Spionasje i Norge under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selv om Norge var nøytralt under første verdenskrig 1914–1918, var landet utsatt for spionasje fra de krigførende makter. Spesielt førte Tyskland en utstrakt spionasje mot norske havner. Noen av spionsakene, som Rautenfels-affæren, Hagn-saken og avsløringer av tyske spionringer i Bergen vakte stor oppmerksomhet i samtiden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gunnar Knudsen var Norges statsminister under hele første verdenskrig

Som nøytrale land under første verdenskrig var de nordiske landene av interesse for de krigførende landene på begge sider. Siden frontlinjene gikk tvers igjennom Europa, var Bergensbanen plutselig blitt den viktigste forbindelsen mellom Vest- og Øst-Europa. I årene 1915–1919 passerte 84 000 utlendinger gjennom Bergen. Trafikken var på sitt største i 1917.[1] De fleste av utlendingene var på gjennomreise, men det var også mange agenter som oppholdt seg i Norge og arbeidet for de krigførende maktene på forskjellig vis, for eksempel som handelsagenter. Enkelte var imidlertid spioner eller sabotører.

Norge var spesielt interessant for de krigførende maktene som en stor sjøfartsnasjon. På begge sider var man interessert i å handle med Norge, samtidig som man ønsket at motparten ikke skulle nyte fordel av den samme handelen eller av Norges handelsflåte. Spesielt ble Norge viktig etter at Tyskland hadde iverksatt uinnskrenket ubåtkrig, slik at Bergen ble den eneste brukbare havnen ved Nordsjøen i Norden.

Spionene som spionerte for Tyskland overvåket skipstrafikken i de norske havnene, og sendte opplysninger til Tyskland som kunne brukes av de tyske ubåtene som senket handelsskip. Siden mange norske sjøfolk mistet livet i ubåtsenkningene, vakte denne typen spionasje stor forbitrelse i befolkningen.

Det norske lovverket[rediger | rediger kilde]

Joh. Søhr (1867-1949), tegning i Tidens Tegn 1917

Før første verdenskrig hadde Norge overhodet ingen fremmedkontroll. Det var ingen kontroll med utlendinger, og det fantes ingen lov mot spionasje. Etter utbruddet av første verdenskrig ble det imidlertid 18. august 1914 vedtatt en lov med temmelig lave straffebestemmelser.

Sitat Dersom nogen medvirker ved efterretninger, som han vet eller bør forstaa har spionering for en fremmed stat til formaal, straffes han med bøter eller med hefte eller fængsel indtil 1 aar. Sitat
– §4 i lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914.[2]

Året etter, ved lov av 24. januar 1915, ble det innført bestemmelser om fremmedkontroll, oppholdsbok for og utvisning av utlendinger. Passtvang og visum ble ikke innført før i september 1917, da flere store spionaffærer var avdekket. Mot slutten av 1917 ble også maksimalstraffene for spionasje hevet fra ett til seks år.

Spionaffærer[rediger | rediger kilde]

Et av brevene spionen Alfred Hagn sendte til en dekkadresse i Lørenskog mens han oppholdt seg i London 1917. Fra saksmappen i Riksarkivet

De som arbeidet med spionasjesaker var politiet i Bergen og i Kristiania (under Joh. Søhr), samt en egen etterretningsavdeling i generalstaben. De norske myndighetene mente til å begynne med at det var best å la all straffeforfølgelse av spioner foregå i hemmelighet, av hensyn til de krigførende maktene. Således ble tolv siktede tyskere, som hadde spionert på norske sjøfolk og sendt opplysninger om skipstrafikken i Bergen til Tyskland, avhørt i februar 1916. De tolv ble utvist fra landet uten videre straffeforfølgelse.

Utover i 1916 oppdaget politiet en rekke spioner, og spionhistoriene begynte å vekke en del oppmerksomhet blant folket. I mai var det avslørt en spionsentral i Göteborg, som viste seg å ha forbindelser til havnebyene i Norge. De norske sjømannsorganisasjonene tok til orde for å gripe inn mot spionasjen, og i samme måned protesterte Johan Castberg mot hemmeligholdelsen av spionsakene i en interpellasjon i Stortinget.

Flere avsløringer med tilknytning til skipsfarten fulgte senere. Den kjente polarforskeren Wilhelm Filchner, som hadde opprettet et tysk pressekontor i Norge, ble avslørt som spionleder, og måtte rømme landet. Som et resultat av politiets etterforskning i saken ble en større tysk spionring rullet opp i Bergen, i det som i pressen ble kalt «den store spionsaken i Bergen». Ti tiltalte ble sommeren 191dømt til fra 30 dagers til ni måneders fengsel for å ha skaffet opplysninger for Tyskland. Rettssaken vakte stor oppsikt i den norske offentligheten og som førte til betydelig tyskfiendtlighet i Norge. hovedårsaken til de sterke følelsene var at deres hovedoppgave i Bergen hadde vært å sende opplysninger om skipsavganger til de britiske øyer til tyske ubåter i Nordsjøen. Dommene ble senere anket, og pressens forferdelse var stor da flere straffene ble senket av lagretten.[3]

En annen aktiv tysk agent var Erik Lawendel (som i Norge opptrådte under dekknavnet Erich Lavèn), som ble dømt til fem års fengsel i det som ble kalt «den lille spionsaken i Bergen» høsten 1917. Hans medhjelpere tyskeren Karl Schwartz og en ung nordmann fikk dommer på henholdsvis tre og to år.

