Spionen som kom inn fra kulden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spionen som kom inn fra kulden (originaltittel The Spy Who Came in from the Cold, 1963), skrevet av John le Carré, er en roman om spioner under den kalde krigen som er kjent for sin intrikate handling og dens avslørende portrett av Vesten spionasjemetoder i konflikt med vestlige demokratiers verdier. Romanen fikk fremragende anmeldelser og var en bestselger i mange lang. I 2006 erklærte Publishers Weekly den for å være «den beste spionroman i alle tider».[1][2]

Den norske utgaven ble oversatt av Lotte Holmboe og utgitt av J.W. Cappelens Forlag.

Romanen ble filmatisert i 1965 med Martin Ritt som regissør, og med Richard Burton i hovedrollen.

Introduksjon til handlingen[rediger | rediger kilde]

Spionen som kom inn fra kulden er plassert i en tid hvor Vest-Øst-forholdene var på sitt mest kritiske under den kalde krigen

Som en oppfølger til forfatterens første roman Call for the Dead (1961), som første gang introduserte hovedfiguren George Smiley, bygger Spionen som kom inn fra kulden på nøkkelelementer fra dens forgjenger. I den tidligere romanen er Hans-Dieter Mundt en agent for Abteilung, det øst-tyske etterretningsvesenet, og gjør en skitten jobb i England for East German Steel Mission som slipper unna til Øst-Tyskland når han blir avslørt. I Spionen som kom inn fra kulden er Mundt ikke lenger en agent av lavere grad, men har steget i gradene i Abteilung på grunn av sin suksessfulle kontraspionasje mot britiske spioner.

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Circus’ (det vil si MI6, offisielt Secret Intelligence Service (SIS)) kontor i Øst-Berlin under den britiske spionen Alec Leamas har ikke gjort det særlig bra. I den innledende sekvensen har Leamas’ beste og siste dobbeltagent blitt skutt ned i siste øyeblikk av Mundts menn da han forsøkte å hoppe av til Vest-Berlin.

Uten en agent igjen i Øst-Tyskland i noe nettverk (Mundt har ryddet av vegen alle agentene til Leamas) blir Leamas tilbakekalt til England i vanære. Circus' ledelse ber Leamas om å bli «ute i kulden» for et siste oppdrag: «å snu» (hoppe av) og gi falsk informasjon til kommunistene som vil implisere Mundt som en britisk dobbeltagent – noe Mundts nestkommanderende, Fiedler, en jøde, allerede mistenker ham å være – og det ville føre til at Mundt ble henrettet av sin egen tjeneste. Control forteller Leamas at Fiedler ville være den beste mannen til å ta Mundt. George Smiley og hans tidligere assistent Peter Guillam orienterte Leamas for hans kritiske oppdrag; Control forteller Leamas at Smiley ikke har kommet tilbake til Circus etter hendelsene som ble fortalt om i Call for the Dead på grunn av hans betenkeligheter om etikken i Circus’ operasjoner.

For å få østtyskerne til å tro på at han faktisk har hoppet av blir Leamas sparket fra Circus med en ynkelig pensjon (ryktet er at det skyldes tyveri) og han får en elendig jobb i et nedkjørt lokalt bibliotek, men mistet selv denne jobben på grunn av drikking. Mens han er ved biblioteket møtte han en uskyldig, ung, jødisk kvinne ved navn Liz Gold som er sekretær av hennes lokale avdeling av Storbritannias kommunistparti. Til tross for Liz’ politiske tro utviklet de to et intimt forhold og de ble dypt engasjert i hverandre. Før Leamas tar «det endelige dukk» etter Controls skjema fikk han Liz til å love at hun ikke skal lete etter ham, uansett hva hun enn måtte høre, og han sa deretter farvel til henne. Leamas krevde at Control skal la henne være i fred og Control gikk med på det. Leamas angrep en kjøpmann som en del av planen og havnet så i fengsel.

Etter fengselsoppholdet ble han oppsøkt av en østtysk «verver» i England, ble tatt med til Nederland og deretter ført til Øst-Tyskland, og går gjennom stadig høyere grader og sjikt hos det østtyske etterretningsvesen. I løpet av hans avhør slapp han tilfeldige vink om betalinger som har blitt gjort av britene til en fordekt dobbeltagent mens han samtidig later som han ikke ser alle implikasjonene. I mellomtiden i England dukket Smiley og Guillam opp i Liz’ leilighet. De hevdet at de var «venner av Alecs», og forhørte henne om Leamas og tilbyr henne økonomisk hjelp.

