Sofonisba Anguissola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Selvportrett, 1556, Lancut-muséet, Polen.

Sofonisba Anguissola (også stavet Anguisciola; født omkring 1532 i Cremona, Italia; død 16. november 1625 i Palermo) var en italiensk renessansemalerinne.

Anguissola-familien[rediger | rediger kilde]

Familieportrett, Minerva, Amilcare og Asdrubale Anguissola, 1557.

Sofonisba var født i Cremona, Lombardia omkring 1532, den eldste av syv barn, seks av hvem var døtre. Hennes far, Amilcare Anguissola, var et medlem av den genovesiske adelen. Sofonisbas mor, Bianca Ponzone, som også var fra en velstående familie fra adelig bakgrunn, døde da Sofonisba var fire eller fem år gammel.

I fire generasjoner hadde Anguissola-familien en sterk forbindelse til antikk karthagisk historie, og de oppkalte sine avkom etter karthagere: Amilcare hadde navn etter Hamilcar; hans sønn Asdrubale etter Hasdrubal. Men den første datteren ble oppkalt etter den tragiske karthagiske skikkelsen Sofonisba.

Amilcare Anguissola oppfostret sine barn i renessansens humanistiske ideal og oppmuntret alle sine seks døtre å forfølge dyktighet. Dette var uvanlig i en tid hvor kvinners utdannelse ble totalt forsømt. Alle døtrene, Sofonisba, Elena, Lucia, Europa, Minerva og Anna Maria, hadde kunstnerisk talent. Fire av hennes søstre – Elena, Lucia, Europa og Anna Maria – var malere, men Sofonisba var den beste og mest berømte. Elena ble en nonne (Sofonisba malte et portrett av henne) og måtte gi opp maling. Både Anna Maria og Europa sluttet å male da de ble gift; Lucia Anguissola, den beste maleren blant hennes søstre, døde ung. Den siste av søstrene, Minerva, var en forfatterinne og lærd i latin. Det yngste av de syv barna var den eneste sønn, Asdrubale, som ikke studerte maleri, men, som sine søstre, studerte musikk og latin.

«Lucia, Minerva og Europa Anguissola Spiller Sjakk», 1555. Navrodwe-muséet, Poznan, Polen.

Hennes aristokratiske far så til at Sofonisba og hennes søstre mottok en god utdannelse som innbefattet kunst. Anguissola var fjorten år gammel da hennes far sendte henne med hennes søster Elena for å studere under Bernardino Campi, en respektert maler av portretter og religiøse motiver fra Lombardia-skolen, også fra Cremona, Sofonisbas hjemsted. Da Campi flyttet til en annen by, fortsatte Sofonisba sine studier under maleren Bernardino Gatti, kjent som Il Sojaro. Sofonisbas læretid med lokale malere var forutgående for at kvinner ble akseptert som kunststudenter. Datoen er usikker, men Anguissola fortsatte muligens hennes studier under Gatti for omkring tre år (1551–1553).

I 1554, da hun var 22, reiste Sofonisba til Roma, hvor hun lagde skisser av forskjellige landskaper og mennesker. Mens hun var i Roma, møtte hun Michelangelo gjennom hjelp fra en annen maler som kjente godt til hennes arbeider. Å møte Michelangelo var en stor ære for Sofonisba, og hun fikk fordelen av uformelt å bli utdannet av den store mesteren. Han gav henne hans skisser, slik at hun kunne studere dem, og hun gav ham hennes egne skisser og spurte etter råd. I minst to år mens hun var i Roma, fortsatte dette uformelle studiet, og hun mottok vesentlig veiledning av Michelangelo.

