Sletringen fyr
| Sletringen fyr | |||
|---|---|---|---|
 Fyrstasjonen med bygninger og kai. | |||
| Fylke | Trøndelag | ||
| Kommune | Frøya | ||
| Opprettet | 1899/1923 | ||
| Fyrlistenummer | 446800 | ||
| Fyrtårn | |||
| Høyde | 45 m | ||
| Form | rundt | ||
| Byggemateriale | støpejern og betong | ||
| Fyrlys | |||
| Lyskarakter | FI(2) W 15s | ||
| Lysstyrke | 2 700 000 cd | ||
| Lyshøyde | 46 | ||
| Lysvidde | 18,5 NM | ||
| Status | |||
| Eier | Kystverket | ||
| Avbemannet | 1993 | ||
| Automatisert | 1993 | ||
| Vernestatus | fredet etter lov om kulturminner | ||
| Diverse | det er også et bifyr i tårnet | ||
 Sletringen fyr 63°39′58″N 8°15′45″Ø | |||
Sletringen fyr er et kystfyr som ligger på den lave holmen Sletringen vest for fiskeværet Titran på Frøya i Trøndelag.
Det første fyret stod ferdig i 1899. Etter Titran-ulykken i 1899 ble det etter hvert stilt krav om et større fyr med lengre rekkevidde. Dagens fyr består av et rødt støpejernstårn med hvit sokkel ferdigstilt i 1923. Fyret er Norges høyeste med lyshøyde 46 meter over havet. Fyret ble avfolket da det ble automatisert i 1993.
Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn for etablering av fyrstasjonen[rediger | rediger kilde]
Allerede i 1851 foreslo fyrkommisjonen å plassere et kystfyr utenfor fiskeværet Titran for å sikre skipstrafikken i havområdene rundt Frøya og Ramsøyfjorden. Det gikk imidlertid 50 år med påtrykk fra fiskere, loser, skippere og lokalpolitikerne fra Frøya kommune, før planene ble realisert.[1]
I 1890-årene ble det arbeidet mye med forbedring og forsterkning av allerede eksisterende fyrstasjoner. I dette tiåret var det også en stor teknologisk utvikling av fyrlamper. Dette førte til en reduksjon av budsjettene for bygging av nye fyr. Allikevel ble det bygget 16 nye fyr i denne perioden, de fleste på Vestlandet hvor behovet var størst. Av de 16 fyrene som ble prioritert, var 4 kystfyr; Sletringen, Lille prestskjær, Røværsholmen og Vardø.[2]
Sandhollmen ved innløpet til havnen på Titran ble utpekt som et godt alternativ for en enkel fyrlykt. Den lave holmen Sletringen (3,3[3] meter over havet) lenger ut ble vurdert for en fyrlykt, men konklusjonen ble at det var for værhardt for en slik enkel installasjon. Fyrvesenet mente imidlertid i 1898 at et fyrlyktehus med høy grunnmur kunne bygges på Sletringen. Før jul dette året sa Fyrvesenet at fyret kunne være ferdig innen storsildefisket startet høsten etter om bevilgningene kom raskt. Dette fikk Stortinget til å bevilge 37 000 kroner.[1]
Fyrlyktehuset ble bygget på Sletringen, og bestod av et tømmerhus. Selve tårnet stakk opp av taket på bygningen. Lyskarakteren var fire lysblink hvert tiende sekund, og høyden på lyset var 20 meter over havet. Høsten 1899 ble lyset tent på Sletringen, samt i fyrlyktene på Sandholmen og Kya lenger nord. For å verne fyrlyktehuset på Sletringen mot havet ble det bygget en mur fremfor huset.[1]
Titran-ulykken[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Titran-ulykken
Høsten 1899 var det et godt sildefiske og mange båter hadde Titran som utgangspunkt. I oktober kom en storm som ingen av fiskerne var forberedt på. Tragedien, som i ettertid er kjent som Titran-ulykken, skjedde natt til 14. oktober da en nordlig storm med orkan i kastene kom inn over Frøyhavet. Stormen førte med seg kraftige regn- og hagelbyger, samt oppisket hav. Totalt forliste 29 båter og hele 140 fiskere omkom.[4]
En årsaksforklaring som ble trukket frem, var det nye Sletringen fyr og fyrlykten på Sandholmen. Fyret hadde vært tent i bare noe få uker da ulykken skjedde. Fyret hadde ikke advarende lyssektorer, altså grønt og rødt lys ut mot urent farvann i innseilingen til Frøya. Det ble derfor hevdet at fyret var mer villedende enn rettledende. Fyrvesenet endret fyret og fyrlykten allerede året etter, og under hovedfyret på Sletringen ble det satt opp en ekstra lykt, et såkalt bifyr, med fast rødt lys i sektoren mot skjærene utenfor Kya fyr. Imidlertid var meningene om fyrene og årsakene til ulykken delte, og noen mente at med så dårlig sikt som under ulykkesnatten var ikke fyr til hjelp.[4]
Nytt fyr[rediger | rediger kilde]
I Stortinget ble Sletringen fyr diskutert i 1905–1906, der noen representanter mente at lyset fra fyret ikke nådde langt nok ut i havet. Fyrdirektør Didrik Hegermann Rye kunne i den forbindelse opplyse om at et fyr med lysvidde 19–20 nautiske mil ville kreve et tårn på 50 meter. Kostnaden for dette ble anslått til 190 000 kroner. Krav om et nytt fyr med lang lysvidde ble fremsatt flere ganger i årene etter Titran-ulykken. Først i 1921–1922 ble det bevilget midler til nytt fyr, men da var estimerte totalkostnader kommet opp i 630 000 kroner.[4]
