Sportsklubben Brann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler herrelaget. For kvinnelaget, se SK Brann Kvinner.
Brann
Sportsklubben Brann
Org.nummer934 908 988
Nettsidehttps://www.brann.no/
Idrettsgren(er)Fotball
KallenavnBergens stolthet
HjemmebaneBrann Stadion, Bergen
Kapasitet16 750
SupporterklubbBrann Bataljonen
LigaEliteserien (2024)
LandNorge
By/kommuneBergen
StedNymark
Annet2.-plass i Eliteserien 2023
Administrasjon
StyrelederNorges flagg Aslak Sverdrup
Daglig lederNorges flagg Christian Kalvenes
SportsdirektørNorges flagg Per-Ove Ludvigsen
HovedtrenerNorges flagg Eirik Horneland
Ass. trenerNorges flagg Erik Huseklepp
KeepertrenerNorges flagg Dan Risnes
Hjemmedrakt
Bortedrakt
Sportsklubben Brann i 17. mai-tog i Bergen i 2006.
Foto: Nina Aldin Thune
Brann-spillere før kampen 16. mai 2007
Foto: Nina Aldin Thune
Brann-spillerne før kampen 16. mai 2013
Foto: Nina Aldin Thune
Brann feirer sølvet i 2006 etter seier over Ham-Kam
Foto: Løken
Gullmarsjen til Stadion 28. oktober 2007
Foto: Torstein Aldin Thune

Sportsklubben Brann (forkortet SK Brann) er en norsk fotballklubb som holder til i Bergen. Klubben ble stiftet 26. september 1908[1] som Ski- og Fotboldklubben Brann. Brann Stadion har vært hjemmebanen til SK Brann siden innvielsen 25. mai 1919.[2] Brann har en meget sterk fanbase i Bergen og omegn, og omtales gjerne som Bergens stolthet.

Sportsklubben Brann har vunnet tre seriemesterskap, sju norgesmesterskap og har deltatt i den europeiske Cupvinnercupen som kvartfinalist i 1996/97-sesongen. Klubben tok seg til 32-delsfinale i UEFA-cupen i 2007/08-sesongen.

I 2014 rykket Brann ned til 1. divisjon etter å ha tilbrakt 28 sammenhengende sesonger i Eliteserien.[3] Klubben rykket direkte opp til Tippeligaen i den påfølgende sesongen, etter å ha havnet på andreplass i 1. divisjon. Brann tok sølv i Tippeligaen 2016 og bronse i Eliteserien 2018.

Bergens Tidende omtalte 2021-sesongen som «det verste året i Branns historie siden krigen».[4]

I 2023 vant Brann Norgesmesterskapet i fotball for menn 2022/23-sesongen. Det gjorde at Brann kvalifiserer seg til 3. kvalifiseringsrunde i Europa Conference League 2023–2024.

Eliteserien 2024[rediger | rediger kilde]

Pl Lag
 K V U T M+ M– MF P Kvalifisering og nedrykk
1 Bodø/Glimt 4 3 1 0 9 1 +8 10 Champions League playoff-runden
2 Molde 5 3 1 1 9 3 +6 10 Champions League andre kvalifiseringsrunde
3 Brann 5 3 1 1 8 5 +3 10 Conference League andre kvalifiseringsrunde
4 Rosenborg 4 3 0 1 6 2 +4 9
5 Strømsgodset 4 3 0 1 5 5 0 9
6 Kristiansund 4 2 1 1 5 5 0 7
7 Odd 5 2 1 2 6 7 −1 7
8 Haugesund 4 2 0 2 4 6 −2 6
9 Lillestrøm 4 2 0 2 5 8 −3 6
10 Fredrikstad 4 1 2 1 5 5 0 5
11 KFUM Oslo 4 1 2 1 5 5 0 5
12 Viking 4 1 2 1 3 3 0 5
13 Sandefjord 3 0 1 2 2 5 −3 1
14 Sarpsborg 08 4 0 1 3 2 6 −4 1 Nedrykkskvalifisering
15 HamKam 5 0 1 4 1 5 −4 1 Nedrykk til OBOS-ligaen
16 Tromsø 3 0 0 3 2 6 −4 0
Oppdatert per kamp(er) spilt 21. april 2024. Kilde: NFF
Regler for rangering: 1) Poeng; 2) Målforskjell; 3) Scorede mål.


Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sportsklubben Branns historie

Sportsklubben Brann liga plassering 1962-2023

Starten[rediger | rediger kilde]

Ski- og Fodboldklubben Brann ble stiftet 26. september 1908 av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Den første kampen ble spilt mot Bergens Fotboldklub 1. januar 1909 i en kamp som endte 1–1. Allerede i august samme år skulle også den første seieren komme, da Stavanger Idrettsforening ble slått 3–2 i Stavanger.