Da han ba henne om å tegne en gråtende gutt, tegnet Sofonisba 'Gutt bitt av krabbe' og sendte den tilbake til Michelangelo, som umiddelbart så hennes talent. Denne skissen skulle bli diskutert og kopiert i de neste femti år blant kunstnere og aristokratiet. Giorgio Vasari skrev om Sofonisba: «Anguissola har vist større egenskaper enn noen annen kvinne i vår tidsalder i sine bestrebelser som tegner; hun har derfor lykkes, ikke bare i tegning, kolorering og maling av naturen og glimrende kopier fra andre, men har skapt sjeldne og svært skjønne malerier». Én gang sa hun at «Livet er full av overraskelser, jeg forsøker å fange disse verdifulle øyeblikk med åpne øyne».

Kvinnelig kunstner[rediger | rediger kilde]

«Bernardino Campi Maler Sofonisba Anguissola», sent i 1550-årene.

Sofonisba Anguissolas sosiale klasse tillot henne ikke å overskride kjønnets restriksjoner. Uten muligheten til å studere anatomi (det ble ansett som uakseptabelt for en kvinne å betrakte nakne), kunne hun ikke gå i gang med komplekse flerfigurkomposisjoner som var obligatorisk for historiemalerier og religiøse malerier. Hun brukte modeller som hun hadde tilgang til isteden, og så etter mulighetene for en ny portrettstil, med folkelige motiver. Selvportretter og medlemmer av hennes egen familie var hennes hyppigste motiver, som sett i malerier som «Selvportrett» (1554, Kunsthistorisches Museum, Wien), «Sjakkspillet» (1555, Narowe-muséet, Poznan), som viser tre av hennes søstre, Lucia, Minerva og Europa, og «Portrett av Amilcare, Minerva og Asdrubale Anguissola» (omkring 1557-1558, Nivaagaards Malerisamling, Niva, Danmark).

Allerede velkjent dro Anguissola til Milano i noen tid i 1558, hvor hun malte hertugen av Alba som anbefalte henne til den spanske kong Filip II. Det følgende året ble Sofonisba invitert til det spanske hoffet, noe som fremmet hennes anerkjennelse.

Ved det spanske hoffet[rediger | rediger kilde]

Sofonisba Anguissola var omkring 27 år gammel da hun forlot sin familie for å tjene i det spanske hoffet. Vinteren 1559-1560 ankom hun Madrid for å tjene som hoffmaler og hoffdame for dronningen, Elisabeth av Valois, Filip IIs tredje kone, som han nettopp hadde giftet seg med. Hun vant snart den unge dronningens tillit.

Anguissola tilbragte de følgende årene ved hovedsakelig kun å male offisielle portretter for hoffet, innbefattet dronningen og andre medlemmer av den kongelige familie, Filip IIs søster Juana og sønnen Don Carlos. Hennes malerier av Elisabeth av Valois og av Anna av Østerrike (Filip IIs fjerde kone) er fulle av liv. Det tok svært lang tid og energi å gjengi de intrikate utformingene av kjolene, og de detaljerte smykkene vesentlig for de kongelige motiver. Mens hun arbeidet i husholdningen til Elisabeth av Valois, arbeidet Anguissola også tett med Alonso Sanchez Coello, og det berømte maleriet av den middelaldrende kong Filip II ble på grunn av dette tilskrevet ham helt til nylig, da det ble oppdaget at Anguissola var maleriets sanne skaper.

I 1570 var Anguissola 38 år gammel og fremdeles ugift. Etter Elisabeth av Valois' død hadde Filip II interesse i Sofonisbas fremtid og arrangerte et bryllup for henne. Omkring 1571, giftet hun seg med Don Francisco de Moncada, sønnen til prinsen av Paterno, visekonge av Sicilia. Bryllupsseremonien ble feiret med stor prakt, og hun mottok en medgift fra den spanske kongen. Etter bryllupet dro de for å besøke hennes familie og sin ektemanns eiendommer i Italia og vendte senere tilbake til Spania. Etter 18 år forbundet med det spanske hoffet, forlot Sofonisba og hennes ektemann Spania for godt med tillatelse fra kongen i 1578. Videre dro de til Palermo hvor Sofonisbas ektemann døde i 1579.