Byggearbeidet startet i 1922, og året etter ble et 11 etasjer høyt fyrtårn av støpejern fullført.[4] Det ble bestemt at Sletringen ikke skulle være en såkalt familiestasjon, det vil si at familiene til fyrvokterne ikke skulle bo på fyrstasjonen. Besetningen bestod av fire mann som hadde sine rom i selve fyrtårnet. I sokkelen til tårnet var det vannbeholdere, og i første og andre etasje i tårnet var det plass for tekniske installasjoner og arbeidsrom. I de seks etasjene over var det oppholdsrom, kjøkken, bad og toalett. Et bifyr ble satt inn i åttende etasje, og her var det også innredet et oppholdsrom. Under lyktehuset i toppen av fyret var det vaktrom, men dette var det ikke lenger bruk for da fyret senere ble elektrifisert. Det nye fyret ble tent i 1923.[5]
Selve fyrtårnet, tilhørende maskinhus og andre bygninger fikk en høy sirkelformet betongmur som le mot havet.[6] Videre ble det anlagt en 120 meter lang skinnegang for båtopptrekk når været var dårlig.[4] Betongarkitekturen ligner på den som også kan sees på Geitungen og Makkaur fyrstasjoner.[6] Støpejernstårnet til Sletringen fyr er 45 meter høyt, eller 48,3 m helt opp til den øverste spissen av lyktehuset. Dette er landets høyeste fyr. Selve tårnet står på en sokkel av betong med et storslagent inngangsparti. Hele den tilhørende bygningsmassen er tett samlet rundt tårnet.[1]
I den nasjonale verneplanen for fyrstasjonene heter det at Sletringen fyrstasjon har høy arkitektonisk verdi med sin presise, tett samlede bygningsmasse med rikt utformede bygninger. Fyret har høy fyrhistorisk verdi som et eksempel på et støpejernstårn kombinert med betongbyggeri. Sletringen er en av kystens mest storslåtte fyrstasjoner, og har miljøbetydning i sammenheng med fiskeværet Titran.[6]
- Bilder fra fyrets historie
-
Det opprinnelige fyret fra 1899. -
Arkitektens tegning for det nye fyret. -
Fyrets grunnplan. -
Byggestart på det nye fyret i 1922. -
Byggearbeid rundt 1922. -
Byggearbeid rundt 1922. -
Det nye fyret nærmer seg ferdigstillelse rundt 1923. -
Detalj fra trappen ved ferdigstillelse rundt 1923. -
Fyrstasjonen fotografert mellom 1923 og 1930. -
Fyrstasjonen i 2014.
.jpg)
Teknisk utvikling[rediger | rediger kilde]
Det ble satt inn fransk lynblinklinse i det nye fyret, og denne er fremdeles i bruk.[4] Tåkesignal med sirene ble også tatt i bruk ved opprettelsen.[7] Fyrstasjonen ble elektrifisert i 1962. Tyfon for tåkesignal ble satt inn i 1963, men er ikke i bruk.[4]
Fyret ble automatisert og avfolket i 1993. Staten med Kystverket eier fyret.[6] Fredning av fyrstasjonen ble bestemt i 2000.[7]
En kan gå i land på holmen der fyret står, om værforholdene er gode.[8]
Tekniske fyrdata[rediger | rediger kilde]
Fyret består av et rødt tårn med to hvite ringer. Tårnet står på en hvit sokkel. Lyskarakteren er FI(2) W 15s, det vil si to hvite lysblink hvert 15. sekund. Bifyret har karakteren Iso W, noe som viser til okkulterende hvit lys med like lang mørke- og lysperiode, såkalt isophase-karakter. Hovedfyrets lyshøyde er 46 meter og bifyrets lyshøyde er 31,5 meter.[9] Lysvidden er 19 nautiske mil og bifyret 15.[3] Lysstyrken er på 2 700 000 cd for hovedfyret og 11 700 cd for bifyret. Brenntiden for fyret er fra 21. juli til 16. mai.[7]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Ove Arne Olderkjær: Norske fyr - Ei reise langs kysten side 56.
- ^ C. F. Rode: Norges Fyrvesen – Fyr-, merke-, og rigevesente gjennom 250 år, side 85-86. Steenske forlag, Oslo, 1941
- ^ a b norgeskart.no, Kartverket
- ^ a b c d e f g Ove Arne Olderkjær: Norske fyr - Ei reise langs kysten side 58.
- ^ Bjørkhaug, Birger (1912-) (1987). Norges fyr. Oslo: Grøndahl. s. 96. ISBN 8250408543.
- ^ a b c d Danckert Monrad-Krohn (1997). «Sletringen fyrstasjon». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5.
- ^ a b c (no) «Sletringen fyr» i Store norske leksikon
- ^ «Sletringen fyr». Titran Grandalag. Arkivert fra originalen 3. november 2016. Besøkt 1. november 2016.
- ^ Norsk Fyrliste Arkivert 12. september 2017 hos Wayback Machine., fra Kystverket
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Birger Bjørkhaug (1987). Norges fyr. Bind 2. Oslo: Grøndahl. ISBN 82-504-0854-3.
- Danckert Monrad-Krohn (1997). «Sletringen fyr». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5.
- Ove Arne Olderkjær (1999). «Sletringen fyr». Norske fyr - Ei reise langs kysten. Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5191-4.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Sletringen fyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) «Sletringen fyr». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- Sletringen fyrstasjon på Norsk Fyrhistorisk Forenings nettsted fyr.no/
