Slaget ved Helsingborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Helsingborg
Konflikt: Den store nordiske krig
Slaget ved Helsingborg
Tysk kobberstikk av slaget (Krigsarkivet)
Dato 10. mars 1710
Sted Helsingborg i Skåne
Resultat
Avgjørende svensk seier
Parter
Sveriges flagg Sverige Flag of Denmark (state).svg Danmark-Norge
Kommandanter
Sveriges flagg Magnus Stenbock Flag of Denmark (state).svg Jørgen Rantzau
Styrker
14 000 14 000
Tap
Ca. 2900 til 3 000 døde, sårede og fanger Ca. 5000 døde og sårede samt 2 600 fanger
Slag under den store nordiske krig
PühhajoggiNarvaDünaRaugeErrastferHummelshofKliszówNöteborgDorpatPułtuskJakobstadtPoznańPunitzGemauerthofGrodnoFraustadtKaliszGolovtsjinMoljatitsjiLesnajaPoltavaPerevolotsjnaHelsingborgKøgeFladstrandGadebuschBenderPälkäneStorkyroHangöuddFemernRügenStresow1. NorgesfelttogetAkershus festningNordkleivaStralsundDynekilenStrömstadFredrikstenKarolinernes dødsmarsjÖselStäketLedsundSelånger

Slaget ved Helsingborg den 28. februarsve./ 10. mars 1710greg. var et avgjørende slag i den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret mellom Danmark og Sverige etter Roskildefreden fra 1658 om de tidligere danske provinsene Skåne, Halland og Blekinge. Det danske mottoet aut nunc aut nunquam (Nå eller aldri) ble ved en skjebnens ironi virkelighet. Utfallet av slaget beseglet det sørlige Sveriges skjebne for ettertiden.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Danskekongen Fredrik IV hadde ikke glemt sin fars mislykkede forsøk under den skånske krigen (1675-79) for å erobre de tapte landområdene. 28. juni 1709 inngikk Sachsen og Danmark er forbundstraktat, hvor man avtalte at de først skulle få til en avtale med Russland, og deretter skulle Sachsen angripe svenskene i Polen, og Danmark skulle angripe Sverige fra Sjælland og Norge. Samme dato hadde Karl 12. lidd et katastrofalt nederlag ved Poltava i Ukraina, og hele den svenske armeen gikk til grunne. Svenskekongen måtte dessuten flykte til Tyrkia. Russland var derfor ikke så avhengig av en sterk allianse med Danmark og Sachsen, men likevel var den sterk nok til at Danmark erklærte krig mot Sverige 28. oktober 1709.[1] Likevel var det lite gjennomtenkt, og krigserklæringen var årsak til store vansker for de militære. De var langt fra forberedt på en krig med hurtige manøvrer, og manglet transportmidler for rask overføring til Skåne. De manglet også nødvendige midler for å understøtte og etterforsyne troppene, og manglet viktige funksjoner, som et beleiringstren for det holstenske beleiringsartilleriet. Dette ville ha muliggjort erobring av Landskrona og Malmö.

Så snart hæren var overført til Råå, oppsto det strid om hvordan den skulle tilbringe vinteren. Sterke krefter ville vente med å gå offensivt til verks til neste år. Andre, anført av den erfarne og yngre øverstkommanderende Christian Ditlev Reventlow, ønsket en mer aktiv rolle. Han var sjef for ca. 14.000 soldater, men begynte fort å klage over at det ikke kom forsyninger eller forsterkninger.[2] Det var dårlig med midler til å styrke hæren, og da regjeringen med den egenrådige Frederik IV tilsynelatende glemte at den hadde en hær på den andre siden av Øresund, begynte den å forvitre i ukene framover. Bedre ble det ikke at de beste enhetene var blitt utleid til Storbritannia og Nederland i tjeneste for den berømte feltherren Marlborough. Kavaleriet alene var utilstrekkelig for en mer offensiv rolle.

