Solflekk
En solflekk er et temporært fenomen på solens synlige overflate (fotosfæren) som innenfor det synlige spektrum opptrer som mørkere enn områdene omkring. En solflekk er et område med redusert overflatetemperatur og to magnetiske poler. Den oppstår ved at konveksjon hemmes av intens magnetisk aktivitet på en måte som ligner en virvelstrømbremse. Solflekkene har temperaturer på 3000-4500 K (2727–4227 °C), mot 5778 K (5 505 °C) i områdene omkring. Dette gjør flekkene klart mørkere; de ville likevel være lysere enn en lysbue hvis vi observerte dem isolert fra sine omgivelser.
Solflekkene ekspanderer og trekker seg sammen mens de beveger seg over solens overflate. De kan bli 80 000 km i diameter, og de største er synlige fra jorden uten teleskop.[1] De kan også bevege seg med relative hastigheter på noen få hundre meter per sekund når de først er oppstått.
Området rundt solflekken kalles fakula. Fakula har høyere temperatur enn både solflekken og omgivelsene rundt. Det veier mer enn nok opp for mindre stråling fra selve flekken, og det er dette som gjør at solstrålingen øker i styrke med antall solflekker.
Solflekkintensiteten varierer og er på sitt høyeste hvert ellevte år. Solflekkaktiviteten påvirker nordlyset, som vil ha en tilsvarende økning i aktivitet.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Mossman, J. E. (1989). «A comprehensive search for sunspots without the aid of a telescope, 1981-1982» (engelsk). harvard.edu. Besøkt 1. februar 2013.
- ^ Forskning.no: Hvorfor er sola så sint? Arkivert 2005-02-24, hos Wayback Machine., onsdag 5. november 2003