I løpet av de ti første årene hadde klubben allerede fått et navn i Fotball-Norge. Både i 1917 og 1918 nådde klubben cupfinalen, med begge endte imidlertid med tap.

Sportsklubben Brann sikret seg i 1917 et 30 mål stort areal, og den 25. mai 1919 sto Brann Stadion klart på Nymark. Det nye stadionet ble innviet med kamp mot landslaget, og endte med 2–6 tap for Brann.

Branns første nasjonale mesterskap kom i 1923 og et nytt fulgte to år senere. Brann vant 2–1 over Lyn i den første finaletriumfen, mens Sarpsborg ble slått 3–0 i finalen i 1925.

Til tross for at Brann fortsatte å dominere den lokale fotballen, ble det etter hvert vanskeligere å hevde seg nasjonalt etter at mange av lagets støttespillere la opp. Laget kom ikke lengre enn til kvartfinale de neste årene, og etter 1931 måtte Brann vente til etter krigen før klubben igjen kom så langt.

Storhetstid[rediger | rediger kilde]

Sportsklubbens virkelige storhetstid kom på 1960-tallet med to seriemesterskap og to av klubbens og landets største profiler: Roald «Kniksen» Jensen og Rolf Birger «Pesen» Pedersen.

Seriegullet ble innkassert både i 1962 og 1963. I 1964 forlot nøkkelspillere som blant andre «Kniksen» klubben, og det endte med nedrykk. Klubben var ikke oppe igjen i den øverste divisjon før i 1968. I 1963-sesongen samlet Brann et gjennomsnittlig tilskuertall på hele 15 486, en rekord som sto fram til Rosenborg passerte den i 2003.

Brann vant Norgesmesterskapet i 1972 og i 1976 – et halvt århundre siden sist klubben vant mesterskapet. I Cupvinnercupen i 1973 nådde Brann andre runde, etter å ha slått Gzira fra Malta 9-0 sammenlagt i den første runden.

I andre runde ble det Nordirske laget Glentoran for sterkt, og vant sammenlagt 4–2. I 1977 endte Branns ferd i Europa igjen i den andre runden. I første runde vant Brann 5–0 sammenlagt over islandske IA Akranes, men den nederlandske klubben FC Twente vant 4–1 sammenlagt runden etter.

Heislaget[rediger | rediger kilde]

1980-tallet var preget av mye med og motgang for Brann. Det ble nedrykk i 1979, men de var oppe igjen neste år. Men de rykket opp og ned sammenhengende fra 1980-86. Brann ble kjent som «heislaget». Imidlertid holdt Brann seg i den øverste divisjonen fra 1987 frem til 2014. Selv om 1980-tallet var preget av mye motgang, var det også lyspunkt: Brann vant cupen i 1982 mot Molde; seiersmålet ble scoret av legenden Neil McLeod. Brann nådde cupfinalen to ganger til på 80-tallet, i 1987 og 1988. Begge endte med tap.

Prestasjoner og europeisk suksess[rediger | rediger kilde]

90-tallet var preget av skandaler på styrerommet, varierende resultater på banen og høyt pengeforbruk. Fem trenere hadde i løpet av 90-tallet ansvaret for klubben, og hele styret ble avløst. Klubben oppnådde likevel gode resultater i serien, med 4.-plass i 96, 3.-plass i 1999 og 2.-plass i 1997.

I Europacup-sammenheng spilte Brann i 1996/1997-sesongen av UEFAs cupvinnercup til tross for å ha tapt finalen mot Rosenborg. (RBK spilte i den mer prestisjefulle Mesterligaen i stedet). I turneringen kom Brann til kvartfinalen etter å ha slått ut det nederlandske storlaget PSV Eindhoven etter 2–1 i Bergen og 2–2 i Eindhoven, men ble til slutt slått ut av Liverpool etter 1–1 hjemme og 0–3 borte.

Opptur og nedtur[rediger | rediger kilde]

Brann kom med i kvalifiseringsrundene til Mesterligaen for første gang i historien, etter å ha endt på andreplass i Tippeligaen 2000. Brann trakk det bulgarske laget Levski Sofia i 2. kvalifiseringsrunde, men etter hederlige 0–0 på bortebane røk Brann ut før eventyret begynte med 1–1 på hjemmebane i returkampen. Avansement var Branns eneste reelle mulighet til å betjene den stadig økende gjelden, og i tiden som fulgte ble resultatene svakere i takt med at nøkkelspillere ble solgt. Sommeren 2002 sto Brann ribbet for profiler etter at Harri Ylönen, Svante Samuelsson, Azar Karadas, Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad hadde forlatt klubben. Få hadde troen på medalje dette året, men svært få hadde sett for seg kvalifisering mot Sandefjord om retten til å spille i Tippeligaen 2003. Brann beholdt likevel plassen etter 0–0 borte og 2–1 hjemme. Like etter trakk trener Teitur Thordarson seg, og hans erstatter ble den gamle Brann-spilleren og daværende assistenttrener Mons Ivar Mjelde.

