansamfunn.[4]

Fra 632 til 661 kom en avgjørende måte som skulle prege islams historie. De fire første kalifene var Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali. Disse ble omtalt som de «fire rettledende kalifer» (Rashidun). De ledet det religiøse og politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvedte fra koranen og fungerte som imam. Han bar tittelen «profetens etterfølger». Under denne perioden starten den militære ekspansjonen utenfor den arabiske halvøya. Det Perserriket og det Østromerske riket var to stormakter på den tiden som var politisk og militært svekket og i løpet av omlag ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Palestina, Syria og Egypt.

Kalifene i Det umajjadiske dynastiet etablerte de første skolene innad i imperiet, kalt madrassa. Madrassa betyr i utgangspunktet «skole» på arabisk. Mer spesifikt i muslimske land omtales madrassa som religiøse skoler. Videre startet de ambisiøse prosjekter med å bygge moskeer over hele imperiet, hvorav mange fortsatt i da er noen av de mest storslåtte moskeer i den islamske verden, som for eksempel Umajjad-moskeen i Damaskus. Mot slutten av Umajjadperioden , var mindre enn 10% av innbyggere i Iran, Irak, Syria, Egypt, Tunisia og Spania muslimer. Bare på den arabiske halvøy var andelen muslimer i befolkningen høyere enn dette.[5]


Fase II: Abbasidene (750-1258)[rediger | rediger kilde]

Se også: Abbasidene
Abbasidene er kjent for å ha grunlagt noen av verdens tidligste utdanningsinstitusjoner. Som for eksempel Visdommens hus.

Abbasidene styrte sitt kalifat fra 750-1258 e.Kr og dette var det andre store dynastiet hvor herskerne bærer tittelen «kalif» Ekspansjonen stoppet opp og islamsk filosofi, teologi, lovgivning og mystikk ble spredt ut innad i dynastiet og det forekom konverteringer av større deler av befolkningen. Betydelige konverteringer skjedde også utenfor kalifatets grenser som for eksempel i de tyrkiske stammene i Sentral-Asia og i områder sør for Sahara gjennom kontakt med muslimske handelsmenn. I Afrika spredde konverteringene seg gjennom tre ruter: gjennom Sahara via handelsbyer som for eksempel Timbuktu, oppover Nildalen gjennom Sudan opp til Uganda og over Rødehavet og nedover Øst-Afrika gjennom bosetninger som for eksempel Mombasa og Zanzibar.

Ved slutten av det 10. århundre e.Kr, hadde en stor del av befolkningen konvertert til islam. Grunnene til dette er kan være mangfoldige. En grunn kan være at islam hadde blitt klarere definert og at linjen mellom muslimer og ikke-muslimer var tydelig. Statusen til kristne og jøder var på mange måter underlegen. Ikke-muslimer led av restriksjoner, de måtte betale den ikke-muslimske skatt (jizyah), de kunne ikke bære visse farger og de kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner."[5]

Ira Lapidus skrev at tidligere generasjoner av europeiske forskere mente at konverteringer til islam ble gjort ved makt, og de som ble beseiret måtte velge mellom konvertering eller død. Det er nå tydelig at konvertering gjennom makt, selv om det ikke er ukjent i muslimske land, faktisk var sjeldne. Muslimske erobrere ønsket heller å dominere framfor å konvertere andre og de fleste konverteringer til islam var frivillige. I de fleste tilfeller var det verdslige og åndelige motiver for konvertering. Dessuten betydde konverting til islam ikke nødvendigvis en komplett vending fra et gammelt til et helt nytt liv. Selv om det betydde et ny religiøs tro og et medlemskap i et nytt religiøst samfunn, beholdt de fleste konvertitter bånd til de kulturer og samfunn de opprinnelig kom fra.[6]

Lapidus påpeker at resultatet av dette kan sees i mangfoldet av det muslimske samfunnet i dag som har varierende manifestasjoner og praksis av islam.

Konvertering til islam kom også som en følge av nedbryting av historisk religiøse organiserte samfunn: med for eksempel svekkelsen av mange kirker. Sammen med religionen islam, ble det arabiske språket og arabiske skikker spredt gjennom Abbasid-kalifatet. En følelse av enhet vokste blant mange, men ikke alle provinsene. Etter hvert dannes bevisstheten om et bredt arabisk-islamsk samfunn. En tydelig mektig islamsk verden hadde vokst frem mot slutten av det 10. århundre.[7]


Fase III: Oppløsning av abbasidene og fremveksten av seldsjukkene og osmanerne (950-1450)[rediger | rediger kilde]

Utvidelsen av islam fortsatte i kjølvannet av tyrkiske erobringer av Lilleasia, Balkan, og det Indiske subkontinent.[3] Den tidligere perioden så også økt vekst i konverteringer i de muslimske kjerneområder, mens i kjølvannet av erobringer i nylig erobrede områder beholdt betydelige ikke-muslimske befolkninger i motsetning til de regionene hvor grensen av den muslimske verden var trukket. Som for eksempel på Sicilia der muslimer ble utvist eller tvunget til å konvertere til kristendommen.[3] Den siste perioden av denne fasen var preget av den mongolske invasjonen (spesielt beleiringen av Bagdad i 1258) og etter en innledende periode med forførgelsee, konvertering av disse erobrerne til islam.


Fase IV: Det osmanske rike: 13. århundre - 1918[rediger | rediger kilde]

Det osmanske riket forsvarte sine grenser i utgangspunktet mot trusler fra flere sider: safavidene fra øst, Det bysantinske riket i nord som forsvant med Konstantinopels fall i 1453, og de store katolske krefter fra Middelhavet: Spania, Det tysk-romerske rike og Venezia med sine kolonier i østre deler av Middelhavet. Senere satte osmanerne i gang tokt for å erobre territorium fra disse rivalene. Kypros og andre greske øyer (bortsett fra Kreta) ble tapt av til osmanerne etter venetiansk nederlag. Osmanerne erobret også territorium opp til Donau-bassenget så langt som Ungarn. Kreta ble erobret i det 17. århundre, men osmanerne tapte Ungarn til Det tysk-romerske rike, og andre deler av Øst-Europa, og endte med Karlowitztraktaten (1699).[8]


Fase V: Tiden etter Det osmanske rike - nåtid[rediger | rediger kilde]

Islam har fortsatt å spre seg gjennom handel, virksomhet fra Sufi-misjonærer, og utvandring; særlig til Sørøst-Asia.[3]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.pewforum.org
  2. ^ Major Religions of the World Ranked by Number of Adherents
  3. ^ a b c d Goddard, pg.126-131
  4. ^ Lapidus, 200-201
  5. ^ a b Hourani, pg.41-48
  6. ^ Hourani, pg 198
  7. ^ Hourani, pg.54
  8. ^ Hourani, pg.221,222