Det tok lang tid å utruste større styrker, så det var ikke før i januar 1710 at Reventlow kunne rykke østover mot Kristianstad, som lå innenfor rekkevidde. Han seiret i trefningen ved Fjälkinge den 13. januarsve./ 23. januar 1710greg., han inntok byen og nådde fram til Kristianstad med 2 500 ryttere og dragoner, 4 000 infanterister og omkring 200 artillerister og ingeniører.[3] For å sikre basen og beleire Landskrona og Malmø lot han det være igjen et korps på 7 000 infanterister, 1 200 dragoner og 300 artillerister. Planen var å beleire Landskrona og Malmø, men han kunne imidlertid ikke nå fram til Karlskrona, hvor den svenske orlogsflåten lå innefrosset og ute av stand til å komme seg i sikkerhet. Han måtte i stedet vende oppmerksomheten mot den dyktige generalen Magnus Stenbock som truet med å rykke sørover fra Småland.

Stenbock kom til Växjö, der han bare mottok nyoppsatte regimenter av rekrutter som var lite øvet, dårlig utrustet og ofte uegnet for krigstjeneste. Det svenske rekrutteringssystemet, «indelningsverket», fungerte utmerket og var med sin imponerende organisasjonsevne raskt i stand til å utskrive nye regimenter med skarer av unge menn fra den svenske allmuen. Men en ting var å tvangsutskrive ungdom, noe annet å gjøre dem til soldater. Stenbock var svært innstilt på selv å trene dem opp og gjennomføre øvelser ute på isen, men dette tok tid, og det oppsto tvil om rekruttene kunne ta opp kamp med danskene. Disse hadde utvilsomt flere bedre trente soldater.

Redningen kom den 6. februarsve./ 16. februargreg., da generalmajor Christian Ludvig von Ascheberg ankom til hovedkvarteret i Osby med tre erfarne regimenter og flere tilleggstyrker nordfra. Der hadde de hadde vært utplasset mot Norge allerede fra høsten 1709, med offiserer og mannskap som hadde deltatt helt siden før Poltava-slaget. Nordmennene hadde ikke klart å holde på den svenske grensestyrken, og den norske hærs manglende aktivitet skulle vise seg å få betydning for utfallet av kampene.[4] Med nye soldater var Stenbock nå i stand til å mobilisere ti infanteriregimenter, hvorav sju nye, og ni kavaleriregimenter hvorav fire nye. Det var en broket blanding av veltrente og dårlig trente soldater, med et stort innslag av dårlig utrustede rekrutter av alle årganger.

Norges strategiske betydning som en andre front for å binde opp svenske styrker kunne ikke ha vært mer dramatisk demonstrert for de danske offiserene. Den norske hær klarte ikke å løse denne oppgaven tilfredsstillende, fordi krigen var kommet for brått på, slik at den var dårlig forberedt. Skrikende mangel på forråd og utrustning gjorde det umulig for den den norske hær å foreta så mye som et streiftog over grensen. Stillstanden langs grensen mot Norge gjorde at Stenbock fikk handlingsfrihet og kunne stole på at hans hær ikke ville bryte sammen. Nå kunne han engasjere danskene med nesten 18 000 mann den 12. februarsve./ 22. februar 1710greg..

General Christian Ditlev Reventlow (1671-1738)

Reventlow hadde forstått at Stenbock nærmet seg, så han fikk hentet forsterkninger fra vestlige Skåne. Hans danske hærstyrke på 9 000 mann rykket fram mot Almaåen mellom Helgeåen og Finjasjön ved byen Hässleholm, 40 km nordøst for Kristianstad og 30 km nordvest for Osby. Der observerte de på motsatt side av Almaåen den svenske hæren, som hadde planlagt å rykke inn i Nordøstskåne mot Rönneån, omgå Reventlows høyre flanke og avskjære forbindelsen mellom Kristianstad og Helsingborg.

Reventlow besluttet etter å ha overveid sine strategiske valg å gå mot sørvest for å besette det sørlige Skåne mellom Malmö og Landskrona i vest, Kristianstad i nordøst og Ystad i sør. Der kunne han rekvirere proviant fra befolkningen og holde ut i påvente av hjelp fra den dansk-norske orlogsflåten. Men svenskene holde de to viktige byene i vest. Da den danske hæren skulle bryte opp, fikk Reventlow melding om at en dansk oppklaringsstyrke på 200 ryttere var slått under en trefning ved Hästveda av svenskene, som hadde oppnådd kontakt med Malmö og Landskrona.

