Sperreballong
Sperreballong er en ballong beregnet på å ødelegge eller forstyrre angripende fly. Ballongen er festet til bakken i stålkabler, og et fly som treffer kabelen vil da sannsynligvis bli ødelagt og styrte. Noen sperreballonger hadde også sprengladninger i kabelen for å sikre ødeleggelse av fiendtlige fly. Sperreballonger kan bare brukes mot lavtflyvende angripere, som stupbombere, da vekten av en lang stålkabel begrenser operasjonshøyden. Etter den andre verdenskrig har sperreballonger blitt lite brukt.
I 1938 opprettet Storbritannia en ballongkommando for å beskytte viktige mål som industriområder og havner. Sperreballonger ble tatt i bruk som forsvar mot stupbombere på høyder opp til 5 000 fot (1 500 meter), noe som skulle tvinge de opp i høyden hvor luftvernkanoner kunne beskyte dem mer effektivt da luftvernkanoner kunne ikke traversere raskt nok til å følge flymål i lavere høyde. Midtveis ut i 1940 var det 1 400 ballonger i bruk, en tredjedel av dem i London-området.
Selv om stupbombere var svært ødeleggende mot forsvarsløse mål, slik som Gernika og Rotterdam, var de svært sårbare ovenfor jagerfly, og det var britenes effektive Royal Air Force som tvang tyskerne til å gå over til høytflyvende bombere. Bruken av sperreballonger fikk da liten konsekvens, men fortsatte å bli produsert og satt i tjeneste fram til det var omtrent 3 000 i bruk i 1944. De hadde en begrenset virkning mot V1-rakettene, som vanligvis fløy på rundt 2 000 fot (600 meter) eller lavere, men som hadde vaierklippere på vingene for å beskytte de mot ballongene. 231 V1 ble stoppet av sperreballonger ifølge offisielle britiske kilder.[1]
Mange bombefly var utrustet med innretninger for å klippe sperreballongkabler. Britene brukte et stort antall ballonger slik at det nasjonalsosialistiske Tyskland utviklet de beste kabelklipperne. De besto av små C-formede innretninger på vingenes framkant, og når en kabel gled langs vingen etter å ha truffet den, utløste den en liten sprengladning som drev et blad gjennom kabelen. Britiske bombefly hadde også sine innretninger, selv om tyskerne brukte få sperreballonger.
Britene innførte to forbedringer på sine ballonger. De første kaltes Double Parachute Link (DPL) (dobbelt fallskjermlenke) og Double Parachute/Ripping (DP/R) (dobbelt fallskjerm/løsrivning). Den første besto av en innretning som sprengte løs en del av kabelen når et bombefly traff den, og i hver ende av kabelsegmentet hang det en fallskjerm. Denne belastet bombeflyet såpass med økt vekt og drag slik at det styrtet. Den andre skulle uskadeliggjøre ballongen hvis den slet seg: En fallskjerm i kabelen ble utløst slik at kabelen falt kontrollert til bakken, og en bit av ballongen ble revet løs slik at denne mistet gass og sank til jorden.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Barrage Balloons for Low-Level Air Defense». Air & Space Power Journal. sommeren 1989. Arkivert fra originalen 12. august 2007. Besøkt 16. april 2007.
- ^ RAF Museum, utstilling om «Air Diagrams»
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Barrage Balloons during WWII (engelsk)
- Barrage Balloon Reunion Club (engelsk)