Salomonøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Solomon Islands)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 10°S 160°Ø

Solomon Islands
Salomonøyene

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
To Lead is to Serve

Kart over Solomon Islands

Innbyggernavn Salomoner, salomonsk
Hovedstad Honiara
Tidssone UTC+11
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 144
28 450[a] km²
3,2 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 167
609 794[b]
Bef.tetthet 21,43 innb./km²
HDI 0,510 (rangert som nr. 123)
Styreform Monarki
Dronning Elisabeth II
Generalguvernør:
Statsminister
Frank Kabui
Gordon Darcy Lilo
Offisielt språk Engelsk
Uavhengighet fra Storbritannia
7. juli 1978
Valuta Salomonsk dollar (SBD)
Nasjonalsang «God Save Our Solomon Islands»
ISO 3166-kode SB
Toppnivådomene .sb
Kart over Salomonøyene
Kart over Salomonøyene

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. De er en del av Samveldet av nasjoner. De ble selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samlet utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer (dvs. på størrelse med Hedmark). Tar vi med havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer (altså ca. 2,5 ganger Norges landareal). Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.

Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2381 meter over havet på øya Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara.

Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men den tilhører Papua Ny-Guinea.

Folketall[rediger | rediger kilde]

Beregnet folkemengde for 2013 var 610 800.[1]

Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 prosent årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 prosent.

Omtrentlig folketall for nasjonen:

  • 1970: 160 000
  • 1976 (uavhengighetsåret): i underkant av 200 000
  • 1986: 285 000
  • 1991: 328 723
  • 1996: 367 400
  • 1999: 409 042 (folketelling gjennomført under vanskelige forhold; begynnelsen av borgerkrigen)
  • 2001: over 432 000
  • 2007: 566 842 (estimat fra CIA World Factbook)

27 prosent av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslår CIA 41 prosent til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år.

Historie[rediger | rediger kilde]

Se også spesialartikkelen Salomonøyenes historie.

Tidlig bosetting[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 e.Kr.

De første europeerne[rediger | rediger kilde]

Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. Den forlot Lima 19. november, og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel.

Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.

De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet.

Gjenoppdagelse og tidlig handel[rediger | rediger kilde]

Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg hittil ukjente sjukdommer.

Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei vel mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.

Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning.

Kolonitida[rediger | rediger kilde]

For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissærenFiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 beslutta Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Kaledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.

I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa.

Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaet kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene ble direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det ble satt i gang arbeid med å bygge en større flybaseGuadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000.

De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945.

Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.

Nasjonal frigjøringskamp[rediger | rediger kilde]

En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.

Uavhengighet

Salomonøyene ble selvstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.

2000-tallet

I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppen etter omfattende uroligheter, der flere hundre ble drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia ble bedt om å sende soldater til øygruppen for å stabilisere.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Landet har ei administrativ inndeling på ni provinser pluss hovedstaden:

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Generelt

Med BNP pr innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utviklet nasjon. Over 75% av arbeidsstokken er selvforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredlede varer og petroleumsprodukter må importeres.

Tømmer

Tømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst startet på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knyttet til hogst og transport.[2]

Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etterhvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 ble det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoget.

Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunnet den økonomiske krisen i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor ble de spesielt hardt rammet. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5% av eksportverdien. Dette økte til over 50% i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser fakt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998.

Andre eksportvarer

Men Salomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet Ross Mining of Australia gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det ble også lett etter mineraler i andre områder i området. Men, i kjølvannet av de etniske konfliktene som blusset opp i juni 2000 stanset eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutviklede mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull.

Salomonøyenes fiskerier har også gode muligheter for både eksport og økt omfang. Men, det japanske joint venture-selakspet Solomon Taiyo Ltd. (STL), som drev den eneste hermetikkfabrikken som behandlet fiskemat, ble lagt ned på midten av 2000-tallet. Denne fabrikken lå ved Noro, og produserte nesten en million bokser tunfisk i 1999. Den andre store fiskefabrikken, National Fisheries Development (NFD) ble lagt ned allerede i slutten av 1999. Selv om begge fabrikken har gjenåpnet har eksporten av tunfisk ikke tatt seg tilsvarende opp igjen. Solomon Taiyo Ltd heter i dag Soltai Fishing and Processing Limited (SFPL). Det pågår også forhandlinger om å gjenåpne gullgruven i Gold Ridge og den største plantasjen med palmer for palmeoljeproduksjon.

Turisme, særlig dykking, er en viktig industri for Salomonøyene. Veksten hemmes imidlertid av mangelfull infrastruktur og transportmuligheter. Antall besøkende til Salomonøyene økte med 19,6% til 15.167 personer i 2007.

RAMSI

Regjeringen på Salomonøyene gikk konkurs i 2002. 24. juli 2003 ble derfor RAMSI etablert; et samarbeid mellom regjeringen og 15 andre land i Stillehavsregionen for å gjenvinne ro og orden, styrke regjeringsinstitusjonene, redusere korrupsjon og få orden på økonomien igjen.

Etter dette har regjeringen gjort om budsjettene sine og gjort klare prioriteringer. De har fått konsolidert og reforhandlet vilkårene for noe av utenlandsgjelden sin, og har også fått økonomisk støtte fra både RAMSI-land som Australia og New Zealand og andre regioner som EU, Japan og Kina.