Nyheten forvandlet situasjonen, slik at Reventlow må måtte endre sin plan og slå retrett vestover for å slutte seg til de danske styrkene i Lund og ved Malmö. Forsyningsforholdene var nå bedre fordi kongen igjen hadde fattet interesse for krigen, og forsterkninger var på vei. Reventlow ville nå våge slag nord for Getingebro mot Lödde å eller Kävlingeån ved Lund for å kjøpe seg tid bak en sterk forsvarsstilling.

Katastrofen kom uventet. Fordi forsyningssituasjonen var dårlig og soldatene ikke hadde fått anledning til å supplere sin magre matforråd eller skaffe seg utstyr for kaldt og vått vær, var de sårbare for sykdommer som dysenteri eller i verste fall tyfus. De våren var på vei brøt sykdom plutselig ut i soldatrekkene. En av de syke var general Reventlow selv, som ble så dårlig at han måtte gi fra seg ledelsen til ryttergeneral Jørgen Rantzau. Han klarte ikke å bære ansvaret i en så vanskelig situasjon før et slag som kunne ende galt. Rantzau visste at han kunne regne med å ha Malmö i ryggen, og derfor ville han gå mot Helsingborg.[5]

Feltmarskalk Magnus Stenbock (1664-1717)

Den 18. februarsve./ 28. februar 1710greg. rykket Rantzau nordover gjennom en flankemarsj som til hans hell ble lite forstyrret av Stenbock, som også vil ha mer tid på seg for å trene sine soldater. Stenbock var dessuten bekymret over meldinger om forsterkninger i Helsingborg og visste at han vanskelig kunne stå mot to brohoder. Reventlow hadde planlagt ikke bare å våge slag, men også holde stand ved Barsebäck, som hadde forbindelse med orlogsflåten. Fra et strategisk perspektiv var det dristig, men også gunstig, ettersom Stenbock sto med en stor hær som han ikke ville våge å lede i kamp uten sikkerhet for at slaget ville gi maksimal uttelling. Hans oppdrag var å fordrive danskene fra Skåne, og med tanke på tilstanden i hæren ville han ha ett eneste oppgjør. Rantzau ga det til ham som en gave.

Rantzau var dessuten bare en kavalerioffiser, så han forsto ikke behovet for å forsterke feltbefestningene foran den forskansede leiren ved Helsingborg. Ved ankomsten den 19. februarsve./ 1. marsgreg. mente han at moralen kunne bli svekket av å skjule seg bak feltbefestninger. Rundt 14 000 soldater kunne bli satt i beredskap for et slag ved Helsingborg.[6]

Stenbock var svært heldig, ettersom hæren som før talte 18 000 mann, nå slet med å opprettholde forsyningslinjer. Som under den skånske krig ble de dårlige utrustede soldater raskt revet bort av sykdom og sult. Mangel på disiplin ledet til grusomme overgrep mot sivilbefolkningen, som oppdaget at de svenske soldatene, særlig de nybakte rekruttene, oppførte seg som om de var i fiendeland. Reventlow hadde hindret ham fra å hente ut soldater, artilleri og forråd ved å stå innenfor rekkevidde av både Landskrona og Malmö, som begge var på svenske hender. Stenbock hadde behov for forsterkninger og forsyninger.

Slagoppstilling[rediger | rediger kilde]

Den 26. februarsve./ 8. marsgreg. kom Stenbock til Fleninge ti kilometer nordøst for Helsingborg og slo leir for natten. Det var en risikofylt flankemarsj som kunne ha endt galt om det hadde kommet et dansk angrep, men danskene gjorde ingenting mens svenskene rykket mot Fleninge og defra mot nordøst forbi Helsingborg. Det var fordi terrenget foran Helsingborg mot vest var ufremkommelig for en hær, med våtmark, dype diker, stenhøyder og andre hindre. Bedre terreng lå mot nord, der en lite bekk lå mellom Pilshult og tre bakker, Ringstorpshöjden mot havet og Pålsjö med en dyp kløft, og to mindre bakker mot en myr innover i landet. Langs bekken lå flere myrlender.

