Slaget ved Vänerns strand

Slaget ved Vänerns strand
Konflikt: Første norsk-svenske krig
Dato Høsten av året 1063 eller 1064 Sted Uklart, ved Vänern i Sverige Resultat Norsk seier
Stridende parter
Norge	Sverige som støttet opprøreren Håkon Ivarsson
Kommandanter og ledere
Kong Harald Hardråde av Norge	Jarl Håkon Ivarsson av Opplandene, også bestyrer for Värmland
Styrker
Ukjent	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent, massivt.

Slaget ved Vänerns strand mellom den norske hæren under Harald Hardråde og en svensk hær under ledelse av den norske opprøreren Håkon Ivarsson ved Vänerns strand senåret 1063 eller 1064 endte med norsk seier. Med seieren var jarlens innflytelse på den norske landsdelen Opplandene, som hadde reist seg i oppstand mot kongen, effektivt knust.

Håkon Ivarsson

En sterkere konsolidering av kongemakten i det nye kongedømmet i Norge, førte den hardhendte kongen Harald Hardråde på kollisjonskurs med de ledende stormenn som ble undertvunget med mange midler. En av disse stormennene var Håkon Ivarsson, som nedstammet fra Håkon jarl, som sønn av Ivar Kvite som var dattersønn etter den berømte jarlen.

Under krigen mot Danmark hadde den unge stormannen blitt innblandet i en politisk konflikt mellom stormennene og kongen. Etter dette besluttet han seg for å reise til danskekongen. Men ikke lenge etterpå var han kommet i unåde hos sin nye herre, fordi han hadde henrettet danskekongens fostersønn som hadde brutt lovene som viking. Ivarsson som var ansvarlig for landvernet mot vikinger, måtte rømte over til Norge. Etter forlik med kong Harald Hardråde ble han jarl over Opplandene, etter Orm jarl som var død i forveien.

I 1062 seilte Harald Hardråde med sin flåte mot syd på ny hærferd, der han møtte og beseiret danskekongen Svein Estridsson i Slaget ved Niså, godt hjulpet av Håkon Ivarsson Jarl. Idet kongen sammen med sine menn undersøkte alle drepte på skipene som var erobret under kampene, i tro på at danskekongen var falt, hadde en båt kommet ut til jarlens skip. Håkon Ivarsson jarl, som gjenkjente mannen på båten, lot sine menn føre ham på land og i sikkerheten. Denne mannen var danskekongen.

Harald Hardråde oppholdt seg om vinteren i Oslo, og der fikk han senere rede på jarlens forræderi. I raseri satte han etter jarlen med to hundre mann (to hundre vil si 240 mann), men oppdaget at en bonde hadde varslet jarlen, som umiddelbart hadde flyktet fra garden over til Sverige, der han ble mottatt av den svenske kongen Stenkil.

Forspillet

Opplendingene ble trukket inn i striden mellom kongen og jarlen. Fra Värmland hadde jarlen reist en hær, og førte den neste vår inn i Opplandene, der han provoserte fram en reising mot kongen, som hadde forsøkt å overta jarlens rettigheter til skatter, landskyld og bøter. Om vinteren var Harald Hardråde tilbake i Oslo, og der han fikk høre fra sine menn at opplendingene nektet å betale skatt og landskyld til andre enn Håkon Ivarsson jarl.

Etter å ha sluttet et forlik med danskekongen våren 1064, hadde kongen frie hender mot opplendingene, som på nytt gjentok at de ikke ville betale skatt og skyld som han hadde gjort krav på. Det ble nødvendig for Harald Hardråde å overvinne den brysomme jarlen, før han kunne slå ned reisingen på Opplandene.

Om høsten år 1063 eller 1064 styrte kong Harald fra Oslo mot sør til Konghelle, der han lot sine menn ta alle de lette skipene rundt omkring. Med disse for han opp i elven fram til fossene ved Stora Edet (Trollhättan). Etter at de lette skipene var dratt over land forbi fossene, fortsatte den norske hæren ut på den store sjøen Vänern.

Slagets beliggenhet

Opplysningene fra Harald Hardrådes saga gjengitt av Snorre Sturlason, om beliggenheten for slaget mellom kongen og jarlen ved Vänern, er for magert for en lokalisering. Men man har forsøkt med gjetning om stedet for landsettingen av den norske hæren, som skal ha funnet sted oppe i ei elv øst over innsjøen med en stor skog i nærheten.

