Slaget ved Menorca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Menorca
Konflikt: Sjuårskrigen
Slaget ved Menorca
Angrepet og erobringen av Fort St. Philip på øyen Menorca, 29. juni 1756, etter sjøslaget.
Dato 20. mai 1756
Sted Middelhavet, nær Menorca, dagens Spania
Resultat
Fransk strategisk seier[1][2]
Parter
Frankrike Frankrike Storbritannia Storbritannia
Kommandanter
Frankrike Marquis de la Galissonnière Storbritannia John Byng
Styrker
12 linjeskip
5 fregatter
12 linjeskip
7 fregatter
Tap
38 drepte
184 skadde
Halve flåten øydelagt
45 drepte
162 skadde


Syvårskrigen
MenorcaLobositzReichenbergPrahaKolínHastenbeckGross-JägersdorfMoysRochefortRossbachBreslauLeuthenRheinbergKrefeldDomstadtlCherbourgZorndorfSaint CastTornowLutterbergHochkirchBergenKayMindenKunersdorfHoyerswerdaFrisches HaffMaxenMeissenLandshutKorbachEmsdorfWarburgLiegnitzKloster KampenTorgauVillinghausenKolbergWilhelmstahlBurkersdorfLutterbergAlmeidaKasselFreiberg

Slaget ved Menorca (20. mai 1756) var et sjøslag som Frankrike vant over Storbritannia. Slaget markerte starten på sjuårskrigen i Europa. Kort tid etter Storbritannia erklærte krig mot Huset Bourbon, møttes skvadronene deres i Middelhavet utenfor øyen Menorca.

Det britiske tapet førte til at den britiske kommandanten admiral John Byng ble stilt for krigsrett og henrettet for «manglende evne til å gjøre sitt ytterste» for å heve beleiringen av den britiske garnisonen på Menorca.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franskmennene hadde truet den britiske garnisonen på Menorca, som hadde kommet under britisk kontroll under den spanske arvefølgekrigen i 1708. Storbritannia og Frankrike hadde alt kriget i koloniene i Den nye verden tidligere i 1754 (den franske og indianske krig) og på dette tidspunktet gikk ikke konflikten særlig bra for Storbritannia. Myndighetene ønskte å fokusere på forsvaret nærmere hjemlandet og var urolig over at franskmennene kanskje planla en invasjon av Storbritannia (som de hadde prøvd på under den østerrikske arvefølgekrigen noen år tidligere ved å støtte den jacobittiske pretendenten).

Det franske angrepet på Menorca var ventet og de britiske myndighetene sendte ti linjeskip fra Gibraltar for å forsvare øyen under kommandanten John Byng (da viseadmiral, men han ble raskt forfremmet til admiral for denne oppgaven). Trass i at en visste mye om styrken til den franske flåten som lå i Toulon og ventet på invasjonen av Menorca, var skipene til Byng alle i dårlig stand og underbemannet.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Byng og flåten hans ble forsterket av skip som hadde klart å komme seg unna Menorca, men da han kom fram til øyen den 19. mai fant han ut at de franske troppene alt hadde invadert øya og bare garnisonen Fort St. Philip (Port Mahon) stod igjen. Byng sine ordrer var å avløse garnisonen, men en fransk skvadron på tolv linjeskip og fem fregatter kom i mellom dem ut på ettermiddagen. De to flåtene posisjonerte seg for slaget som fulgte morgenen etter.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Byng sto imot tolv franske linjeskip og satte sine tolv største skip langs ei enkel kamplinje og gjekk mot enden av den franske linja på losiden parallelt med den franske linjen. Han ga så ordre om å gå rundt og komme opp på langs av den franske flåten. Det dårlige signalsystemet på denne tida førte derimot til forvirring og forsinkelser. Den britiske fronten tok imot mange treff fra de bedre utrustede franske skipene, mens de bakre skipene i linjen, inkludert flaggskipet til Byng, ikke klarte å komme innenfor rekkevidde for å benytte kanonene effektivt. Under slaget var Byng særdeles forsiktig og fulgte i overkant de vanlige kampprosedyrene. Flere av skipene hans ble derfor alvorlig skadde, selv om ingen skip gikk tapt. Etter å ha holdt krigsråd kom offiserene fram til at flåten deres ikke ville klare å påføre de franske skipa skade eller avløse garnisonen. Byng ga derfor ordre om å returnere til Gibraltar.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Slaget kunne regnes som uavgjort, men siden Byng ikke hadde klart å presse på for å avløse garnisonen eller følge etter den franske flåten, ble han hardt kritisert. Admiralitetet, som kanskje like mye ville dekke over at de hadde føreberedt seg dårlig til slaget, siktet Byng for å ha brutt Krigsartiklene ved at han ikke hadde gjort alt han kunne for å fullføre ordrene sine og støtte garnisonen. Byng ble stilt for krigsrett, funnet skuldig og dømt til døden ved skyting. Henrettelsen fant sted 14. mars 1757 på slagskipet «Monarch» i havnen i Portsmouth.

Henrettelsen av Byng er omtalt i romanen Candide av Voltaire.

Trass i at William Pitt hadde et sterkt ønske om å ta tilbake øyen, ble det ikke sendt en ny flåte for å gjenerobre øyen under krigen. Den kom til slutt tilbake til Storbritannia etter Paristraktaten i bytte mot Havanna og Manila.

Skip i slaget[rediger | rediger kilde]

Storbritannia

Sortert etter rekkefølge i slaglinjen:

  1. «Defiance» 60
  2. «Portland» 50
  3. «Lancaster» 66
  4. «Buckingham» 68/70 (flagg 2, RAdm Temple West)
  5. «Captain» 64
  6. «Intrepid» 64
  7. «Revenge» 64
  8. «Princess Louisa» 60
  9. «Trident» 64
  10. «Ramillies» 90 (flagg 1)
  11. «Culloden» 74
  12. «Kingston» 60

og seks andre skip, blant annet «Deptford» 48/50 og «Dolphin» 22

HMS «Dolphin» ble seinere det første skipet som seilet rundt jorden to ganger.

Frankrike
  1. «Orphée» 64
  2. «Hippopotame» 50
  3. «Redoutable» 74
  4. «Sage» 64 (Durevest)
  5. «Guerrier» 74
  6. «Fier» 50 (d'Herville)
  7. «Foudroyant» 80 (flagg)
  8. «Téméraire» 74
  9. «Content» 64
  10. «Lion» 64
  11. «Couronne» 74
  12. «Triton» 64 (Mercier)

og fem fregatter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dull s.52-54
  2. ^ Lambert s.143

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Admiral John Byng's account of the Battle of Minorca (1756) – originaltekst