Spælsau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lam av spælsau.

Spælsauen (eng. Old Norwegian Short Tail Landrace) er en sauerase, som mange mener er den opprinnelige sauerasen i Norge. Sauen er godt tilpasset vårt klima og var i bruk allerede i jernalderen. Den er utbredt over hele landet og hele 22% av dyra tilslutta sauekontrollen er spælsau. På Island er rasen så å si enerådende.

Spælsauen er liten og spedbygd, men den er hardfør og fruktbar. Søyene melker godt og tar godt vare på lammene. Ulla består av fin botnull og lengre, grov dekkull.

Historie[rediger | rediger kilde]

På Tjøme beiter utgangarsau flere øyer og landskapsvernområder for å hindre tilgroing med trær; denne saueflokken er fotografert på Kløvningen.

Spælsauen er en sauerase som er avlet fram med grunnlag i det gamle norske saueslaget. De sauene som opprinnelig var i Nord-Europa var en forholdsvis liten type med kort hale, farget to-lags ull med grov ytterull og horn. Stort sett som de sauene vi idag kaller villsau eller gammelnorsk. Disse sauene var tilpasset forholdene som stort sett hadde vært uforandret over flere tusen år. På 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen og forandret samfunnet, først i Storbritannia senere over hele verden. Med industrisamfunnet fulgte nye muligheter og behov, spinnemaskinene var de første maskinene og skapte et stort behov for ull. Den gamle korthalesauen hadde en ull som ikke var særlig egnet til å framstille ullgarn og rundt 1850 begynte engelskmennene å fram saueraser som ga bedre ull. Disse nye rasene erstattet delvis de gamle rasene og ble i utstrakt avlet inn i de gamle for å forbedre dem. Resultatet var at den renrasete gammelsauen var i ferd med å forsvinne. Norske saueslag som Dala, Steigar og Fuglestadsau er eksempel på blandingssau som har blitt fiksert og avlet fram som egne raser i sterke sauemiljø.

Etter århundreskiftet var det bare reklingene igjen av den gamle norske sauen. Kun i avstengte fjellbygder, på noen av øyene i Sunnhordland og i Finnmark fantest det reine flokker. For å berge restene kjøpte staten i 1912 inn sau fra flokker i Hylstad og Valle i Setesdal og fra øya Hyfteren i Sunnhordland. Sauene fra Hyfteren var utgangarsau som ikke hadde blitt foret inne på minst 200 år, mens Setesdalssauen ble holdt inne om vinteren. Sauene ble fordelt på to avlsstasjoner, en ved kysten på Hidle i Ryfylke og en på Løyland i Valle, begge stasjonene fikk 30 dyr hver. Det er usikkert hvor forskjellig kyst- og innlandsspælen var, men Setesdalssauene var jevnt over hvite, mens Kystspelen hadde farger som vi forbinder med dagens «villsau». En annen forskjell er at alle værene og de fleste søyene fra Hyfteren hadde store horn mens setesdalssauen for det meste var kollet.

På avlsstasjonene gjorde planmessig avl og bedre foring at vektene økte mye. De norske sauene var i utgangspunktet små med søyevekter mellom 20 og 30 kg, derfor ble det krysset inn færøyske værer i 1920 og senere islandske værer for å øke størrelsen. Sporadisk kryssing med Finn, Leicester, Svartfjes og Godtland skjedde også, men disse har hatt liten innflytelse.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Idealvekt for søyer er ca. 65–70 kg.

Den er opprinnelig kompakt og lettbygd og trenger lite kraftfôr. Kjøttet har relativt lite fett. Spælsauen melker godt, går godt i flokk og klarer seg bra ute. Men den er mer utsatt for sykdommen alveld enn andre saueraser. Sauer pådrar seg sykdommen ved å spise myrplanten rome.

Totrådet spælsaugarn farget med planter.

Utnytting[rediger | rediger kilde]

Den gir melk og kjøtt av god kvalitet. Ullen på spælsauen er spesiell. Den har to lag: Et langhåret, glansfylt og bølgende lag med dekkull som beskytter mot vind og vær, og et underliggende lag (botnfeld) som holder sauen varm.

De lange dekkhårene brukes blant annet til vevtråd som er hardt spunnet med to tråder i stedet for tre, og gir en fin glans i tråden. Dette garnet ble brukt i våre gamle billedtepper fra renessansen og barokken. Vikingenes seil var av spælsaugarn. Ullen ble også i gammel tid brukt til klær fordi den var lett og tar opp lite fuktighet i seg.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Thor. B. Kielland: Norsk Billedvev (Fortidskunst i norske bygder)
  • Lindholt Data
  • Bondevennen nr 27/28 – 12. juli 2002