Veien til seriegull og tap i UEFA-cupen[rediger | rediger kilde]

Trenerskiftet førte til en ny giv i hele klubben, og i tiden som fulgte finansierte Bergens-bedrifter og rike velgjørere nye spillere til klubben, samtidig som Brann fikk slettet sin store gjeld hos Handelsbanken ved å selge 51 % av Brann Stadion AS til Stor-Bergen Boligbyggelag. Mjelde ledet «nye» Brann til bronse og cupmesterskap i 2004 da Brann slo Lyn 4–1 i finalen. Det var Branns første tittel på 22 år. Bengt Sæternes ble finalens store helt med tre mål.

Etter en middelmådig sjetteplass i Tippeligaen 2005, var Brann tilbake i toppen i 2006. Klubben var serieleder fra 9. til 21. serierunde, men kunne ikke matche Rosenborgs sluttspurt med ti seire og to uavgjorte på de siste tolv kampene. Det ble dermed sølvmedaljer til Brann, for fjerde gang i klubbens historie. Sesongen medførte også et tap for det svenske amatørlaget Åtvidabergs FF i UEFA-cupens 2. kvalifiserende runde. Dobbeltoppgjøret endte 4-4, og svenskene avanserte på bortemål.

2007: Første seriegull siden 1963[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sportsklubben Brann i 2007

I Tippeligaen 2007 åpnet Brann sterkt, og lå på 2.-plass etter halvspilt serie. 22. oktober 2007, da den tredje siste serierunden var ferdigspilt, var det klart at Brann hadde vunnet seriegull for første gang siden 1963. Mjelde hadde da ledet Brann til bronse, sølv og gull i serien, samt gull i cupen over de siste fire årene. Etter å ha kvalifisert seg til gruppespillet i UEFA-cupen på bekostning av belgiske Club Brugge, klarte Brann å ta seg videre derfra. Seiersrekken endte mot engelske Everton F.C. der Brann etter å ha tapt 8–1 over to kamper måtte se seg utslått.

Seriegullet i 2007 sikret Brann retten til å spille kvalifisering til Mesterligaen i 2008. Brann gikk først videre på bortemålsregelen etter 2–2 mot latviske Ventspils, men ble slått ut i tredje og siste utslagsrunde etter 1–3 mot Marseille. I forsøket på å nå gruppespillet i UEFA-cupen, slo Brann først Deportivo 2–0 på hjemmebane, men ble slått ut også her etter 0–2 på bortebane og et påfølgende tap 4–5 på straffer. I oktober 2008 ble klubben og Mons Ivar Mjelde enige om å avslutte samarbeidet ved årets slutt. Mjelde er den treneren som har sittet lengst i Brann siden andre verdenskrig, totalt seks sesonger.

Den 21. november meldte klubben at den var blitt enig med Steinar Nilsen, og han overtok treneransvaret fra og med 1. januar 2009[5][6] Første sesong som trener i SK Brann endte med kvartfinale i cupen og sjetteplass i serien. Han ble imidlertid enig med klubben om å avslutte samarbeidet den 22. mai 2010 etter dårlige resultater i serien, samt et utløsende 0–1 tap mot 2.-divisjonslaget og bynabo FK Fyllingsdalen i cupens andre runde.

Assistenttrener Rune Skarsfjord overtok midlertidig som trener, og ble tilbudt en treårskontrakt 1. november 2010. Hans første sesong i Tippeligaen ble avsluttet med en fjerdeplass. Arbeidsforholdet varte til november 2013, da han trakk seg etter gradvis dårligere sportslige resultater i løpet sine tre sesonger som trener.

Nedrykk og opprykk, etterfulgt av seriesølv[rediger | rediger kilde]

Svenske Rikard Norling tok over trenerrollen i desember 2013, noe som førte til optimisme rundt klubbens fremtidige prestasjoner. Norling kom fra Malmö FF med seriegull fra sesongen før og lovet nye titler på sin første pressekonferanse.[7] Brann endte derimot tredje sist i Tippeligaen og måtte spille kvalifisering til Tippeligaen 2015. Dette endte med nedrykk den 26. november 2014, etter å ha spilt play-off over to kamper (1–4) mot Mjøndalen.[8]

2015 var et dramatisk år for SK Brann. Klubbens økonomi ville ikke tåle underskuddet ved å ligge i førstedivisjon lenger enn et år. Først ble Kjell Tennfjord klubbens kortest sittende styreleder da han trakk seg etter 75 minutter grunnet uenigheter på årsmøtet.[9] Senere fikk Rikard Norling sparken etter 10. serierunde. På dette tidspunktet lå Brann få poeng fra direkte nedrykk til 2. divisjon etter 0–4-tap mot Levanger. Bare dager etterpå kom tidligere Hødd-trener Lars Arne Nilsen inn som trener og gjennomførte en snuoperasjon som medførte at Brann tapte kun 3 av de restende kampene den sesongen. To av tapene var de siste gjenstående kampene etter at opprykket var sikret. Sesongen endte med 2.-plass på tabellen bak Sogndal; direkte opprykk førte til at oppholdet i 1. divisjon varte bare et år.