Tilbake i Italia[rediger | rediger kilde]

Underveis til Cremona møtte Sofonisba Orazio Lomellino, kapteinen på skipet hun reiste på. De følte seg begge sterkt knyttet til hverandre og giftet seg kort etterpå, i januar 1580 i Pisa. Sofonisba var 47 år gammel og hennes ektemann adskillig yngre. Han anerkjente og støttet henne i hennes kunstneriske virke, og de hadde et langt og lykkelig ekteskap. De slo seg ned i Genova, hvor ektemannens familie bodde i deres store hjem. Anguissola hadde tid til å male, siden hun hadde sitt eget sted og et arbeidsverksted.

Mange malere på den tiden kom for å besøke, for å lære og for å diskutere kunst med henne. Hun hadde nå utviklet sin egen stil, som mange kunstnerspirer var ivrige etter å imitere. Hennes store suksess banet veien for senere kvinner fra renessansen å forfølge kunstnerkarrieren, blant dem Lavinia Fontana, Barbara Longhi, Fede Galizia og Artemisia Gentileschi fra barokken.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Selvportrett, 1610.

I hennes sene periode malte Anguissola ikke bare portretter, men også religiøse motiver, som hun gjorde da hun var ung. Gjennom årene har mange av hennes religiøse malerier gått tapt.

Ektemannens formue og en generøs pensjon fra Filip II lot henne male fritt og leve komfortabelt. Hun var den ledende portrettmaler i Genova, helt til hun flyttet til Palermo i sine siste år. I 1620 malte hun sitt siste selvportrett.

I 1623 fikk Anguissola besøk av den flamske maler Anthonis van Dyck, som hadde malt flere portretter av henne tidlig på 1600-tallet. Han bokførte skisser fra sine besøk hos henne i sin skissebok. Anthonis van Dyck noterte at, selv om «hennes syn er svekket», var fremdeles Sofonisba mentalt tilstedeværende. Utdrag fra rådene hun gav ham om maling har også overlevd fra hans besøk. van Dyck tegnet portrettet hennes under besøket; dette kom til å bli det siste portrettet av Sofonisba. Det kommende året dro hun tilbake til Sicilia.

I motsetning til hva senere biografer hevdet, ble hun aldri helt blind, men hadde muligens katarakt. Sofonisba ble en velstående beskytter av kunst etter at hennes syn ble svekket. Hun døde i en alder av 93 år i Palermo i 1625. Hun var internasjonalt anerkjent og respektert gjennom hennes liv.

Syv år senere, på jubileet som ville ha vært hennes hundrede fødselsdag om hun hadde levd, plasserte hennes ektemann en inskripsjon på hennes grav, der det står, i et utdrag:

Sitat Til Sofonisba, min kone ... som er blant de strålende kvinner i verden, enestående i portretteringen av menneskeheten ... Orazio Lomellino, i sorg for tapet av sin store kjærlighet, dediserte i 1632 denne lille hyllest til en stor kvinne. Sitat

Stil[rediger | rediger kilde]

Påvirkningen fra Campi, hvis rykte var basert på portrettering, er åpenbar i Sofonisbas tidlige verker, så som i «Selvportrett» (Firenze, Uffizi). Hennes arbeider er forbundet til den verdslige tradisjonen i Cremona, svært påvirket av kunsten i Parma og Mantova, hvor til og med religiøse verker ble gjennomtrengt med ekstrem finfølelse og sjarm. Fra Gatti ser hun ut til å ha opptatt elementer som minner om Correggio, og hadde en tendens som var tydelig i cremonesisk maleri fra sent i det 16. århundre. Denne nye retningen er reflektert i «Lucia, Minerva og Europa Anguissola Spiller Sjakk» (1555, Navrodwe-muséet, Poznan, Polen), hvor portrettet flyter over i et kvasisjangermaleri.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chadwick, Whitney, Women, Art, and Society. New York: Thames and Hudson 1990.
  • Lie, Birgitte; Sofonisba Anguissola Sjakkspillet (1555), Hovedoppgave i Kunsthistorie ved UiO, Oslo 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sofonisba Anguissola – bilder, video eller lyd