Slaget ved North Foreland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved North Foreland
Konflikt: Andre anglo-nederlandske krig
Slaget ved North Foreland
Slaget på St. James' Day, stikk av ukjent nederlender
Dato 25. julijul./ 4. august 1666greg.
Sted North Foreland
utenfor Kent, England
Resultat
Engelsk seier
Parter
England England Feil: Flaggmal finnes ikke! Nederlandene
Kommandanter
George Monck
Rupert av Pfalz
Michiel de Ruyter
Styrker
90 krigsskip
16 brannskip
4 854 kanoner
23 142 mann[1]
91 krigsskip
20 brannskip
4 645 kanoner
22 234 mann[1]
Tap
1 krigsskip (Resolution)
1 000–1 200 falne[2]
2 krigsskip (Sneek og Tholen)
< 2 500 falne[2]
Andre anglo-nederlandske krig (1665–1667)
Slaget ved LowestoftSlaget på Bergens vågFiredagersslagetSlaget ved North ForelandHolmes' BonfireRaidet på MedwayFreden i Breda

Koordinater: 51°20′N 1°36′Ø St. James’ Day Battle (også kjent som sjøslaget ved North Foreland eller Tweedaagse Zeeslag) 25. julijul./ 4. august 1666greg. var et sjøslag under den andre anglo-nederlandske krig (1665–1667) som sto mellom Orford Ness og North Foreland utenfor den engelske østkysten. Partene var Royal Navy ledet av de to joint admirals Rupert av Pfalz og admiral George Monck og den nederlandske krigsflåten under kommando av admiral Michiel de Ruyter. Slaget endte med engelsk seier og førte til at England overtok sjøherredømmet.

I Nederlandene ble overbefalshaveren de Ruyter beskyldt for å ha gjort store feil som hovedsakelig gikk ut over skipene fra provinsene Zeeland og Friesland og nederlaget utløste en politisk krise i republikken.

Etter juliansk kalender, som England brukte på den tiden, foregikk slaget den 25. julijul; Saint James' navnedag (i Norge kalt Jakobsmess).

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

(Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter gregoriansk kalender. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England og Danmark/Norge lå ti dager etter.)

Den nederlandske republikken og det engelske kongedømmet hadde vært i krig om handelshegemoniet siden våren 1665 uten at noen av sidene så langt hadde fått en avgjørende seier. 11.–14. juni kom det til et oppgjør som fikk navnet firedagersslaget hvor nederlenderne vant en stor seier over den engelske flåten som mistet 10 skip, mens 30 andre ble sterkt skadet. De måtte trekke seg tilbake til Themsens munning og overlate overherredømmet på sjøen til nederlenderne.[fn 1] Mens nederlenderne blokkerte munningen av Themsen, forberedte de engelske styrkene seg på kampen for å åpne den viktige handelsveien.

Den ledende nederlandske politikeren, raadspensionaris Johan de Witt, ønsket å iverksette en plan nederlenderne hadde arbeidet med i over et år: En landgang i Medway for å ødelegge den britiske flåten mens den lå til reparasjon i dokkene i Chatham. Til dette formålet ble ti handelsfartøyer fylt med 2 700 marineinfanterister fra det nye nederlandske marinekorpset, en av historiens første enheter som var spesialisert på amfibisk ilandstigning. Ideen var også at de Ruyter skulle slå sammen den franske flåten med sin egen.

Den nederlandske flåten[rediger | rediger kilde]

Kort etter firedagersslaget overvurderte Johan de Witt størrelsen på det engelske nederlaget og tiden engelskmennene trengte for å reparere skadene, han tvilte også på at de hadde nok materiale for hånden. I tillegg regnet han med uro i den engelske befolkningen, noe som ville begunstige en nederlandsk ilandstigning. Men de Witt støtte verken på restene av den engelske flåten eller en opprørsbevegelse. Været hindret en landgang, og franskmennene stilte ikke opp. Det var ikke annet å gjøre for nederlenderne enn å stenge Themsens munning for å forsøke å tvinge fram fred på den måten.[3]

Den nederlandske flåten omfattet 77 krigsskip, 17 enkle fregatter og to tre-mastede fregatter, samt 7 mindre fartøyer og 20 brannskip med tilsammen 22 234 sjømenn og 4 645 kanoner. Tallmessig var de jevnbyrdig engelskmennene, men de nederlandske skipene var mindre og bestykket med kanoner av mindre kaliber. I ildkraft var derfor nederlenderne underlegne.[1] Flåten var delt i tre eskadrer. På den første hadde de Ruyter kommandoen, på den andre kommanderte admiral Johan Evertsen (1600–1666) og på den tredje admiral Cornelis Tromp (1629–1691). Hver av eskadrene var delt inn i fortropp, ettertropp og sentrum.