Påfølgende sesong var klubben levnet små sjanser om å kjempe om sølvtøy. Dette kom tydelig frem da sesongen startet med blandede resultater i serien og tap i første runde i cupen. Likevel endte sesongen svært positivt ut med seriesølv, der klubben blant annet slapp inn færre mål enn i de siste 25 årene i seriesammenheng.

Skandaleåret 2021[rediger | rediger kilde]

I 2021 rykket Brann ned fra Eliteserien etter en sesong som har blitt stemplet som skandale. Det var sterkt preget av nedrykk, men også den store nachspiel-skandalen 9. august der 12 spillere drakk alkohol på Brann Stadion og hadde en ulovlig fest som var imot de daværende koronareglene. Dette førte til at Kristoffer Barmen ble løslatt fra sin kontrakt og at Mikkel Andersen terminerte kontrakten sin. Etter 14 kamper spilt hadde Brann 7 poeng og var nederst på tabellen, på nedrykksplass og 6 poeng unna trygg plass. Da ble den daværende treneren Kåre Ingebrigtsen sparket, 19. juli 2021. Når han ble ansatt som Brann-trener lovet han gullkamp i 2021, men dessverre for alle i Brann kom han ikke i nærheten av målet sitt. Assistenttreneren Eirik Horneland overtok som midlertidig trener. Brann signerte spillere som blant annet tidligere Brann-spillere Bård Finne og Sivert Heltne Nilsen i sommerovergangsvinduet. Med totalt 8 signeringene og en ny trener tok Brann opp kampen om plass i Eliteserien 2022-sesongen. Brann gjorde det merkbart bedre etter trenerbyttet og tok 19 poeng på de 16 gjenværende kampene i Eliteserien. Nedrykkrivalene Odd, Stabæk og Mjøndalen tok henholdsvis 14, 13 og 9 poeng på sine 16 kamper. Brann klarte å karre seg til tredje-sisteplass og playoff-finale om Eliteserieplass i den siste kampen. Der møtte de FK Jerv. Det endte med nedrykk etter en thriller av en kamp som endte 1-1 etter ordinær tid og 4-4 etter ekstraomganger. Selv om Brann dominerte kampen og kunne scoret 4-5 mål, var det faktisk Jerv som tok ledelsen. Brann tapte 7-8 i straffekonken. Da ble det nedrykk til OBOS-ligaen. Før den tid hadde Eirik Horneland allerede fått jobben som hovedtrener i Brann på permanent basis.

Men nedturen ble kortvarig. Året etter rykket Brann opp igjen etter å ha satt poengrekord i OBOS ligaen. 20. mai 2023 vant Brann også cupen etter en 2-0 seier over Lillestrøm i finalen.

Europaturne 2023[rediger | rediger kilde]

Brann startet Eliteseriesesongen 2023 med gode resultater og var på 3. plass etter 10 spilte kamper. Men etter salgene av David Møller Wolfe til AZ Alkmaar og Mathias Rasmussen til Union Saint-Gilliose ble laget svekket og tapte flere kamper, bl.a to kamper mot vestlandsrivalen Viking. Men etter å ha signert nye spillere begynte Brann å spille bedre igjen. Så var det klart for 3. kvalikrunde i UEFA Europa Conference League. Mange var spente. Brann hadde blitt trukket mot det portugisiske laget FC Arouca. Etter et 2-1 tap i Arouca var ikke forventningene altfor høye blant ekspertene. Den portugisiske toppdivisjonen er sett på som betraktelig sterkere enn Eliteserien. Likevel klarte Brann å overraske FC Arouca og gikk videre 4-3 sammenlagt etter å ha ledet 3-0 til pause hjemme på Brann Stadion.

Stadion[rediger | rediger kilde]

Brann Stadion fra luften.

Historie[rediger | rediger kilde]

SK Brann sin første fotballkamp ble spilt på en fotballbane på Møhlenpris, 1. nyttårsdag 1909, med et tilskuertall på 200 mennesker.[10] I 1917 sikret klubben seg arealer i Fridalen. Klubben kjøpte opp 30 mål i første omgang, med en prislapp på 4500 kroner per mål.[11] 25. mai 1919 åpnet Brann Stadion. Det norske herrelandslaget var motstander i den første kampen på Brann sin nye arena.[2]

I 1927 var den økonomiske situasjon svært vanskelig for klubben og en redningsaksjon fra private investorer var nødvendig for å beholde eierskapet av Brann Stadion. Gjelden for anlegget var på 275 000 kroner før redningsaksjonen.