Stenbock stilte seg i slagorden i to linjer mellom Pålsjöskog mot havet og myren under Pilshult, men visste ikke at Rantzau hadde stilt sin hær i en tykk linje mellom Ringstorpshöjden mot bekken og en sjø over Ladegårdsbakken foran Helsingborg vendt mot Kropp, i troen på at svenskene skulle angripe derfra over Ängelhomsvägen. I stedet hadde Stenbock kommet langt mot vest til Pilshult og kunne true danskenes venstre fløy, forankret på Ringstorpshöjden.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Ved kl. 11 om formiddag den 28. februarsve./ 10. mars 1710greg. lettet morgentåken og begge hærer ble overrasket over å oppdage motparten oppstilt i slagorden der den var minst ventet. Rantzau reagerte kjapt ved å sende artilleriet til Ringstorpshöjden og rykket ut fra forsvarsposisjoner i åpent lende for å kunne avvente svenske manøvreringer. Stenbock kom hurtig under sterk beskytning fra Ringstorpshöjden fra kl. 12.30, men istedenfor å gå til angrep dreide han hæren om mot venstre og sendte fram sin venstre fløy under generalløytnant Burenskiöld for å ri øst om Drottninghög mot danskenes høyre flanke og rygg. Rantzau observere det og gikk til angrep med den danske høyre fløy

Ca kl. 13 etter mindre enn en time med artilleribeskytning og manøvrer på begge sider kastet den danske høyre fløy seg under ledelse av Rantzau personlig over den svenske venstre fløy, som ble slått tilbake med store tap under brutale kamper. Danskene tok elleve standarder, og den svenske generalløytnant Burenskiöld ble tatt til fange. Men dette var bare begynnelsen på det som skulle utarte til et stort møljeslagsmål mellom de svenske og danske rytterne. Stenbock hadde flere kavalerister og kunne ha vunnet over den danske høyre fløyen som hadde fått forsterkninger med kavaleri fra den danske venstre fløy.[7]

Rantzaus lite overveide handling ved å kaste seg inn i striden i spissen for sine ryttere, uten å være bevisst sitt ansvar som feltkommandant, skulle få katastrofale konsekvenser fordi infanteriet i sentrum var etterlatt til seg selv uten ordre eller instrukser. For ikke å miste kontakten med den danske høyre fløy måtte infanteriet marsjere et stykke videre og dreie til venstre i nordlig retning. De ble angrepet av svenske kavaleri som kom inn mellom sentrum og høyre fløy, men holdt stand til de fikk unnsetning fra venstre fløy. Men manøveren og sammenstøtet med det svenske kavaleriet fikk fatale konsekvenser, og det oppsto luker i den danske slagorden.

Rantzau ble såret av et skudd. Det oppstod panikk blant de pressede rytterne som plutselige var uten ledelse da ryktet spredte seg om at svenskene var i ferd med å omgå dem bak deres rygg. Den danske høyre fløyen gikk i oppløsning under flukt tilbake til Helsingborg ca. kl. 13.30 og tok med seg kavaleriet fra den danske venstre fløy.

Infanteriet i sentrum fortsatte uten å få kontakt med sin høyre fløy som de trodde fremdeles var foran. Det oppsto uorden i deres rekker; bare den første linjen fortsatte fremrykningen, mens den andre linjen ikke kom etter med regimentsartilleriet, som kunne ha hjulpet de langt fremskutte infanteristene som nådde Berga. Så gikk det svenske infanteriet til angrep under slagropet Med Guds och Jesu hjälp!. De danske infanterioffiserene mistet ikke fatningen, men kastet spanske rytter foran seg så de kunne sinke angrepet og skyte salver mot de fremrykkende svenske soldatene. Under stor disiplin rykket svenskene fram, støttet av 34 feltkanoner som løsnet en salve på tretti skritts avstand før de stormet mot den danske linjen.

I mellomtiden hadde kavaleriet på den svenske venstre fløy vendt om mot det danske senteret, som nå ble angrepet både i front og flanke og i ryggen. Dette utløste panikk i de meste utsatte enhetene, og deretter brøt den danske slagordenen fullstendig sammen. Men eliteregimentene Livgarden og Grenaderkorpset holdt lenge stand mot knusende overlegenhet og sloss med en imponerende tapperhet og dødsforakt helt til bare få overlevende fra Livgarden og Grenaderkorpset kunne unnslippe. Svenskene slet svært med å sprenge disse regimentene og led store tap.