Den engelske flåten[rediger | rediger kilde]

George Monck, av Peter Lely (1665)

Den engelske flåten måtte først erstatte persontapene fra firedagersslaget, og Royal Navy grep til drastiske virkemidler, som impressment, for å tvinge sjømenn inn i marinen. Bare i London ble 2 750 mann shanghaiet av pressgjenger, og i tillegg mange fra kystbyene. De skadede fartøyene ble hurtig reparert. Allerede den første uka i juli var det samlet nok skip til å konfrontere den nederlandske flåten. Tross det ventet marineledelsen på at noen nye store krigsskip skulle bli ferdigstilt, som «Loyal London» (92 kanoner), «Warspite» (64 kanoner), «Cambridge» (64 kanoner) og «Greenwich» (58 kanoner). Først da disse var klare besluttet man seg for å angipe på nytt.[5]

Marineledelsen vurderte også tidligere nederlag og utarbeidet et nytt reglement som krevde at de enkelte skip nå måtte holde seg nærmere eget flaggskip for å øke samholdet i eskadren. Flaggsignal måtte alltid sendes videre og til slutt ble det truffet forordninger som regulerte flaggvekslingen (kommanderende admirals overgang fra ett skip til et annet).[6]

Royal Navy rådet over 87 krigsskip fra første til fjerde klasse, det vil si skip med mer enn 30 kanoner, 3 krigsskip av femte og sjette klasse, samt 16 brannskip. Blant skipene fantes også 10 innleide handelsskip. Totalt besto flåten av 23 142 sjømenn og 4 854 kanoner. Skipenes snittstørrelse var større enn nederlendernes, og kanonene av et grovere kaliber. Dermed hadde engelskmennene et kvalitativt overtak.[1] Rupert, hertugen av Cumberland (1619–1682) og George Monck, hertugen av Albemarle (1608–1670), var begge overbefalshavende som joint admirals. Under dem var den engelske flåten delt i tre, White Squadron sto under kommando av admiral sir Thomas Allin (1612–1685) og Blue Squadron ble kommandert av admiral sir Jeremiah Smith († 1675). Red Squadron utgjorde hovedstyrken og sto under kommando av de to joint admirals.

Slagets forløp[rediger | rediger kilde]

Flåtene nærmer seg hverandre[rediger | rediger kilde]

Slagets åpningsfase, stikk av Wenceslaus Hollar

Prince Rupert og admiral Monck ventet til vinden gjorde det mulig å føre hele den engelske flåten samlet ut av Themsen, for å unngå at de ble atskilt av de ventende nederlandske angriperne. De engelske skipene viste seg i Themsenmunningen den 1. august. Admiral De Ruyter ville unngå kamp i det forholdsvis ukjente kystfarvannet og trakk seg derfor tilbake i sørlig retning for å komme ut i åpent farvann. En storm natten til 2. august hindret enhver aksjon, og 3. august utbedret begge flåtene skadene etter stormen. Begge parter hadde i mellomtiden slått inn på en østlig kurs.[9]

Tidlig på morgenen 4. august oppdaget nederlenderne den engelske flåten på nordlig kurs nær North Foreland. Vinden blåste fra nordvest og nederlenderne opptok forfølgelsen fra sørøst, dvs i le. Ca 20 kilometer sørøst av Orford Ness samlet flåtene seg i parallelle slaglinjer.[10] Vinden snudde brått på nordøst, og Prince Rupert dreide den engelske flåten skarpt i østlig retning for å gjenerobre den gunstige posisjonen i lovart som gjorde at de kunne bestemme avstanden til nederlenderne.[fn 5] De Ruyter fulgte etter, og det viste seg å være en alvorlig feilvurdering, da nederlenderne nå seilte rett inn i sentrum av et høytrykksområde. Den nederlandske teten under kommando av admiral Evertsen, mistet all fart og klarte ikke å opprettholde slaglinjen. Samtidig befant noen av skipene fra sentrumseskadren i admiral Tromps baktropp. Admiralen besluttet å vente til disse hadde kommet seg fri fra ham og stoppet nærmest opp. Dermed oppsto det et stort gap mellom ettertropp og sentrum. Nok et problem var at den nederlandske sentrumseskadren sto et stykke sør for de andre. De Ruyter gjorde ingen anstrengelser for selv å komme i lovart, og forble avventende i le. Årsaken var sannsynligvis at man på nederlandsk side antok at den engelske flåten var svekket etter firedagersslaget og stort sett besto av svake handelsskip med mindre ildkraft enn de nederlandske skipene.[11]