I Øst-Tyskland blir Leamas introdusert til Fiedler selv. De har mange samtaler i en hytte ute i skogen hvor Fiedler søkte avgjørende bevis mot Mundt og gikk inn i en rekke ideologiske og filosofiske diskusjoner med den pragmatiske Leamas. Fiedler, slik Leamas ser ham, synes å være tilfreds med å leve i Mundts skygge, men er ganske ung og samtidig briljant. Leamas ser på Fiedler som sympatisk: en jøde som har tilbrakt den andre verdenskrig i landflyktighet i Canada og er idealistisk i sitt forhold til kommunismen og som er bekymret for det moralske i sine handlinger. I kontrast ser Leamas Mundt som en brutal og opportunistisk leiesoldat som hadde vært en ung nazist før 1945 og som hadde blitt medlem av kommunistpartiet ettersom de var de nye herrene, og som fortsatt er antisemittiske. Leamas tror at ved å hjelpe Fiedler å ødelegge Mundt gjør han en høyverdig innsats. På samme tid blir Liz Gold invitert til Øst-Tyskland som en del av kommunistpartienes utveksling.

Maktkampen innenfor Abteilung ble offentlig når Mundts menn arresterte og torturerte både Fiedler og Leamas. Imidlertid gikk det østtyske regimet imellom. Fiedler hadde søkt om en fullmakt for å arrestere Mundt den samme dagen som han og Leamas ble grepet av Mundts menn. De blir sluppet fri og begge blir innkalt for å framvise deres respektive saker ved en domstol sammenkalt in camera (i hemmelighet) i den østtyske provinsbyen Görlitz. Ved rettssaken dokumenterte Leamas en rekke hemmelige utbetalinger har blitt gjort til bankkontoer som Fiedler påviste i henhold til Mundts bevegelser. Fiedler viste også at Riemeck hadde gitt informasjon til Leamas som han ikke skulle ha vært i stand til å ha, men som Mundt kunne. Fiedler presenterte også for domstolen et antall andre bevis som pekte mot at Mundt var en dobbeltagent. Han hevdet at Mundt faktisk var tatt til fange i løpet av sin tid i England og deretter tillatt å «unnslippe» kun etter at han gikk med på å arbeide for britene.

Til Mundts forsvar tilkalte hans advokater et overraskende vitne: en intetanende Liz Gold. Selv om ikke ønsket å vitne mot Leamas innrømte hun at hennes bygsel var betalt av George Smiley etter at han hadde besøkt henne. Hun innrømte også at Leamas fikk henne til å love om at hun ikke skulle lete etter ham da han dro og at Leamas sa adjø natten før han slo ned handelsmannen. Leamas innser at spillet er avslørt og at operasjonen er komprimert. Han tilbyr å fortelle alt om Liz blir satt fri. Han innrømte at han ble rekruttert for å ramme Mundt. Han la til at Fiedler ikke har noe med det å gjøre, skjønt retten avviste denne påstanden. I kryssforhøret ba Fiedler ganske enkelt Mundt om han viste at noen hadde betalt for Liz’ leie, ettersom han insisterte at Liz selv ville aldri ha snakket om det. Mundt nølte før han svarte («et sekund for lenge, tenkte Leamas»); og deretter, og kun deretter, da rettssaken er stanset og Fiedler ble arrestert forstår Leamas den sanne natur bak Control og Smileys operasjon.

Liz ble sendt til en varetektscelle, men Mundt plasserte ham rett etter, i all hemmelighet, i en bil hvor Leamas var. I løpet av kjøreturen til Berlin, hvor fluktruten til Vest-Berlin var klar, forklarte Leamas hele operasjonen, innbefattet de delene hvor han var uforstående til, unntatt mot slutten av rettssaken. De falske betalingene var faktisk riktige og Mundt var en dobbeltagent som rapporterte til Smiley og Guillam. Operasjonen var rettet mot Fiedler, ikke Mundt som Leamas var forledet til å tro, ettersom Fiedler var kommet meget nært til å avsløre Mundt som en britisk dobbeltagent. Fiedler var altfor mektig for at Mundt kunne fjerne ham selv, og derfor hadde Control og Smiley besluttet å gjøre det for ham. Control og Smiley hadde plassert Leamas og Liz som kollegaer for å gi Mundt muligheter i å diskreditere Leamas og således også Fiedler. Ved å bli forelsket hadde Leamas og Liz «gjort det enkelt» for dem. Liz var forskrekket over at britisk etterretningsvesen kunne ha planlagt døden til en intelligent, omsorgsfull og tankefull person som Fiedler for å beskytte den foraktelige Mundt. Fiedlers skjebne var ikke blitt avslørt, men Leamas, på svar på Liz’ spørsmål, sa at han sannsynligvis ville bli skutt.