På den danske høyre fløy ved Ringstorpshöjden holdt danskene stand mot svenske angrep helt til de gjenværende kavaleristyrkene måtte trekke seg bort fra de overlegne svenske rytterstyrkene som kunne ta artilleriet.[8]

Først rundt kl. 14 til 15 om ettermiddagen trakk det danske Grenaderkorpset seg i ro og orden tilbake til Helsingborg. Underveis kunne de lett feie til side de svenske troppene som forsøkte å nedkjempe dem. Stenbock avbrøt angrepet før de svenske styrkene kom i nærheten av byen med festningen. Han hadde allerede vunnet et viktig slag som skulle avgjøre kampen om herredømmet over Skåne.

Innledningen til slaget. Den danske hæren har stilt seg opp mot Ängelholmsvägen, der de tror svenskene skal komme fra. I stedet kommer Stenbock fra nord, langs Kullavägen.
Den danske hæren har vridd seg mot nord og forsterket i vest for å beskytte artilleriet på Ringstorpshöjden. Den første kontakten mellom partene er mellom kavaleristyrker ved Brohuset.
Sluttfasen av slaget. De danske flankene har kollapset og flykter mot Helsingborg. Senteret holdet stand ved hjelp av elitestyrkene Livgarden og Grenaderkorpset på flankene for å dekke retretten.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Slaget hadde bare varet i halvannen time, men det var særdeles blodig siden den danske hæren mistet halvparten av sin hær med et tap på 7 600 mann, hvorav 5 000 døde og sårede samt 2 600 fanger. Svenskene hadde lidd et tap på 3 000 døde og sårede. Over 8 000 av de 28 000 soldater hadde falt under et av de blodigste slager mellom Danmark og Sverige. Dessuten hadde danskene mistet hele artilleriet.[9]

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Stenbock ville avvente situasjonen, siden en storming av byen etter hans mening var utenfor den svenske hærens kapasitet så snart etter det harde slaget. Han krevde kapitulasjon av den danske generalmajor Dewitz, men dette ble avvist. Danskene var uten ledelse og i så stor uorden at de kunne ikke gjentar kampen, og dessuten hadde de blitt avskåret fra resten av Skåne. Det var ikke noe annet enn å trakk seg over Øresund pg tilbake til Sjælland i de neste dager fram til 5. marssve./ 15. marsgreg..

I mellomtiden ødela danskene enhver militærutrustning de ikke kunne ta med seg for å unngå at svenskene skulle få dem, blant annet forråd de hadde bygd opp i flere måneder i forveien gjennom bidrag fra skåningene. Blant annet ble over 5 000 hester drept og etterlatt hvor som helst i hensikt på å påføre befolkningen store plager. Da svenskene til slutt gikk inn i Helsingborg, ble de møtt med store ødeleggelser, og det lå hestekadavre overalt.

Verken soldater eller innbyggere ville fjerne de døde hestene, for det var altfor nedverdigende. Stenbock tok flere av bøndene og fiskerne som gisler og truet med drap om ikke de døde hestene ble fjernet..

Slaget ved Helsingborg var et viktig oppgjør. Etter dette slaget kom aldri danskene tilbake for å gjenvinne de tapte landområdene, som fra nå av tilhørte Sverige. I ettertid er det kommet flere forklaringer på svenskenes seier. Den norske hæren hadde sviktet, den danske hæren i Skåne var i mindretall og måtte trekke seg tilbake fra det østlige Skåne. Sveneskenes seier skyldes også at general Christian Ditlev Reventlow trekke seg, og dessuten fremstod Rantzau som en svak leder i kontrast til Stenbocks ledelse. Fredrik IV hadde heller ikke gjort nok for å tilføre ressurser, som tross alt var til stede.[9]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 191
  2. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 192
  3. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 193
  4. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 194
  5. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 195
  6. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 196
  7. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 197
  8. ^ Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 198
  9. ^ a b Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 199