I mai 1917 ble den norske journalisten Alfred Hagn arrestert i London av det britiske overvåkningspolitiet MI5. Han hadde ankommet Storbritannia fra Norge noen måneder tidligere og hadde blitt rekruttert av tysk etterretning i Kristiania året før. Dekkadressen som Hagn skulle sende sine spionmeldinger med meldinger i usynlig blekk til var en ung kvinne i Aker. Hun ble forhørt av norsk politi og oppdagelsessjef Joh. Søhr, men ble ikke tiltalt. Hennes oppgave var å sende brevene hun fikk videre til tysk etterretning i Kristiania. Da Hagn ble arrestert var hans føringsoffiser Erich Lawendel.

Sabotasjeaffærer[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av første verdenskrig var det flere mystiske branner på forskjellige steder i Norge. Det ble antatt at flere av disse var antent av utenlandske agenter. Slike rykter gikk for eksempel da det brant på havnen i Trondheim i juli 1917. I denne brannen ble særlig de krigførende landenes transittlagre rammet.[4] To av de største spionaffærene i Norge involverte utstyr for sabotasje.

Den første spionaffæren som ble kjent over hele landet var von Rosen-saken. Baron Otto von Rosen ble arrestert som en mistenkelig person i Karasjok i januar 1917. Etter at von Rosen var utvist fra landet ble det funnet sabotasjeutstyr og miltbrannbakterier i bagasjen hans. Hensikten med utstyret var å sabotere varetransportene fra Norge til Russland.[5]

Den mest publiserte spionsaken i Norge under første verdenskrig var Rautenfels-affæren. Baron von Rautenfels var tysk kurér og hadde diplomatisk beskyttelse, men da hans bagasje ble åpnet 18. mai 1917, ble det funnet store mengder bomber og annet sabotasjeutstyr. Utstyret var beregnet på skipssabotasje og brannstiftelse. Saken vakte stor oppmerksomhet også i utlandet. Rautenfels ble arrestert, men da Tyskland forlangte at han skulle løslates, ble han sendt ut av landet. Medhjelperne hans ble dømt til fra 1 1/2 til 6 års fengsel av lagmannsretten.

Senere samme år ble den polske greven og ingeniøren Scipio del Campo arrestert, fordi han hadde sendt en pakke tegninger i posten fra Raufoss. Det var imidlertid ikke mulig å bevise noe mot ham. På samme tid ble det skutt mot vaktmannen på Kongsberg våpenfabrikk, og fabrikken ble forsøkt påtent.[6]

Tysk og britisk spionasje[rediger | rediger kilde]

Den mest oppsiktsvekkende spionasjen i Norge under første verdenskrig ble drevet av tyskerne. Mot slutten av krigen ble imidlertid stemningen i Norge mer og mer tysk-fiendtlig. De store spionsakene var en av årsakene til dette, samtidig som de bidro til å forverre det offisielle norske forholdet til Tyskland. Dermed ble det vanskeligere for de tyske spionene å operere i Norge, og vanskeligere å rekruttere norske medhjelpere. Mot slutten av 1917 var de store spionsakenes tid over.

Storbritannia hadde også agenter i Norge, men de opererte ikke på samme iøynefallende måte. Mens det var i Tysklands interesse å hindre sjøfarten i Nordsjøen ved å senke handelsskip, besto Storbritannias interesser i å hindre norske forretningsfolk i å handle med Tyskland. De britiske agentenes drev derfor med en langt mindre oppsiktsvekkende handelsspionasje. Til dette arbeidet kunne de benytte innfødte nordmenn, og de kunne utnytte konkurransen mellom de norske firmaene gjennom et angiversystem, hvor firmaer som solgte til Tyskland ble svartelistet.[7]

Spionasjen i litteraturen[rediger | rediger kilde]

I første akt av Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt (1935), hvor handlingen foregår i Bergen under første verdenskrig, verver den tyske agenten dr. Wegener agent Olsen til å spionere for Tyskland. I tredje akt opplyses det at Olsen er kommet i fengsel. Det opptrer også en engelsk agent, Cummingham.

Sitat Spionene har greie på alt! De har trådløse stasjoner! Vær sikker på at der e gått melding te alle U-båtene at i natt går «Blåeggen». Sitat
– Skipper Meydell i Nordahl Griegs Vår ære og vår makt (1935).[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vogt, s. 131.
  2. ^ Lovdata [1].
  3. ^ Vogt, s. 136.
  4. ^ Vogt, s. 205.
  5. ^ Hambro, s. 168–169. Vogt, s. 132.
  6. ^ Vogt, s. 137–139
  7. ^ Vogt, s. 139–140.
  8. ^ Grieg, Nordahl: Vår ære og vår makt. I Samlede verker (Oslo:Gyldendal, 1947), bd. IV, s. 300.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hambro, Carl Joachim: Under den første verdenskrig, Oslo 1958.
  • Vogt, Per: Jerntid og jobbetid. En skildring av Norge under verdenskrigen. Oslo 1938.
  • Søhr, Joh., Spioner og bomber: Fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen, Oslo 1938.
  • Greve, Tim, Spionjakt i Norge: Norsk overvåkingstjeneste i tiden før 1940, Oslo 1982.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hambro, Carl Joachim: Under den første verdenskrig, Oslo: 1958.
  • Søhr, Joh.: Spioner og bomber: fra opdagelsespolitiets arbeide under verdenskrigen, Oslo 1938.
  • Vogt, Per: Jerntid og jobbetid. En skildring av Norge under verdenskrigen, Oslo 1938.

Se også[rediger | rediger kilde]