Til tross for hennes avsky fulgte Liz Leams mot Berlinmuren hvor de to skulle klatre over og «unnslippe» til Vest-Berlin. I det siste kapittelet kalt «Inn fra kulden» når Leamas har kommet på toppen av muren strekker han armen ned og griper Liz hånd for å trekke henne opp etter ham. I det samme skinner plutselig de østtyske lyskasterne på dem og tre eller fire skudd braker løs. Liz’ fingre slipper Leamas’ grep og hun faller. Leamas hørte Smileys stemme spørre: «Piken, hvor er piken?» Han så hennes døde kroppe ligge på bakken og klatrer ned igjen på østtysk side for å være hennes side. Leams blir deretter drept av ytterligere to eller tre skudd fra vaktene.

Romanens nedslagsfelt[rediger | rediger kilde]

Boken ble sendt på som revolusjonær da den ble utgitt. Vestlig etterretning ble i det store og hele sett på som å fremme vestlige verider. Dette synet var hovedsakelig fremmet av romanene til Ian Fleming om James Bond og representerte romantiske fantasier om hvordan en hemmelig tjeneste skulle være. I kontrast sjokkerte Le Carré sine lesere ved å vise hvor etterretningsbyråer på begge sider praktiserte de samme skitne metodene og taktikker i navnet av nasjonal sikkerhet. Verden til Alec Leamas minnet meget lite om James Bonds verden. I Bonds verden er lettvint sex og fare romantisert mens i Leamas’ verden er kjærlighet er ekte, menneskelige følelser som kan ha ødeleggende konsekvenser for alle involverte. I tillegg leder det gode ikke til triumf, noe som var problematisk for enkelte kritikere.[3]

1960-tallet var det en del anmeldere som åpent kritiserte Alec Leamas’ resulterende nederlagsstemning. Eksempelvis skrev avisen The Times at «helten må triumfere over sine fiender like sikkert som Jack må drepe kjempen i eventyret. Om kjempen dreper Jack har vi mistet hele poenget med fortellingen».[4] Denne kommentaren er skrevet ut fra synsvinkelen til den kalde krigen hvor de to sidene var det «gode» Vesten og «slemme» Østen, således antydet at fortellingens slutt hvor den britiske agenten blir drept av kommunistenes grensevakter betyr at fortellingen ender med en seier for «de slemme». Imidlertid gir boken hentydninger når Leamas får betenkeligheter for hans rolle i sammensvergelsen, og betenkelighetene til Smiley og Fiedler om deres roller, peker til Le Carré ser et helt annen skille.

Leamas’ beskrivelse av spioner og av verdens etterretningsvesen i alminnelighet til Liz i løpet av kjøreturen til Berlinmuren gir et bilde som skiller seg fra bøkene om James Bond. Det maler et mørkt og makabert bilde av spioner og etterretningsvesen; risikoen og den absolutte mangel på respekt for menneskeliv: «De er en skitten prosesjon av skrytende tåper, forrædere også, ja; homser, sadister og drukkenbolter, folk som leker cowboyer og indianere for friske opp sine råtne liv.»[5]

Leamas peker ut at operasjonen mot Fiedler kan ikke bli forsvart moralsk, men den måtte bli utført. Til tross for hans skifte hadde han ikke valget å lene seg tilbake og bare se på: «Folk som deltar i dette spillet tar risiko. Fiedler tapte og Mundt vant. London vant – det er poenget. Det var en skitten, skitten operasjon. Men den betalte seg, og det er den eneste regelen.»[6]

I Hans-Dieter Mundt har John le Carré skapt en sann skurk: en ondskapsfull leiesoldat av en morder som nyter drap og som hater jøder. Han kunne ha forrådt sine vestlige oppdragsgivere og fått Liz Gold drept før hun kunne dra tilbake til Vesten. Uansett, som Alec Leamas kynisk forteller Liz på kjøreturen til Berlin, Mundts overlevelse var viktigere for britisk etterretningsvesen enn hans eget liv, eller noen andres.

