Spedbarnskolikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Spedbarnskolikk er en medisinsk tilstand hvor et ellers friskt spedbarn gråter uavbrutt uten noen åpenbar anledning (slikt som sult eller ensomhet).

En vanlig tommelfingerregel for å anse et barn som «kolikkbarn» er om det gråter mer enn 3 timer per dag, mer enn tre dager per uke, over en periode på mer enn tre uker.[1]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Det finnes ennå ingen allment akseptert forklaring til kolikk. Visse leger hevder at det er en kombinasjon av et barns følelsesmessige humør, omgivelser og dets utviklede nervesystem som gjør at det lett gråter og siden ikke klarer å håndtere det. Andre anser at det kommer fra problem i barnets fordøyelsessystem, særskilt altfor mye magegass. Ny forskning ved Brown University viser at nesten halvparten av barn med kolikk har hatt gastroøsofageal refluks.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Diagnosen kolikk gis etter at alle andre muligheter er utelukket. Det finnes ikke mye å gjøre med tilstanden foruten å berolige barnet, ved å la det sove, flytte det til et annet miljø, vugging og lignende. Endringer i mors diett har gitt resultater i noen tilfeller. Andre tiltak kan være å kjøre en tur i bil, å gi barnet sukkervann, osv.

Selv om det finnes medisinering for kolikk, forsøker man å unngå det.

Kolikk opphører i alminnelighet ved tre måneders alderen, men dette forskyves for for tidlig fødte barn, slik at et barn som er født én måned for tidlig ofte først vil bli bedre ved fire måneders alder.

Barnelegen Harvey Karp har utviklet en teori om kolikk og en måte å roe gråtende spedbarn på. Metoden er utviklet på bakgrunn av studier av ulike kulturer hvor spedbarn gråter lite, og hvor kolikk sjelden forekommer, og hvordan de behandler barna der. Teorien bak metoden går ut på at den virker fordi den etterligner de stimuli barnet opplever mens det ligger i morens mage. Disse stimuliene er trykk (da barnet ligger ganske trangt den siste tiden i magen, gjøres ved bruk av enkel reiving), posisjon, bevegelse og lyd. Teorien er at disse stimuliene trigger en avslapningsrefleks hos barnet. Det blir hevdet at barnet roer seg meget raskt når teknikken utføres riktig. Imidlertid mangler vitenskapelig dokumentasjon i form av kliniske studier at slik behandling faktisk virker.

Mange foreldre oppsøker alternative behandlere med kolikkbarn, deriblant kiropraktorer, homeopater og akupunktører. Det er imidlertid ikke dokumentert effekt av noen av disse behandlingene.[2][3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]