Økonomien i dag

Salomonøyenes sentralbank rapporterer i sin rapport for 2007[3] om en økonomi i vekst, i likhet med de siste fire årene. Realveksten i BNP var på 10,3%, den høyeste vekstraten her siden 1992. Alle sektorer unntatt fiskerisektoren hadde økonomisk vekst i 2007. Fiskerisektoren sank med 28% målt i forhold til BNP, mens jordbruk vokste med 21%

Sentralbanken gir flere årsaker til dette; bedre lov og orden, større tillit hos investorer, bedre vilkår for å drive forretning, regjeringens reformer, økonomisk støtte fra andre land og en positiv utvikling i deres handelspartneres økonomi. Mange av deres handelspartnere er i Asia, en region som hadde en økonomisk vekst på 9,7% i 2007, ifølge årsrapporten.

Statsbudsjettet gikk med et overskudd på 10,6 millioner SI-dollar, mot 26,9 millioner i 2006, og handelsbalansen overfor utlandet ble også positiv, med et overskudd på 127,6 millioner SI-dollar. Dette skyldes vekst i eksporten av både tømmer (+33,3%), palmeolje, kokos og kokoskjerner.

Inflasjonen ble 10% i 2007, marginalt lavere enn i 2006, da de hadde 10,3%. Vare- og tjenestekurven som utgjør basisen for måling av konsumprisindeksen ble omdefinert i 2005. Denne kurven kalles Honiara Retail Price Index (HRPI).

Selv om den økonomiske veksten er høy, og det genereres mange nye arbeidsplasser, er fødselsratene høye, og store deler av industrien importerer arbeidskraft der det trengs faglært arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsledigheten fortsatt er høy og stigende.

For 2008 estimerer sentralbanken en økonomisk vekst på 6%. Inflasjonen forventes fortsatt like høy i 2008, men noe lavere i 2009.

Religion[rediger | rediger kilde]

Flere kristne retninger fikk innpass på Salomonøyene mot slutten av 1800-tallet, og under det britiske protektoratet var det misjonsstasjonene som stod for det meste av offentlig utdanning og helsestell. I dag regner mellom 90 og 95 prosent av befolkninga seg som kristne.

34 prosent tilhører den anglikanske Church of Melanesia, 19 prosent er romersk-katolske, 17 prosent tilhører South Sea Evangelical Church, 11 prosent United Church (tidligere metodister), mens 10 prosent er sjuendedagsadventister. De ulike retningene har hver sine geografiske tyngdepunkt, og det er vanlig at alle i en landsby tilhører samme menighet. Det er ikke uvanlig at menige kirkemedlemmer blander inn tradisjonelle før-kristne oppfatninger i de kristne læresetningene.

På de største øyene kan en ennå finne samfunn som holder seg heilt til før-kristen religion. På Malaita er dette særlig i områdene til kwaio- og 'are'are-folket. Moro-bevegelsen på Guadalcanal blei i si tid stifta av tidligere katolikker, som valgte å gå tilbake til tradisjonell tro.

Kirkesamfunnene spiller en viktig rolle i samfunnslivet. Ved politiske valg er kandidatenes religiøse tilhørighet ofte avgjørende. Som nevnt er menighetene viktige for helse og skole. I de seinere tid har de også involvert seg på andre områder, f.eks med å ta initiativ til mer miljøvennlige former for skogsdrift som alternativ til storselskapenes flatehogst.

I de seinere år har baha'i-trua hatt en viss vekst på Malaita. Noen innbyggere har konvertert til islam.

Klima[rediger | rediger kilde]

Salomonøyene har tropisk klima, men nærheten til havet gjør at temperaturene sjelden blir ekstreme. Det er ingen store årstidsvariasjoner. Ved kysten er dagtemperaturen vanligvis mellom 22 og 31 grader Celsius. På natta kan det bli 3-4 grader kjøligere. I innlandet kan temperaturen komme opp i 35 grader i lavlandet.

Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 3500 mm (til sammenlikning: Bergen har 2250 mm). Det er imidlertid store regionale variasjoner, og noen steder har nærmere 6000 mm som normal. På sørsida av Guadalcanal har en målt opp i 12500 mm på et enkelt år. Tørketida er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av desember. Sommeren fra januar til mars er den mest typiske regntida med monsunvind inn fra vest/nordvest.

Øyene rammes i snitt av en tropisk syklon i året. De fører til store skader på skog og avlinger, og ikke minst på landsbybebyggelse av det enkle slaget. I mai 1986 ble 140 mennesker drept av syklonen Namu.

Språk[rediger | rediger kilde]

Engelsk er offisielt språk på Salomonøyene.

Det er for øvrig mer enn åtti språk i bruk på øyene. De fleste tilhører den austronesiske språkgruppa, og de første antas å ha kommet til øyene rundt 2000 år før vår tidsregning. Noen språk virker å stamme fra tidligere bosetting. De er papuanske og forekommer i hovedsak på Vella Lavella, Rendova, Ny-Georgia-øyene, Savo (Salomonøyene) og Santa Cruz-øyene. Et av språkene engdewu, også kalt nanggu, snakkes av ikke mer enn 200 mennesker og står i fare for å dø ut. Blant annet har Universitetet i Oslo et prosjekt fra 2011 på å dokumentere og bidra til at språkets leveevne kan styrkes.[4][5]

På Malaita går språkskillene stort sett i band tvers over øya. Det vil – underlig nok – si at kyst- og innlandssamfunn, som ellers har lite med hverandre å gjøre, kan snakke samme språk, mens kystbyer som samhandler mye, har ulike språk. Også andre steder kan det være relativt lite samsvar mellom språk og andre samfunnsmessige forhold.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Noumea.
  2. ^ Solomon Islands forestry - A brief background. ANU E Press. Besøkt 19.05.2008.
  3. ^ 2007 CBSI Annual Report. Salomonøyenes Sentralbank (30.04.2008). Besøkt 21.05.2008.
  4. ^ «Vil redde utrydningstruet språk», UiO, Det humanistiske fakultet
  5. ^ «Vil redde truet språk», Forskning.no 7. april 2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]