Slaget fram mot ettermiddagen[rediger | rediger kilde]

Sjoslaget ved North Foreland.svg

Den engelske flåten gikk nå til angrep. Prince Rupert og admiral Moncks opprinnelige planer var å angripe motstanderen med alle tre eskadrene samtidig. Dette mislyktes og begge fortroppene kom i kontakt. Admiral Evertsens eskadre begynte allerede kl 09:30 å beskyte admiral Allins' White Squadron fra lang avstand. Denne besvarte ilden fra rundt kl 10:00. En stund senere kom også begge sentrumseskadrene i kamp, og først kl 12:00 startet ildgivningen mellom baktroppene. På dette tidspunktet var nesten 5000 kanoner i aksjon. På grunn av de store lukene i den nederlandske kjøllinjen foregikk slaget nesten fra begynnelsen av på tre separate avsnitt.[12]

Kampen mellom fortroppene viste snart at engelskmennenes White Squadron hadde overlegen ildkraft. Takket være lovart-posisjonen var engelskmennene i stand til å sette inn sine brannskip, men i den svake vinden ble disse for langsomme og ble stoppet av nederlandske bredsider før de rakk fram til sine mål.[13] Likevel fikk de engelske skipenes ildkraft snart nederlendernes fortropp i problemer. Innen kl 14:00 hadde de mistet fem admiraler, deriblant Johan Evertsen. Den fremste delen av den nederlandske eskadren ble deretter presset mot sørøst av den engelske fortroppen under viseadmiral sir Thomas Teddiman. Kl 15:00 startet restene av eskadren en uordnet retrett.[14]

Kampen mellom eskadrene i sentrum så ut til å utvikle seg likedan. Også her hadde engelskmennene overlegen ildkraft. Begge flaggskipene, den engelske HMS «Royal Charles» (82 kanoner, 700 mann) og den nederlandske «Zeven Provinciën» (80 kanoner, 492 mann) viklet seg inn i en heftig duell som de to joint admirals til slutt måtte trekke seg ut av. Deretter ble det nederlandske flaggskipet angrepet av «Royal Sovereign» (102 kanoner, 800 mann). Dette var det største av de engelske krigsskipene, og det hadde allerede nedkjempet «Zeven Provinciëns» følgeskip «Gelderland», «Klein Hollandia» og «Wassenaar». Nå tok det plassen til «Royal Charles» som seilte vekk fra formasjonen. Nederlenderne sendte et brannskip mot «Royal Sovereign» kl 15:00, men det ble senket før det fikk gjort noen skade. På grunn av de store skadene i den nederlandske slagrekken trakk det hardt ansatte nederlandske flaggskipet seg ut kort før kl 16:00. Deretter vendte hele den nederlandske hovedeskadren seg mot fortroppen for å foreta et tilbaketog mot sør.[15]

Baktroppens kamp[rediger | rediger kilde]

Kampen mellom baktroppene fikk et annerledes forløp. Admiral Tromp kommanderte over den sterkeste av de nederlandske eskadrene, og var admiral Smith med Blue Squadron overlegen i antall kanoner og besetning. Blue Squadrons tet under kommando av kontreadmiral John Kempthorne var den første som havnet i den nederlandske ilden, og led snart tap. «Elisabeth» flyktet og «East India London» ble beskutt til det var kampudyktig. Henimot kl 15:00 mistet «Resolution» (58 kanoner, 300 mann) toppmasta og drev hjelpeløst mot den nederlandske linja. Resten av divisjonen forsøkte å komme til hjelp og dreide mot sør, rett inn i nederlendernes linje. Likevel senket et nederlandsk brannskip det britiske skipet og 200 sjømenn druknet. Kontreadmiral Kempthorne brakte sine divisjoner på ny på en kurs parallelt på den nederlandske linja.[16]

