Spøkelsessvermer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spøkelsessvermer
hunn
hunn
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hepialus humuli
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: spøkelsessvermer, spøkelsesroteter, humleborer
Hører til: rotetere,
sommerfugler
Habitat:
Utbredelse: Palearktis

Spøkelsessvermer (Hepialus humuli) er en sommerfugl som tilhører familien rotetere (Hepialidae). Den finnes nord til Nordland i Norge, men mangler på Sørlandet og i Rogaland.

Utseende[rediger | rediger kilde]

En ganske stor (vingespenn 43 – 75 mm, hunnen større enn hannen) sommerfugl. Som hos andre rotetere er kroppen sylindrisk, antennene ganske korte og for- og bakvingene nokså like på form. Kjønnene er svært ulike. Hannen har forkroppen og vingene skinnende hvite, bare framkanten på bakvingen er brun. På bakbeina har hannen lange duftpensler på leggen (tibia) som felles ut under svermingen. Hunnen er gulaktig med mer eller mindre tydelige, rødbrune tegninger på forvingen. Eksemplarer i samlinger er gjerne annerledes fargede fordi fettstoffer fra bakkroppen trenger ut og griser til kroppen og vingene. På Færøyene, Shetland og Orknøyene finnes det en underart der hannen har gulaktige forvinger og mørke bakvinger (Hepialus humuli thulensis). Larven er 40–50 mm lang når den er utvokst, glinsende lysgul med mørke vorter og korte børster, og rødbrun hodekapsel.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Arten lever i åpne områder, helst litt fuktige enger, opp til tregrensen. Larvene utvikler seg på røttene av ulike planter, blant andre brennesle, humle og ulike gras. De kan også leve på kulturplanter, og kan gjøre noe skade på blant annet poteter, kål og sukkerbeter. De bruker trolig mer enn ett år på utviklingen. De voksne sommerfuglene er aktive i juni – juli. Som andre rotetere har de reduserte munndeler og fordøyelsesorganer og tar ikke næring til seg som voksne, men lever på fett de har lagret fra larvetiden. Hannene svermer i skumringen, og henger gjerne på svirrende vinger en halv meter over bakken. De folder ut duftpenslene på bakbeina og sender ut feromoner. De skinnende hvite vingene er da ganske oppsiktsvekkende, dette har gitt opphav til artens norske og engelske (Ghost Swift) navn. Hunnene blir lokket av hannenes skinnende vinger og feromonene de sender ut, kommer flygende til og setter seg i vegetasjonen, der hannene finner dem. Parringen varer 2–3 timer, deretter legger hunnen 200–1600 egg som hun slipper ned på bakken mens hun flyr sakte over. Hannenes svermingstid i skumringen er trolig en tilpasning for å unngå predasjon, likevel blir mange tatt av flaggermus.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den er utbredt i Europa og videre østover til Sibir. I Norge er den relativt vanlig på det indre Østlandet og i Trøndelag. Den finnes også på Vestlandet fra Hardanger og nordover, og nord til det sørlige Nordland. Den ser ut til å ha gått endel tilbake i de senere år, sannsynlig på grunn av gjengroing av slåttenger, som er viktige habitater for denne arten.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 73 – 91. ISBN 978-91-88506-60-3
  • Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
  • Nettsiden Norges sommerfugler, spøkelsessvermer: [1]
  • Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
  • Hepialus humuli på UK moths: [3]