Slaget ved Schelde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Schelde
Konflikt: Andre verdenskrig
Acrossthescheldt.jpg
«Buffalo» fraktet kanadiere over Schelde i Zeeland, 1944
Dato 2. oktober - 8. november 1944
Sted Nordlige Belgia og sørlige Holland
Resultat
Alliert seier som åpnet havnen i Antwerpen for alliert skipsfart
Parter
Canada Canada
Storbritannia Storbritannia
Polen Polen
Belgia Belgia
Nederland Holland
Norge Norge
Tyskland Nazi-Tyskland
Kommandanter
Canada Harry Crerar
(1. kanadiske armé)
Canada Guy Simonds (fungerende)
Tyskland Gustav-Adolf von Zangen
(15. tyske armé)
Styrker
Ukjent 90 000
Tap
Kanadiske: 6 367
Ialt 12 873
ca. 10-12 000
41 043 tatt til fange

Slaget ved Schelde var en rekke av militære operasjoner utført av 1. kanadiske armé, ledet av generalløytnant Guy Simonds. Slaget foregikk i nordlige Belgia og sørvestlige Holland under den andre verdenskrig i tiden fra 2. oktober og til 8. november 1944.[1]

Ved september 1944 hadde det blitt maktpåliggende for de allierte å få ryddet begge sider av Scheldemunningen for å få åpnet havnen i Antwerpen for alliert skipstrafikk og derved lette forsyningen av de alliertes hærer i Holland, Belgia og hele vegen østover til Vestvolden.[2] Ettersom de allierte styrkene var blitt landsatt i Normandie i FrankrikeD-dagen fra den 6. juni 1944, var den britiske 2. armé presset seg fram til Belgia og hadde gjenerobret Bruxelles og Antwerpen. Sistnevnte by hadde blitt erobret med havnen intakt, og de ville ha stor betydning for de alliertes forsyningssituasjon å kunne benytte den til lossing av forsyninger. Men framrykningen stoppet opp her, og Nazi-Tyskland hadde fortsatt kontroll over nordsiden av Schelde til ut i den engelske kanal.

Slaget ved Schelde, kart

Ingenting ble gjort med blokaden av havnen i Antwerpen i september ettersom det meste av de alliertes ressurser gikk til Operasjon Market Garden, general Montgomerys dristige plan om et smalt framstøt som skulle sikre fotfeste på den andre bredden av Rhinen ved Arnhem, og derfra gi mulighet for et framstøt inn i Tyskland. Operasjonen begynte den 17. september. I mellomtiden kunne de tyske styrker ved Schelde forbedrede deres forsvar.

I begynnelsen av oktober, etter at Operasjon Market Garden hadde slått feil med store tap som resultat, gikk de allierte styrkene under ledelse av første kanadiske armé i gang med å ta kontrollen over adgangen til havnen i Antwerpen. De velforskansete tyske styrkene gjennomførte et effektivt forsvar. Slaget ved Schelde ble vanskeliggjort ved et vått og myrlendt terreng, og det ble et ytterst besværlig og kostbart felttog. Historikerne har i stor grad oversett dets militære betydning inntil de senere år.

Etter fem uker med vanskelige kamper greide den første kanadiske armé, med støtte av tropper fra en rekke andre land, blant annet norske, å sikre seg kontrollen over Schelde etter adskillige angrep med amfibier, kryssing av kanaler og kamp i åpent terreng. Det var miner både på landjorda og i vannområdene, og de tyske troppene sikret sitt tilbaketog med både artilleri og snikskyttere.

Det lyktes de alliert endelig å rydde havneinnløpet den 8. november, men med store tap: 12 873 drepte, sårete og savnede, hvorav halvparten var fra Canada.[3] Selv om de tyske forsvarerne utgjorde ikke lengre en trussel, tok det ytterligere tre uker før det første skipet med forsyninger kunne losse i Antwerpen den 29. november 1944 da innløpet og havnebassenget først måtte renses for miner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Veterans Affairs Canada: «The Battle of the Scheldt»
  2. ^ MacDonald, Charles B. (1990) [1963]: «Chapter IX:The Approaches of Antwerp». The Siegfried Line Campaign. United States Army Center of Military History. CMH pub 7-7-1.
  3. ^ Montgomery ga den 3. kanadiske infanteridivisjonen tilnavnet «Water Rats» («vannrotter») – en parallell til de berømte ørkenrotter i 7. pansrede divisjon. General Harry Crerar skulle etter sigende ha mislikt tilnavnet, selv om det var ment som et kompliment for deres suksess med amfibieroperasjonene i Normandie og ved Schelde. Se Granatstein, Jack (1994): The Generals: Canadian Senior Commanders in the Second World War, Stoddart 1. Utg.