Smygjakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Snikjakt»)

Smygjakt eller snikjakt er en jaktform der jegeren kalles smygjeger. Smygjakt er en jaktform der en jeger eller predator, som oftest solitært, sniker seg til anslagshold av et byttedyr, uten selv å bli oppdaget. Anslaget må typisk skje med hurtighet og presisjon for å oppnå suksess.

Jaktformen har vært i bruk siden tidenes morgen. Forskere har for eksempel regnet med at mange dinosaurer (Dinosauria) manglet stamina og benyttet denne jaktteknikken. Den er også vanlig blant rovgriske reptiler. Da kattelignende rovpattedyr (Feliformia) oppsto for omkring 42 millioner år siden, var nettopp smygjakt det som i hovedsak skilte dem fra hundelignende rovpattedyr (Caniformia).

I Norge brukes denne teknikken av både av mennesker og gaupe for å jakte på småvilt, rådyr og hjort. Jaktformen er ikke avhengig av organisering eller samkjøring av jegere, og er slik sett enkel å utføre, men det kreves tålmodighet. List og kunnskap om byttet er avgjørende for å lykkes. Hjortevilt er svært vare og oppmerksomme dyr som frykter rovpattedyr og mennesker. Dyra har dessuten velutviklet hørsel og luktesans. Synet er dessuten utviklet spesielt for å sanse bevegelser, og nattsynet er godt utviklet. Dette stiller krav til jegerens kamuflasje og fremferd i skogen.

Jegere bør også forflytte seg i skjul av vegetasjonen. Det er avgjørende at jegeren går mot vinden, unngår å bevege seg i silhuett og å knekke kvister eller rasle i løv eller skaresnø. Mennesker bør kle seg i farger som samsvarer med omgivelsene det skal jaktes i. Mange velger også å kamuflere lys hudfarge med kamuflasjefarger eller bekledning.

Til tross for forsiktighet hender det at mennesker som jakter møter på dyr som kan virke tamme. Spesielt kan dette skje med hunndyr som har unger, men også mannevonde dyr kan bli nærgående. Enkelte brunstige hanndyr kan også være uforsiktige i sin kamp for å beskytte retten sin.

Snikjakt gir en fordel for jegeren fordi byttet som regel er ustøkket og derfor i ro. Jegeren kan da bruke god tid på å observere byttet på forhånd, og planlegge angrepet godt. Dette gir vesentlig mindre risiko for at det oppstår skader.

Se også[rediger | rediger kilde]