Trolig var den nevnte elven Lidan, med munningen ut i sjøen der byen Lidköping ligger i dag. Skogen kan være den skogkledte Kartåsen sørøst for byen langs E 184 veien. Men selv om slaget muligens var ved Lidan og Kartåsen, finnes det et annet alternativ: Dalbergsån, en mindre elv på Dalsland på vestsiden av innsjøen sør for byen Mellerud og nordøst for byen Brålanda.

Om morgenen etter slaget hadde isen lagt seg omkring skipene i elvemunningen. En renne ble hogd i isen, ut til vannet lenger ute på innsjøen. Denne detaljen viser kanskje til de grunne farvann som viken Dättern i Dalbosjön 15 km øst for Vänersborg. Men vanndypet for tusen år siden er ukjent. Elven Nossan rente ut i Dättern ikke langt fra Ås kyrka, og var en gang en mektig elv, omgitt av flere fortidsminner.

Mellom kandidatene for slagstedet, er trolig Nossan ikke langt fra Vänersborg, og Lidan med byen Lidköping omkring elvemunningen, de meste sannsynlige. Begge elver ledet inn i Västergötland og var viktige vannveier fra innsjøen for tusen år siden .

Slaget

Kong Harald og mesteparten av hæren steg i land fra skipene i elven, og gikk gjennom en skog og over flere myrer med småbusker, før de nådde et holt. Etter at hæren var kommet opp i holtet, fikk de syn på den svenske hæren under Håkon Ivarsson jarl, på den andre siden av en myr. Begge sider fylket nå sine hærer, men kongen fylket sin hær på en bakketopp, slik at svenskene måtte løpe motbakke for å møte den.

Først ventet Håkon jarl på nordmennene, med sin hær oppstilt i slagorden med merkene som kong Magnus den gode hadde hatt. Men han måtte avanserte framover til nedunder bakken, fordi hæren som var hurtig satt sammen, hadde lite klær til vern mot det kalde været med mye snødrev.

Harald Hardråde ventet med å angripe, og holdt hæren i ro til svenskene var nederst i bakken. Da stormet den norske fylkingen ned på svenskene, som ble overveldet og spredt. Etter harde kamper var den svenske slagordenen gått i oppløsning. De svenske merkene ble tatt, sammen med et stort krigsbytte, og svenskene var slått på vill flukt. Nordmennene forfulgte ikke svenskene, fordi det snart var mørkt, så en forfølgelse inn i skogene var utilrådlig.

Håkon jarls merke var tatt sammen med merket etter kong Magnus den gode, men ble senere tatt tilbake av en rytter som stakk ned rytteren som bar merket. Kongen med sine rytterne dro etter, men fant ikke rytteren eller Håkon jarls merkestang.

Steinkjells menn som skulle den stridsglade jarlen hjelpe, til Hell er gitt; det voldte den veldige, sterke kongen.

Da Håkon helt måtte gi opp håpet om hjelpen derfra, drog han seg fort tilbake, sier de som vil pynte på saken.

(kvad av Tjodolv)

Etterspillet

Med seieren hadde kongen ødelagt jarlens innflytelse i Opplandene, men uten å ha fått ham drept.

Om natten var Harald Hardråde og hæren om bord på skipene, men de så om morgenen at isen hadde lagt seg omkring skipene med stor tykkelse. Nordmennene måtte hogge en renne til vannet lenger ute på innsjøen. Underveis ble en mann drept av en annen ved blodhevn, for den drepte hadde myrdet en fjern slektning i fortiden. Stormannen Magnus måtte betale bøter for dette, men det var nær ved at kongen fikk ham og hans følge drept, for drapsmannen hadde rømte vekk ved stormannens hjelp.

Om vinteren året 1063 eller 1064 for Harald opp på Romerike med den kongelige hæren, og startet et felttog med ild og drap for å straffe opplendingene som hadde nektet ham skatter og skylder, og støttet hans fiender i Sverige. Om våren inn i det neste året var reisingen grundig slått ned.

Kilder

• Snorre Sturlason, Norges kongesagaer (Harald Hardrådes saga)
• Christer Westerdahl, Vänern: landskap – människa – skepp 2003 ISBN 91-87360-26-8