Cornelis Tromp, av Peter Lely (1675)

Kempthornes hjelpeaksjon for «Resolution» førte til uorden i den engelske linja. Sentrumsdivisjonen under admiral Smiths personlige ledelse måtte nå seile forbi Kempthorne for å hente igjen teten av linjen. Samtidig ble den nederlandske fortroppen under admiral Meppel uten engelsk motvekt, da Kempthorne til tider ikke seilte parallelt med dem. Den nederlandske admiralen benyttet denne anledningen til å dreie nordover for å erobre lovart-posisjonen og engasjere Blue Squadron. Denne manøvren varte til henimot kl 17:00. Admiral Smiths divisjon kom først da i kamp med kamp med admiral Meppels divisjoner og begge holdt nå en nordvestlig kurs, mens de andre engelske divisjonene beveget seg videre i østlig retning. Fram mot kl 18:00 dreide begge de andre engelske divisjonene av og fulgte admiral Smiths divisjon. Nederlenderne fulgte etter og kampen fjernet seg fra hovedstyrkens slagfelt, som på dette tidspunktet hadde trukket seg tilbake i motsatt retning, mot sørøst. Tilsammen 28 engelske og 35 nederlandske skip var nå utenfor befalsområdet til sine overbefalshavere.[16]

Beretningene om det videre kampforløpet mellom baktroppene er motstridende. Admiral Smith hevdet at han tvang nederlenderne på flukt, mens admiral Tromp påsto at han fulgte etter engelskmennene helt til han fikk beskjed om hovedflåtens nederlag. Det eneste som kan stadfestes er at den nederlandske kontreadmiralen Govert’t Hoen falt, at Smiths flaggskip «Loyal London» (92 kanoner, 600 mann), mistet 147 mann, og at admiral Meppels skip «Westfriesland» (78 kanoner, 398 mann) mistet omtrent 100 mann.[16]

Den nederlandske eskadren forfølges[rediger | rediger kilde]

HMS «Royal Charles», her erobret av nederlenderne i Raidet på Medway, 1667; Jeronymus van Diest

Imens var nederlandsk fortroppen og sentrum opptatt med å trekke seg tilbake til egne kystområder. Siden nederlenderne under kampene hadde konsentrert seg om å skyte i stykker riggen til motstanderne holdt de noe bedre fart. Engelskmennene klarte bare å ta igjen to nederlandske skip, ved 18:00-tiden overgav «Sneek» (65 kanoner, 326 mann) seg til «Royal Charles» og en time senere kapret HMS «Warspite» (64 kanoner, 320 mann) den nederlandske «Tholen» (60 kanoner, 296 mann). Da engelskmenne ikke hadde nok ledige hender til å bemanne skipene ble begge brent.[14]

Nattestid fortsatte flåtene på sin sørøstlige kurs. Om morgenen dreide vinden og blåste fra sørvestlig retning, noe som hjalp de nederlandske skipene til å holde god fart. Likevel fortsatte forfølgelsen morgenen 5. august. Den sterkt skadede «Zeven Provinciën» hang noe etter og sto i fare for å bli kapret. Men engelskmennene klarte ikke å ta henne igjen, da de manglet små og raske fregatter. Også et angrep fra et engelsk brannskip ble avvist. Tilslutt klarte admiral Banckert å danne en ny slaglinje av nederlandske skip som holdt de engelske skipene lenge nok til at admiral De Ruyter kom seg vekk fra flaggkipet. Kort før kl 12:00 nådde skipene den nederlandske kysten ved munningen av Schelde. Bak sandbankene var de i sikkerhet for de dyptgående engelske skipene. Admiral Tromps eskadre ankom i ly av mørket natt til 6. august.[17]

Skipstapet var forunderlig lavt. Den engelske flåten hadde bare mistet «Resolution», mens nederlenderne bare mistet «Sneek» og «Tholen». Personelltapet var tyngre, prince Rupert og admiral Monck oppga offisielt at 1000 til 1200 engelske sjømenn var falt. Anslag for den nederlandske flåten antyder maksimum 2500 mann.[2]

Følger[rediger | rediger kilde]

Michiel de Ruyter, av Ferdinand Bol (1667)

