Spitzer-teleskopet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Framstilling av Spitzer-teleskopet slik det vil kretse, og «forfølge» Jorden

Spitzer-teleskopet (engelskSpitzer Space Telescope , tidligere kjent som Space Infrared Telescope Facility – SIRTF), er det fjerde og siste av NASA sine store, rombaserte observatorium, i det såkalte «Great Observatories program».

Teleskopet er oppkalt etter den amerikanske astronomen Lyman Spitzer (som var den første til å foreslå rombaserte teleskoper på 1940-tallet), og det ble sendt opp av NASA med en Delta II-rakett fra Cape Canaveral 25. august 2003. Det følger en ganske uvanlig bane, heliosentrisk istedenfor geosentrisk. Teleskopet følger Jorden i dens bane, og glir vekk fra Jorden med ca. 0,1 astronomiske enheter (AE) pr. år, i en såkalt «Jord-følgende» bane.

Redesign og ny bane[rediger | rediger kilde]

Spitzer er det eneste av de store, rombaserte teleskopene som ikke er sendt ut i verdensrommet av romfergene. Det skulle egentlig det, men etter ulykken med romfergen Challenger i 1986, ble raketten Centaur LH2/LOX som skulle vært benyttet til å sende teleskopet ut i sin endelige bane forbudt ombord på romfergen.

Spitzer gikk igjennom en serie av redesign på 1990-tallet, mest av budsjett-grunner. Dette resulterte i et mye mindre teleskop, som kunne bruke den mye mindre Delta II-raketten. En av de viktigste aspektene ved det nye designet, var bruken av «Jord-følgende» bane. Ved å plassere teleskopet i en slik bane, istedenfor jordbane, samt bruk av mere passiv solavskjermning, kunne en drastisk redusere bruken av nedkjølt helium ombord, noe som reduserte den totale størrelsen på teleskopet. En slik bane har også fordelen at den forenkler siktingen av teleskopet, men det krever til gjengjeld bruken av Deep Space Network for kommunikasjon.

Instrumenter[rediger | rediger kilde]

Spitzer har tre instrumenter ombord:

  • IRAC (Infrared Array Camera), et infrarødt kamera som opererer samtidig på fire bølgelengder (3.6 µm, 4.5 µm, 5.8 µm og 8 µm). Oppløsingen er 256 × 256 pixels.
  • IRS (Infrared Spectrograph), et infrarødt spektrometer med fire sub-moduler som opererer på bølgelengdene 5.3-14 µm (lav oppløsning), 10-19.5 µm (høy oppløsning), 14-40 µm (lav oppløsning), og 19-37 µm (høy oppløsning).
  • MIPS (Multiband Imaging Photometer for Spitzer), tre detektorer i det i det fjerne infrarøde spekteret (128 × 128 pixels på 24 µm, 32 × 32 pixels på 70 µm, 2 × 20 pixels på 160 µm)

Tidligere infrarøde observasjoner har blitt gjort med både rombaserte og jordbaserte observatorier. Jordbaserte observatorier har ulempen ved at infrarøde bølger eller frekvenser dannes både av teleskopene selv og av Jordens atmosfære. I tillegg er det vanskelig å observere disse bølgelengdene gjennom atmosfæren.

Tidligere rombaserte observatorier som IRAS (the Infrared Astronomical Satellite) og ISO, var i drift på 1980- og 1990-tallet og store fremskritt i astronomisk teknologi har blitt gjort siden da.

Oppdagelser og observasjoner[rediger | rediger kilde]

Andromeda-galaksen (M31) tatt av Spitzer i infrarødt, MIPS, 24 micrometers (Credit:NASA/JPL-Caltech/K. Gordon (University of Arizona)

De første bildene tatt av Spitzer var ment å demonstrere mulighetene til romteleskopet og viste en glødende stjerne-«barnehage»; en roterende, støvfyllt galakse; en ring av planet-forment materiale; og organiske materiale i andre galakser i universet. Siden den gang har månedlige pressemeldinger vist frem Spitzer sine muligheter, på samme måte som NASA og ESA gjør med bildene tatt av Hubble-teleskopet.

I 2005 ble Spitzer det første teleskopet noensinne som direkte fanget lyset fra en ekstrasolær planet, nemlig en av de «varme Jupiter»-planetene, HD 209458b og TrES-1. (Teleskopet overførte imidlertid ikke dette lyset til faktiske bilder). Dette var første gang at planeter utenfor vårt solsystem var fysisk sett og observert, da tidligere observasjoner av slike kun var gjort indirekte gjennom konklusjoner basert på stjernene sin oppførsel, som planetene kretset rundt. Teleskopet oppdaget også i april 2005 at stjernesystemet Cohen-kuhi Tau/4 hadde en planetdannende ring av støv som var svært mye yngre og inneholdt mye mindre masse enn det tidligere teorier skulle tilsi, noe som ledet til ny innsikt i hvordan planeter dannes.

I februar 2006 observerte Spitzer sammenstøtet mellom en sonde sendt ut fra Deep Impact for å treffe kometen Tempel 1.[1]

I 2007 avdekket Spitzer at den ekstrasolær planeten HD 189733b (en såkalt «Varm Jupiter»), hadde vanndamp i atmosfæren sin.[2] Spitzer observerte også de ekstrasolære planetene HD 189733b og HD 209458b (begge «Varme Jupiter»-planeter) tidligere i 2007 da de forsvant bak sin respektive stjerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]