Slaget ved Leipheim

Slaget ved Leipheim
Konflikt: Den tyske bondekrigen
Dato 4. april 1525 Sted Leipheim langs Donau med bielv Biber i øverste Resultat Seier for den schwabiske liga
Stridende parter
Den schwabiske liga av fyrstene i sørvestlige Tyskland	Bondene av «Leipheimsbanden»
Kommandanter og ledere
Georg III. Truchsess von Waldenburg	Flere kommandanter i spissen for et bonderåd
Styrker
Usikkert, trolig 5 000 til 8 000 mann med 18 feltskyts	3 000 til 4 000 mann med få kanoner
Tap
Ukjent	900 til 1 000 drept, bondehæren var tilintetgjort.

Den tyske bondekrigen
Leipheim - Wurzach - Böblingen - Schweiler - Frankenhausen - Zabern - Königshofen - Schladming

Slaget ved Leipheim er det første av mange slager under det blodige bondeopprøret også kjent som Den tyske bondekrigen i 1524-1526 hvor den schwabiske ligaen av fyrster i sørvestlige Tyskland omkring landskapet Schwaben.

Bakgrunnen

Etter bondekrigen var blitt et faktum, var det flere selvstendige bondehærer rundt om i de sørvesttyske traktene organiserte i såkalte bander under egne fane, egne kommandant og egne politiske program slik at det var manglende samarbeid militært sett mellom bandene som tilsammen utgjør 120 000 til 150 000 mann. Den schwabiske liga allerede opprettholdt i 1487 dermed kunne slå hver av disse bander en for en og dermed avverge en militær konsolidering som ville ha hendt.

Men oppgaven var alt annet enn lett, for selv om det kom militær assistanse fra Østerrike f.eks. var det store problemer med å motiverte egne tropper til å slåss. Mange landsknekter sympatiserer med bøndene som tross alt kom fra samme opprinnelse som landsknektene selv så det kom til mytteri og frafall av soldater. Da Georg III Truchsess von Waldenburg hadde samlet til seg en hær på 1 500 rytterne, 7 000 fotsoldater og 18 feltskyts for å marsjere mot Ulm kom det til uro da landsknektene i flere kontingenter marsjere ut fordi de hadde realisert at toget til Ulm langs Donau vil innebærer kamp med bondeopprørene. Så da Truchsess marsjere ut mot nordøst hadde han bare rester tilbake slik at det blir uklart hvor mange var i hans hær.

«Baltringenbanden» stilt opp omkring landsbyen Baltringen i 1524 sør dor Donau og i nærhet av Ulm var en av de beste organiserte bander under bondekrigen med 10 000 mann som samler seg i Laupheim, deretter kom to andre styrker til, 7 000 mann av «Nedre Allgäu banden» og 5 000 mann av «Leipheimsbanden». Militært sett utgjør disse en stor trussel mot fyrstene fordi hertug Ulrich von Württemberg planlegger å sluttet seg til bondeopprørerne for å vinne tilbake sine territorialer med 6 000 profesjonelle soldater og 300 rytterne, dermed fanger dem under et knipetangsmanøver fra Stuttgart i nordvest og fra ved Ulm i sørøst.

Men Truchsess søkt å kjøpe seg tid for å unngår et angrep fra to retninger ved å signalisere vilje til forhandling og fikk uventet hjelp fra radikale blant bondeopprørerne som lagt fram «de tolv artikler». Det var startskuddet på forsøk på å forente de ulike bander i Schwaben som ledet til flere problemer enn fordeler, for selv om man gikk videre med organisering så forblir spørsmålet om felles ledelse uløst. Samtidig hadde Slaget ved Pavia funnet sted og med ett var det forvandret. Sveitserne som skulle leide ut tropper til hertugen som står ved Stuttgart var nødt til å trekke seg i ly av nederlaget på Italia og deretter blir holdt opptatt med Frankrike. Flere tusener av landsknekter under Georg von Frundsberg blir fort sendt nordover etter Pavia.

Hertugen realiserer at hans kamp var over før den var startet for det var nå lite med penger tilbake og tidligere løfter var brutt så han trakk seg nordover. Truchsess overrasket over denne utviklingen kunne nå konsentrer seg om kampen mot bøndene, etter å ha nådde Ulm gikk han til angrep på Baltringenbanden ved mars 1525 og flere trefninger fant sted fram til den 2. april da komiteen av fyrstene besluttet seg for å ordrer Truchsess om mot Leipheim.

Slaget

Fra Donau renner en bielv, Biber opp mot fjellene på tvers av veien mot øst fra Elchingen til Leipheim og der hadde kommandantene stilt opp deres bande med feltskyts de hadde tatt, på en sterk stilling med vognborg av vogner og kjerrer. På venstre flanke var det tett skog, på høyre flanke lå myrlend mot bredden av Donau. Et frontal angrep vil derfor blir kostbart så Truchsess besluttet seg for å omgår denne sterke stillingen. Fra Elchingen sendt han ut mesteparten av hæren mot bondehæren mens detasjementer på hest rir langs Donau på nordbredden der de fant 1 200 bondesoldater som var opptatt med plyndring så de blir fort jaget bort etter tap av 250 fanger.

Truchsess lot en avantgarde av lette kavaleri støttet av landsknekter angriper over elven Biber for å holdt dem opptatt mens han rykket fram med mesteparten av hæren om til venstre der de tok seg over ved Bühl og marsjere mot Leipheim. I mellomtiden brøt bøndene opp i panikk og flykter mot byen Leipheim tett forfulgt av ligatroppene som slaktet ned bonde etter bonde. Bøndene forsøkt å forsvarer, men mot profesjonelle soldater og en stor hær som hadde kommet om på deres flanke var det nytteløst. 2 000 kom seg vekk i sikkerheten, men 500 var kuttet ned av kavaleristene og 400 andre prøvde å kom over Donau bare for å druknet. Fra 1994 var det funnet massegraver etter slaget som vist at de drepte var slått ned med sverd fra menn på hestrygg. Det var funnet to massegraver, en ved Bühl og en ved Eichinger på den andre siden av Donau.

Etterspillet

Truchsess står leir ved Leipheim som overgav seg senere til hans nåde slik at 4 000 blir tatt til fange og dermed var «Baltringenbanden» blitt fratatt deres viktigste styrker for et par uker. Etter seieren var ikke Truchsess nådelig mot de tidlige bøndene som deretter blir gjenstand for brutale represalier som gir ham et klengenavn, Bauernjörg som betyr bondeplager eller svøpe mot bøndene. Han brøt opp etter å ha avverget et nytt mytteri og marsjere mot sør der sjøen Bodense lå for et nytt sammenstøt i Slaget ved Wurzach.

Kilder

• Douglas Miller, Armies of the German Peasants´ War 1524-26 2004 ISBN 1-84176-507-4