Etter seieren seilte den engelske flåten langs den nederlandske kysten og hindret all handelsvirksomhet. Flere britiske kapteiner fortsatte å plyndre byer og ta bytte langs kysten. Det mest kjente tilfellet skjedde 20. august da viseadmiral Robert Holmes (1622–1692) brente landsbyen Ter Schelling, dagens West-Terschelling på øya Terscheling og senket 140 til 150 handelsskip i nabobyen Vlie. Denne hendelsen ble i England kjent som Holmes' Bonfire. Deretter dro den engelske flåten seg tilbake til egne farvann.[18]

I Nederlandene utløste nederlaget en politisk krise. Skipene fra Zeeland og Friesland i den fremre eskadre under kommando av admiral Evertsen led de største tapene. Deres representanter la ansvaret på admiral De Ruyters som de hevdet hadde gjort store feil. Også representantene for byen Rotterdam, som admiral Tromp stammet fra, anklaget De Ruyter, mens hans tilhengere påsto at Tromp var sympatisør av Huset Oranien-Nassau, og en forræder. Striden ble så stor at sjømenn som sympatiserte med de forskjellige offiserene barket sammen i gateslag i Vlissingen. Striden endte 13. august med at admiral Tromp ble sparket ut av flåten.[19]

St. James’ Day Battle var det siste store sjøslaget i andre anglo-nederlandske krig. Resten av året 1666 manøvrerte motstanderne sin flåter uten at det kom til større kamphandlinger. Bybrannen i London 1666 anstrengte den engelske økonomien så hardt at Royal Navy ikke var til sjøs følgende år. En stor del av de engelske skipene ble offer for et nederlandsk overfall ved Themsens munning, hvoretter krigen ble avsluttet med freden i Breda 31. juli 1667.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om firedagersslaget: se Fox (1996).
  2. ^ Antallet skip tilsvarer bare slagordenen for første eskadre. Andre eskadre fikk navnet først etter at den dannet fortroppen. Ekstra brannskip er merket med «fs» (fire ship)[4]
  3. ^ Den nederlandske flåten besto av kontingenter fra ulike provinser som er merket med Maas (M), Amsterdam (A), Noorderkwartier (N), Zeeland (Z), Friesland (F)
  4. ^ Den engelske flåtens skip ble delt opp i første klasse (80 til 100 kanoner, andre klasse (60 til 80 kanoner), tredje klasse (54 til 64 kanoner), fjerde klasse (34 til 54 kanoner), femte klasse (24 til 34 kanoner) og fregatter som sjette klasse. «M» står for «Merchant», dvs. et opprustet handelsskip. Brannskip er forkortet til «fs» (Fire Ship); en «*» viser at dette brannskipet ble satt inn.[8]
  5. ^ Ved sjøslag under seilskutetiden var det alltid en stor fordel å «være nærmest vinden», altså til lo, og begge sider forsøkte å manøvrere så de kunne oppnå denne posisjonen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boxer, Charles R. (1974). The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century. Her Majesty’s Stationery Office, London (engelsk).
  • Fox, Frank L. (1996). A distant Storm - The Four Days' Battle of 1666, the greatest sea fight of the age of sail. Press of Sail Publications, Rotherfield, East Sussex (engelsk). ISBN 0-948864-29-X.
  • Hainsworth, R. & Churchers, C. (1998). The Anglo-Dutch Naval Wars 1652–1674. Sutton Publishing Limited, Thrupp/Stroud/Gloucestershire (engelsk). ISBN 0-7509-1787-3.
  • Hartmann, Cyril H. (1937). Clifford of the Cabal. William Heinemann Ltd, London (engelsk).
  • Jones, James R. (1996). The Anglo-Dutch Wars of the Seventeenth Century. Longman House, London/New York (engelsk). ISBN 0-582-05631-4..
  • Ollard, Richard L. (1994). Cromwell’s Earl – A Life of Edward Mountagu, 1st Earl of Sandwich. HarperCollinsPublishers, London (engelsk). ISBN 0-00-255003-2.
  • Rebitsch, Robert (2005). Rupert von der Pfalz. Ein deutscher Fürstensohn im Dienst der Stuarts. Studien-Verlag, Innsbruck/Wien/Bozen (tysk). ISBN 3-7065-4143-2 [Beiheft 1 der Innsbrucker Historischen Studien].