På grunn av lite aktivitet under andre verdenskrig visnet standarden på både gressbanen, løpebanen og tribunene på Stadion. Bergen kommune hadde på dette tidspunkt overtatt arenaen, men med sine 800 betalende medlemmer tok SK Brann tilbake eierskapet i 1946.

Etter cupmesterskapet i 1972 var behovet for en oppgradering av arenaen stor. For å finansiere en oppgradering solgte klubben deler av områdene rundt stadionet til Bergen kommune. I 1973 var nye flomlys på plass til en verdi av 826 000 kroner.[11]

Den totale publikumskapasiteten på Brann Stadion er i dag 16 750 tilskuere.

Frydenbø-tribunen

Tribuner[rediger | rediger kilde]

Sparebanken Vest-tribunen[rediger | rediger kilde]

Sparebanken Vest-tribunen er hovedtribunen på Stadion, og har en kapasitet på 4354 sitteplasser.[12] I tillegg er det flere fasiliteter som konferansesenter, messehall, pressehall, arrangementssal og VIP-losjer. Andre fasiliteter inkluderer spillergarderobe og mediefasiliteter.

Fjordkraft-tribunen[rediger | rediger kilde]

Tvers over SPV-tribunen står Fjordkraft-tribunen, som er den største tribunen på Stadion. Tribunen har en kapasitet på 4553 sitteplasser i tillegg til fem plasser for funksjonshemmede. Etter byggingen på 1930-tallet er tribunen den eldste gjenstående delen av Brann Stadion. Den ble bygget på ved to ulike anledninger, på 1970-tallet og senest i 1997. På grunn av de stadige endringene av Stadion, ligger nå tribunen flere meter fra spilleflaten i forhold til de tre andre tribunene. Per 2016 utarbeides det planer om å rive denne seksjonen og bygge ny tribune med 300 nye studenthybler faset inn i bygget i samarbeid med Studentsamskipnaden i Bergen.[13]

Frydenbø-tribunen[rediger | rediger kilde]

Frydenbø-tribunen ble bygget i 1999 og har en kapasitet på 3381 sitteplasser i tillegg til lokaler for en kommunal barnehage, fysikalsk institutt og Idrettens Hus. Ståtribunen midt på nedre del av tribunen ble etablert før 2014-sesongen og har en kapasitet på 1000.[12] Klubbens offisielle supporterklubb Bataljonen samles her.

BOB-tribunen[rediger | rediger kilde]

Kortsiden mot øst sto ferdig i 2006 og har en kapasitet på 3898 sitteplasser i tillegg til 12 plasser for funksjonshemmede. Klubbens supporterbutikk ligger plassert på utsiden av tribunen og både administrasjonen og en medisinsk klinikk har lokaler i bygget. Historisk kjent som "klokkesvingen".

På baksiden av tribunen ble det i 1995 reist en statue av den kjente fotballspilleren Roald «Kniksen» Jensen.

Tidligere sponset, og navngitt av lokalavisen Bergens Tidende til og med 2016. Byttet navn og sponsor før 2017-sesongen til BOB-tribunen for ny sponsor, BOB BBL (Bergen og Omegn Boligbyggelag).[12]

Supportere[rediger | rediger kilde]

En Brannsupporter.

Brann er blant de norske fotballklubbene med høyest publikumssnitt på sine hjemmekamper.[14] I 2015 slo klubben ny publikumsrekord i 1. divisjon med 10 124 tilskuere i snitt, noe som også var det tredje høyeste i norsk fotball.[15]

Supporterne er representert gjennom ulike grupperinger, men Bataljonen er klubbens offisielle supporterklubb. Bataljonen ble stiftet etter at den tidligere supporterklubben Bergen Supporter Team gikk konkurs i 2003.[16]

Som eneste norske fotballklubb har Brann en supporterklubb i USA, kalt Brann.US.[17] Den amerikanske supporterklubben bruker Legends Bar på Manhattan som sin faste møteplass for kamper.

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

SK Brann har en sterk rivalisering med Rosenborg[18], Vålerenga, Viking og Lillestrøm. I tillegg var den lokale klubben Fyllingen (i dag FK Fyllingsdalen) i samme divisjon som Brann i 1990, 1991 og i 1993, noe som førte til en sterkere lokal rivalisering mellom de to klubbene. På grunn av få lokale klubber som har konkurrert i samme divisjon som Brann, er klubbens største rivaler fra andre større byer.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 3. april 2024.[19]