Mundt var dirigenten bak Liz Golds død (ved å gi detaljerte instruksjoner til Leamas om hvordan han skulle klatre over muren), men hvorfor Mundt fikk grensevaktene til å drepe de to rømlingene er uklart: Mundt er en antisemitt som kan uavhengig ha besluttet å forråde sine vestlige oppdragsgivere. En annen grunn er at han er en britisk dobbeltagent med et operasjonelt behov for å få Liz drept, da hun viste for mye og kunne ha informert sine engelske kommunistkamerater, eller, muligens, media, og således avsløre ham.

Smileys siste spørsmål til Leamas (om hvor Liz er) indikerer at Mundt handlet uten Smileys kjennskap, men det gjør ikke britisk etterretning mindre ansvarlig. Det ville ha vært overensstemmelse med Controls nådeløse og hemmelighetsfulle vesen, slik den avbildet i boken, å beslutte at Liz Gold måtte bli drept på en måte som ikke impliserte britiske myndigheter, og hemmeliggjøre denne delen av operasjonen fra den samvittighetsfull Smiley.[7] I kontrast, Leamas’ død var ikke planlagt og nødvendig kun da han klatret ned på den østlige siden av Berlinmuren; enhver annen handling fra grensevaktene ville ha gjort Mundt mistenkelig.

Romanen forleder også sine lesere ved å endre nøkkelhandlingen av romanens forgjenger, Call for the Dead. I den første historiens handling unnslipper Hans-Dieter Mundt å bli tatt til fange av Smiley og Guillam og kommer seg tilbake til Øst-Tyskland. Control styrker at denne versjonen i hans åpningssamtale med Leamas og denne gjenforteller til andre historien om hvordan Mundt slapp unna, i samsvar med måten den ble fortalt i den første romanen. Således, leserne, slik Leamas, mistenker ikke at Mundt var tatt til fange samtidig med Fennan-affæren og er nå en britisk dobbeltagent før den endelige dreining av plottet i rettssaken. Endringens effekt er leserens empati med Alec Leamas, også å erfare hans sjokk over falskhet av denne versjonen av handlingen.

For hennes del kontrasterer Margaret Compton slutten på denne boken med slutten i Call for the Dead: «Le Carrés debutbok avsluttes med at Smiley føler seg skyldig over å ha drept Dieter Frey, den idealistiske østtyske spionen som hadde vært Smileys agent og venn (og i den forstand, en adoptert sønn) i løpet av den andre verdenskrig. Leamas i slutten av (kapittelet) «Tilbake fra kulden» gjør det diametralt motsatte moralsk valget, forsaker sin lojalitet til Storbritannia og til Circus og er trofast til Liz til den bitre slutt, selv i å bli drept ved hennes side – etter at hun hadde forblitt trofast til ham i rettssalen og lat seg selv bli vanæret som en kommunist ved åpent kunngjøre sin kjærlighet til ham. En sindig og nøye leser av Le Carrés oeuvre kan ikke tvile på at – selv om forfatteren opplagt liker Smiley og fører ham tilbake gjentatte ganger, helt fram til slutten av den kalde krigen – for skaperen av dem begge, Leamas’ oppførsel er preget av et høyere moralsk nivå.»[8]

Ved å plassere denne romanen på sin topp-100-liste har magasinet Time fokusert på kostnadene til den kalde krigen for agenter som Leamas. Magasinet kalte romanen «en trist, sympatisk portrett av en mann som levde på løgner og påskudd så lenge at han har glemt hvordan det er å fortelle sannheten».[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Publishers Weekly list». top 15 spy novels.
  2. ^ «Publishers Weekly list». spy vs spy vs spy.
  3. ^ Se, eksempelvis, Barley, Tony: Taking Sides: The Fiction of John le Carré. Open University Press, 1986, s. 22.
  4. ^ The Times, 13. september 1968.
  5. ^ Kapittel 25, side 95; oversatt fra den engelske utgaven.
  6. ^ Kapittel 25, side 94; oversatt fra den engelske utgaven.
  7. ^ Firman, Ronald K.: Mirrors behind Mirrors behind Mirrors - Imagined Spies and Real Nightmares, kapittel 3, side 97. Control hadde ingen samvittighetsnag overfor løgn ettersom Smiley hadde lovt Leamas at han ikke ville bruke Liz som en del av den planlagte operasjonen, til tross for det faktum at han viste at Liz var integrert i den.
  8. ^ Compton, Margaret: «Is Common Human Decency a Scarce Commodity in Popular Literature?» i Theodore Brown (red.) Essays on Moral Philosophy and Literature, 1972
  9. ^ Grossman, Lev: All-TIME 100 Novels, TIME Magazine, 2005