Språkpolitikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitkk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.
Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede låneord, særlig fra engelsk.
Innhold |
[rediger] Språkpolitikk i Norge
Den spesielle språksituasjonen i Norge med to sidestilte skriftspråk, nynorsk og bokmål, er både en forutsetning for, og et resultat av, myndighetenes språkpolitikk. Under dette området hører statlige forsøk på språknormering, regler for språkbruk i kringkastingen, sidemålsopplæring i skolen og kommunenes valg av hovedmålform. Språkpolitikken har alltid vært omstridt, ikke minst fordi språket er en del av menneskers grunnleggende identitet som en vil verne om.
I Norge har tradisjonelt politisk og kulturelt konservative personer, ofte med bakgrunn i makteliten i embetsverk og næringsliv og i «folkeflertallet» i Oslo og på Østlandet, villet beholde riksmålet og et regelstyrt tale- og skriftspråk, mens politisk radikale personer har støttet en friere språkutvikling og vært vennligere innstilt til reformer, nynorsk og dialektbruk.
[rediger] Valgfritt sidemål
Oslo kommune vedtok og fikk i begynnelsen av september 2004 godkjent en forsøksordning med valgfri sidemålsundervisning i skolen. Forsøket var et kompromiss, som innebærer at halve årskullet slipper sidemål. — «Jeg synes det er positivt og spennende. Forsøket kan gi et bedre grunnlag for den videre debatten om sidemålet», uttalte utdannelsesminister Kristin Clemet. Også Vestfold fylkeskommune varslet at de ville sende søknad om å få gjøre sidemål valgfritt[1].