Nr. Posisjon Spiller
1 Norges flagg K Mathias Dyngeland
2 Norges flagg F Martin Hellan
3 Norges flagg F Fredrik Pallesen Knudsen
6 Danmarks flagg F Japhet Sery Larsen
7 Danmarks flagg A Magnus Warming
8 Norges flagg MB Felix Horn Myhre
9 Chiles flagg A Niklas Castro
10 Danmarks flagg MB Emil Kornvig
11 Norges flagg A Bård Finne
12 Norges flagg K Martin Børsheim
13 Danmarks flagg F Svenn Crone
14 Norges flagg MB Ulrik Mathisen
15 Norges flagg F Jonas Torsvik
Nr. Posisjon Spiller
16 Norges flagg F Ole Didrik Blomberg
17 Norges flagg MB Joachim Soltvedt
18 Norges flagg MB Sander Kartum
19 Norges flagg MB Sivert Heltne Nilsen
20 Norges flagg A Aune Heggebø
21 Norges flagg F Ruben Kristiansen
22 Sveriges flagg A Moonga Simba
23 Norges flagg F Thore Pedersen
24 Norges flagg K Mathias Klausen
25 Norges flagg MB Niklas Jensen Wassberg Skadet ut 2024
26 Norges flagg F Eivind Helland
27 Norges flagg MB Mads Sande Skadet til juni 2024
36 Norges flagg K Eirik Holmen Johansen

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller
31 Norges flagg MB Isak Tomar Hjorteseth (hos Sandnes Ulf til 31. desember 2024)
Nr. Posisjon Spiller
Norges flagg F Rasmus Holten (hos Mjøndalen til 31. desember 2024)

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Flest obligatoriske kamper[rediger | rediger kilde]

Kun obligatoriske liga- og cupkamper. Royal League og kvalifiseringskamper for opp- og nedrykk nevnes som "Andre". Oppdatert 23. juli 2023.[20]

Nr. Navn År i klubben Serie Cup Europa Andre Totalt
1 Norges flagg Tore Nordtvedt 1963–1979 305 83 10 0 398
2 Norges flagg Geirmund Brendesæter 1991–2003 255 54 23 4 336
3 Norges flagg Erlend Hanstveit 1998–2008, 2014–2015 231 39 30 16 316
4 Norges flagg Erik Huseklepp 2005–2010, 2012–2016 247 28 23 9 307
5 Norges flagg Håkon Opdal 2001–2011, 2019–2021 234 28 20 14 296
6 Norges flagg Fredrik Haugen 2011–2020 249 20 4 3 276
7 Norges flagg Azar Karadaş 1999–2001, 2007–2009, 2014–2019 206 31 24 2 263
8 Norges flagg Roy Wassberg 1989–1993, 1998–2004 201 33 13 3 250
8 Norges flagg Kristoffer Barmen 2011–2021 225 22 2 1 250
10 Norges flagg Arne Møller 1979–1988 197 46 2 4 249

Flest mål[rediger | rediger kilde]

Kun mål i obligatoriske liga- og cupkamper. Royal League og kvalifiseringskamper for opp- og nedrykk nevnes som "Andre". Oppdatert 23. juli 2023.[21]

Nr. Navn År i klubben Serie Cup Europa Andre Totalt
1 Norges flagg Rolf Birger Pedersen 1957–1968, 1972 85 42 0 2 129
2 Norges flagg Gunnar Skagen 1945–1956 68 46 0 6 120
3 Norges flagg Finn Berstad 1918–1935 40 67 0 0 107
4 Norges flagg Thorstein Helstad 1998–2002, 2006–2008 89 10 4 1 104
5 Norges flagg Steinar Aase 1973–1978, 1984–1985 62 27 3 0 92
6 Norges flagg Bjørn Tronstad 1974–1982 62 26 2 0 90
7 Norges flagg Roald "Kniksen" Jensen 1960–1964, 1971–1973 61 24 1 1 87
8 Norges flagg Bjarne Johnsen 1916–1928, 1931–1932 32 51 0 0 83
9 Norges flagg Mons Ivar Mjelde 1989–1990, 1996–2001 55 10 7 0 72
10 Norges flagg Jan Erik Osland 1964–1975 45 23 2 0 70
10 Skottlands flagg Robbie Winters 2002–2008 42 19 8 1 70

Spillere med flest landskamper[rediger | rediger kilde]

Oversikten inkluderer kun spillere som har spilt A-landskamper som medlem av SK Brann. Totalt antall landslagskamper- og mål i parentes.

Navn Kamper Mål
Norges flagg Alexander Olsen 37 1
Norges flagg Helge Karlsen 35 0
Norges flagg Finn Berstad 32 13
Norges flagg Roald «Kniksen» Jensen 27 (31) 5
Norges flagg Trygve Andersen 26 (27) 1
Norges flagg Kjeld Kjos 24 0
Norges flagg Erik Huseklepp 21 (33) 5 (7)
Norges flagg Per Egil Ahlsen 21 (54) 1 (3)
Norges flagg Martin Andresen 19 (43) 1 (3)
Norges flagg Oddvar Hansen 19 0
Norges flagg Thorstein Helstad 17 (37) 6 (10)

Administrasjon og sportslig ledelse[rediger | rediger kilde]

Styreledelse[rediger | rediger kilde]

Per januar 2022 har klubbstyret følgende sammensetning:[22]

