Slaget ved Loudoun Hill (1307)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Loudoun Hill
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Dato 4. mai 1307
Sted Loudoun Hill
Resultat
skotsk seier
Parter
Skottland England
Kommandanter
Robert I av Skottland Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke
Styrker
Ca. 600 Ca. 3 000
Tap
ukjent Betydelig

Slaget ved Loudoun Hill skjedde ved Loudoun Hill i Skottland den 10. mai 1307. Det var det andre slaget som sto på samme sted i løpet den skotske uavhengighetskrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1307, elleve år etter det første slaget sto sto på Loundon Hill og hvor William Wallace vant over engelskmennene, året før hans enda større seier ved Stirling Bridge, møtte Robert Bruce den samme fienden på samme sted.

Flere måneder etter sine knusende nederlag ved Methven og Dalry hadde kong Robert I av Skottland (Robert Bruce) adopterte omtrent den samme taktikken som sin forgjenger. Historikerne har plassert slagmarken på sletten øst for gården Allanton, mellom myrlandet på nordsiden og innsjøen Loch Gait (nå pumpet vekk) ved siden av Avon Water. Loudoun Hill markerer den østlige enden av Irvine Valley. Herfra er det god utsikt over Ayrshire til Firth of Clyde og Arran.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Robert Bruce kan muligens ha plassert hærstyrken i stillinger etter råd fra veteraner fra Wallaces hær. Ved å grave en serie med grøfter og løpegraver på begge sider fikk han en smal passasje som tvang engelskmennene ut i det vanskelige terrenget mellom myren og innsjøen. Det forhindret et frontal angrep fra den engelske hovedstyrken på 3000 kavalerister. De ble isteden spredt utover langs en trakt og mistet dermed fordelen av å være tallmessig overlegne.

Bruce hadde rundt 500 til 600 skotske soldater å møte fienden med. Skottene klarte å støtte fram i form av en spydspiss og skape forvirring og uorden blant engelskmennene. Engelskmennene begynte å vike. Deretter flyktet den engelske kommandanten, Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og sviktet sine menn ved å overlate dem til skottenes nåde. De overlevende flyktet til Bothwell.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Loudoun Hill var ikke et hovedslag, men blir ansett som viktig vendepunkt etter Bruces tidligere nederlag. Historikerne mener at det var hans «hurtighet, overraskelse, bevegelighet, små enheter, brent jord og ødeleggelser av festningsverker» som var kjennetegnet på Bruces krigføring, ikke nødvendigvis hans krigstaktikk på slagmarken. Hans motstander, Edvard II av England, var heller ikke av samme støpningen som faren.