Slaget ved Ronaldsway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Ronaldsway
Slaget ved Ronaldsway
Dato 8. oktober 1275
Sted Ronaldsway i sognet Malew, Man
Resultat
Skotsk seier
Parter
Norrøne-manske Skottland
Kommandanter
Godred VI Magnuson
fra Man
John de Vesci,
herre av Alnwick
Styrker
Ukjent Ukjent
Tap
537,
antagelig også Godred
Ukjent

Slaget ved Ronaldsway var et slag mellom Skottland og øya Man i Irskesjøen. Det fant sted den 8. oktober 1275 i området Ronaldsway på den sørlige delen av Man. Slaget var det siste forsøket å reetablere seg på Man for den norrøne kongeslekten Sudreyar («Sørøyene» = Hebridene og øyene innenfor) ved Godred VI Magnusson, konge av Man. Den norrøne-manske hæren tapte for den skotske hæren til kong Alexander III av Skottland. Nederlaget førte til at den gjenværende medlemmene av kongefamilien søkte tilflukt i Norge mens Man havnet under skotsk styre.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Norsk tilstedeværelse og ambisjoner i og rundt Irskesjøen endte til siste i slaget ved Largs ved Firth of Clyde i Skottland i 1263 mellom skotske styrker og norske styrker, inkludert støtte fra Magnus III Olavsson og hans menn fra Man. Selv om slaget i seg selv endte uavgjort var det i praksis et nederlag for kong Håkon Håkonsson av Norge. Aleksander III utfordret ikke på nytt den gamle og syke kong Håkon før norskekongen døde i 1265, og krevde da Man direkte. I 1266 signerte Håkons sønn og etterfølger, Magnus Lagabøte, Perthtraktaten som lot Skottland overta Man og de vestlige øyene i det som i dag er Skottland. På Man var det øyensynlig ikke større interesse å bli gitt som gods og eiendom til en fremmed makt.

Selv om Man var formelt avgitt til Aleksander III av Skottland i 1266 ble ikke skotsk styre innført uten utfordringer, og i 1267 mente Aleksander seg nødt til sende en hær mot «opprørerne på Man».[1]

Den skotske kronens autoritet ble ikke etablert uten forsinkelser og vanskeligheter. Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275, unntatt at det er kjent at den skotske kongen utpekte bailiffer (en form for lensmenn) til Man,[1] noe som nevnes den skotske Lanercost-krøniken: den første av disse var «Godred Mac Mara, deretter Alan, sønn av greven, atter ham Maurice Okefair, etter ham Reginald, kongens prest.»[2] Det relative antallet kan tyde på at den skotske kongens utsendinger møtte motstand og uro på Man, men dog ikke storstilt væpnet opprør før i 1275.

Opprør på Man[rediger | rediger kilde]

Som svar på det åpne opprøret til folkene på Man som hadde valgt Godred VI Magnusson, sønn av Magnus III Olavsson, som sin konge, sendte den skotske kongen en flåte til Man. Skottene var ledet av John de Vesci av Alnwick, en skotsk-normannisk adelsmann. Skottene gikk i land ved St Michael's Isle rett nord for Langness den 7. oktober 1275. Folket på Man, øyensynlig både menn av norrøn som mansk opprinnelse, var forberedt og da skottene sendte bud til Godred og hans menn om «Guds og kongen av Skottlands fred på betingelse at de la til side deres absurde innbilskhet og overga seg til kongen og hans adel.»[1]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Godred og hans menn fra Man avslo tilbudet om betingelsesløs overgivelse, og slaget kom i gang før soloppgang den påfølgende dagen 8. oktober, «mens mørket fortsatt dekket jorden». Stedet hvor slaget utspilte seg var Ronaldsway mellom Castletown og St Michael's Isle. Det er få detaljer fra slaget, Lanercost-krøniken slår kun fast at mennene fra Man ble drept, og blant de store tapene som de manske krigerne fikk var antagelig Godred selv blant de drepte da han ikke nevnes siden. Antagelig var skottene mer krigsvante, var bedre pansret og hadde flere krigstrente soldater mens hæren fra Man var hovedsakelig vanlige folk som var mobilisert. I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene døde 537 menn.[3] Med ham døde også den mannlige slektslinjen av det gamle norrøne dynastiet på Man ut.[4] Det har vært spekulert om han kanskje likevel overlevde og flyktet til Wales.[5]

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Med Godred død kom Man endelig under håndfast skotsk styre som varte minst til Aleksander III døde i 1285 ettersom Man var listet blant Aleksanders arving, den unge norske prinsessen Margrete av Skottlands framtidige eiendeler i 1285. Det kan tyde på at Godreds slektninger i Norge ikke hadde gitt opp Man, og muligens hadde benyttet sin innflytelse ved det norske hoffet til å få Man på forhandlingsbordet igjen. Da Margrete døde på sjøreisen over Norskehavet i 1290 var det siste håpet om å innføre det gamle norrøne styret over Man ugjenkallelig tapt.

Man forble ikke på skotske hender lengre enn til september 1290, kort tid etter Margretes død, da Edvard I av England utsendte påbud til mennene på Man at han var deres hersker.[1] I tiden etter var det en gjentakende strid mellom England og Skottland om herredømmet over Man som varte fram til 1333 da Edvard III av England gjentok alle engelske krav på Man og anerkjente William Montacute, 1. jarl av Salisbury som konge av Mann. Engelsk overherredømme ble gjeninnført i 1399 og tittelen «konge av Mann» ble endret til «herre av Mann» i 1504, og fra 1765 ble tittelen kjøpt av den britiske monarken, og Man ble lagt direkte inn under den britiske kronen, ikke Storbritannia.[6]

Arkeologiske utgravninger i 1936[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med østlige utvidelsen av Mans flyplass på Ronaldsway i 1936 ble et antall mindre hevninger i bakken i nærheten av flyplassen gravd inn for å skaffe jord for å jevne ut grunnen mot øst. Da arbeiderne begynte å grave i en haug på sørsiden av flyplassen kom de over flere gamle graver. Foruten eldre oldtidsgraver fra minst til 700- eller 800-tallet ble det i nordøst av hovedområdet til gravene funnet et stort antall skjeletter som synes å ha blitt kastet sammen på uordnet vis. Det er antatt av arkeologene fra Manx museum at denne samlingen av skjeletter kan ha vært en massegrav for de soldatene som falt i slaget ved Ronaldsway i 1275.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Moore, A. W. (1900): A History of the Isle of Man: Chapter VII: «Scottish and English rule»
  2. ^ Manx Soc., vol. xxii. p. 232
  3. ^ Chronicle of Man and the Isles: 1249-1374 (Latin og engelsk)
  4. ^ Chronicle of Man and the Isles: 1249-1374 (Latin og engelsk): Note 53, s. 110
  5. ^ Clan MacLeod Magazine, No. 91, November 2000: «The Ancestry of Leod»; ref. Broderick, George: «Irish and Welsh Strands in the Genealogy of Godred Crovan», på ss. 32-38 i The Journal of the Manx Museum Vol. VIII No. 89 (1980), p. 36 & sluttnote 38 på s. 38, siterer «Continuator of William of Newburgh».
  6. ^ Manx National Heritage Official Website: of Mann - Manx Middle Ages - 1265 AD to 1765 AD
  7. ^ Journal of Manx Museum: Volume 3 – number 49