  • Leder: Siv Skard
  • Nestleder: Madeleine Giske
  • Medlem: Krister Hoaas
  • Medlem: Per Arne Flatberg
  • Medlem: Espen Brochmann

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Per 2016 hadde klubbens administrasjon følgende ansatte:[23]

  • Daglig leder: Christian Kalvenes
  • Økonomisjef: Bjarte Eikeland
  • Kommunikasjonssjef : Thomas Brakstad
  • Sikkerhetsjef: Knut Iversen
  • organisasjons- og anleggsmedarbeider: Steinar Aase

Sportslig ledelse[rediger | rediger kilde]

Per 2023 har klubben følgende sportslige ledelse[23]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Kronologisk oversikt over klubbens hovedtrenere etter andre verdenskrig:[24]

År Navn Notater
1946 Englands flagg Thomas Mitchell
1947 Englands flagg Thomas Mitchell / Nord-Irlands flagg William Cook
1948 Englands flagg Alf Young
1949–1951 Nord-Irlands flagg William Cook
1951–1952 Norges flagg Bjarne Osland / Norges flagg Kjetil Kjos
1953 Norges flagg Bjarne Osland
1954 Østerrikes flagg Karl Pannagl
1955 Englands flagg George Ainsley / Norges flagg Oddvar Hansen
1956-1957 Norges flagg Oddvar Hansen
1958 Norges flagg Birger Nilsen
1959 Ungarns flagg Tivader Szentpeterey
1960–1963 Norges flagg Oddvar Hansen Seriegull 1962 og 1963
1964 Østerrikes flagg Pepi Stroh
1965–1968 Norges flagg Oddvar Hansen
1969–1972 Tsjekkias flagg Karol Bučko
1972–1973 Englands flagg Ray Freeman
1974–1978 Englands flagg Billy Elliot
1979 Norges flagg Ivar Hoff
1979 Norges flagg Egil Austbø
1980–1981 Englands flagg Les Shannon
1982–1983 Norges flagg Arve Mokkelbost Cup-mester 1982
1984–1985 Norges flagg Endre Blindheim
1986–1987 Englands flagg Tony Knapp
1987 Norges flagg Per Vold
1988–1990 Islands flagg Teitur Þórðarson
1991–1992 Sveriges flagg Karl Gunnar Bjôrklund
1993–1995 Norges flagg Hallvar Thoresen
1995–1998 Norges flagg Kjell Tennfjord
1998–1999 Norges flagg Harald Aabrekk
2000–2002 Islands flagg Teitur Þórðarson
2003–2008 Norges flagg Mons Ivar Mjelde Cupmester i 2004

Seriemester i 2007

2009–2010 Norges flagg Steinar Nilsen
2010–2013 Norges flagg Rune Skarsfjord
2013–2015 Sveriges flagg Rikard Norling
2015–2020 Norges flagg Lars Arne Nilsen
2020–2021 Norges flagg Kåre Ingebrigtsen
2021– Norges flagg Eirik Horneland Cupmester 2022/23

Meritter[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Serie[rediger | rediger kilde]

Cup[rediger | rediger kilde]

Europa[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sportsklubben Brann i europeisk fotball

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Kamper[rediger | rediger kilde]

Seire[rediger | rediger kilde]

  • Største seier: Hovding 0–14 Brann – i NM; kampen fant sted den 17. april 2013[27], samt Aalesund 0–14 Brann – i NM; kampen fant sted den 26. august 1917[27]
  • Største hjemmeseier: Brann 11–0 Vard – NM; kampen fant sted den 25. april 1997[28]
  • Største borteseier: Hovding 0–14 Brann, NM; kampen fant sted den 17. april 2013, samt Aalesund 0-14 Brann i NM; kampen fant sted den 26. august 1917
  • Største seier i UEFA-cupen: Carmarthen Town 0-8 Brann – kampen fant sted den 19. juli 2007

Mål[rediger | rediger kilde]

Poeng[rediger | rediger kilde]

Publikum[rediger | rediger kilde]

  • Tilskuerrekord hjemme: 24 800 – i en kamp mellom Brann–Fredrikstad; kampen fant sted den 1. oktober 1961
  • Høyeste tilskuersnitt: 17 225 – i Tippeligaen 2007[35]
  • Hjemmekamper på rad med over 15 000 tilskuere: 54 kamper – fra 30. april 2006 til 13. mars 2010

Kvinnelaget[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: SK Brann Kvinner

21. oktober 2021 stemte årsmøte i Sportsklubben Brann ja til å overta toppfotballsatsningen for kvinner fra Idrettslaget Sandviken.[36] 11. november 2021 vedtok årsmøte til Sandviken det samme, dermed overtok SK Brann plassen i Toppserien fra og med 2022-sesongen.[37]

Meritter som Brann Kvinner[rediger | rediger kilde]

Seriemester (1): 2022

Norgesmester (1): 2022

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Stiftelsen». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 19. juli 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  2. ^ a b «Stadion innvies». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 20. juli 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  3. ^ «Tabeller». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 5. februar 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  4. ^ https://www.bt.no/sport/kommentar/i/5GyeJe/skandalen-er-komplett-2021-har-vaert-branns-verste-aar-i-fredstid Nedrykket runder av det verste året i Branns historie siden krigen]
  5. ^ «Steinar Nilsen blir Brann-trener». brann.no. 21. november 2008. Besøkt 21. november 2008. [død lenke]
  6. ^ Strand, Sigbjørn (21. november 2008). «Steinar Nilsen er ny trener i Brann». Dagbladet.no. Besøkt 21. november 2008. 
  7. ^ «Norling mottatt som en helt av Brann-fansen». TV 2 (norsk). Besøkt 1. april 2017. 
  8. ^ Anders Rove Berntesen (26. november 2014). «Brann rykker ned til 1. divisjon». NRK. 
  9. ^ «Brann-årsmøte endte i skandale». VG (norsk). Besøkt 1. april 2017. 
  10. ^ «Første kampen». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 20. juli 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  11. ^ a b «Stadions historie | Brann». Sportsklubben Brann. Arkivert fra originalen 13. januar 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  12. ^ a b c «Fakta om Stadion | Brann». Sportsklubben Brann. Arkivert fra originalen 13. januar 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  13. ^ «Slik ser Brann for seg den nye tribunen». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 2. april 2017. Besøkt 1. april 2017. 
  14. ^ «Tippeligaen med publikumsøkning på drøye 2%». Norsk Toppfotball. Arkivert fra originalen 4. februar 2016. Besøkt 30. januar 2016. 
  15. ^ «Brann «vant» over Vålerenga». www.ba.no. Besøkt 2. februar 2016. 
  16. ^ «Branns supporterklubb konkurs». VG. 2. juni 2003. Besøkt 29. januar 2016. 
  17. ^ «brann.us». brann.us. Besøkt 29. januar 2016. 
  18. ^ «Her underviser Erik Mjelde Branns nykommere i Rosenborg-rivalisering». TV 2. 23. mars 2012. Besøkt 29. januar 2016. 
  19. ^ «Lag». Brann. Besøkt 13. mai 2023. 
  20. ^ «Flest kamper». Branntall. Besøkt 23. juli 2023. 
  21. ^ https://branntall.no/?q=flest+m%C3%A5l
  22. ^ «Grevstad trekker seg som styreleder». Brann. 16. desember 2021. Besøkt 25. juni 2022. 
  23. ^ a b «Kontaktpersoner | Brann». Sportsklubben Brann. Arkivert fra originalen 10. mars 2016. Besøkt 29. januar 2016. 
  24. ^ «Hovedtrenere». historie.brann.no. Besøkt 2. februar 2016. 
  25. ^ «Europacup». historie.brann.no. Besøkt 2. februar 2016. 
  26. ^ «Gzira United – SK Brann 0:2 (Cup Winners Cup 1973/1974, 1. Round)». worldfootball.net (engelsk). Besøkt 2. februar 2016. 
  27. ^ a b «Branns største cup-triumfer». Sportsklubben Brann. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  28. ^ «Kampdatabase 1997». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  29. ^ «Tabell 1963». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  30. ^ «Tabell 1990». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  31. ^ «Tabell 2007». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  32. ^ «Tabell 1971». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  33. ^ «Tabell 1979». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  34. ^ «Tabell 2002». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 16. august 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  35. ^ «Tilskuertall». historie.brann.no. Arkivert fra originalen 5. februar 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  36. ^ NTB (21. oktober 2021). «Branns årsmøte stemte for kvinnelag». Nettavisen (norsk). Besøkt 27. desember 2023. 
  37. ^ «Jubel i Sandviken: Snart heter de ferske seriemestrene Brann». www.aftenposten.no. 11. november 2021. Besøkt 27. desember 2023. 

Litteratur om Brann[rediger | rediger kilde]

  • Larsen, Jan-Erik: Fra mål til ytterste fortvilelse (1988)
  • Kalvik, Kjell Vidar: Hele Bergens stolthet (2005)
  • Natlandsmyr, Gorm: Branns offisielle årbok – utgitt flere år fra 2001
  • Larsen, Jan-Erik: Et århundre i bilder – lagbilder fra Sportsklubben Brann fra 1909 og oppover
  • Soltvedt, Thor: Flammene på Stadion (dikt om Brann)
  • Brundtland, Hans: 2007 – Året da gullet kom hem (2007)
  • Nielsen, Atle: Hem te Bergen. Branns store jubelsesong (2007)
  • Nielsen, Atle: Sportsklubben Brann, 100 år med tro, håp og kjærlighet (2008)
  • Hartvedt, Gunnar Hagen og Hetland, Audun: Gje meg en B! Boken om Brann (1985)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sportsklubben_Brann&oldid=24411582»