Slaget ved Helsingborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Helsingborg
Konflikt: Den store nordiske krig
Slaget ved Helsingborg
Tysk kobberstikk over slaget (Krigsarkivet)
Dato 10. mars 1710
Sted Helsingborg på Skåne
Resultat
Avgjørende svensk seier
Parter
Sveriges flagg Sverige Flag of Denmark (state).svg Danmark-Norge
Kommandanter
Sveriges flagg Magnus Stenbock Flag of Denmark (state).svg Jørgen Rantzau
Styrker
14 000 14 000
Tap
Ca. 2900 til 3 000 døde, sårede og fanger Ca. 5000 døde og sårede samt 2 600 fanger
Slag under den store nordiske krig
PühhajoggiNarvaDünaRaugeErrastferHummelshofKliszówNöteborgDorpatPułtuskJakobstadtPoznańPunitzGemauerthofGrodnoFraustadtKaliszGolovtsjinMoljatitsjiLesnajaPoltavaPerevolotsjnaHelsingborgKøgeFladstrandGadebuschBenderPälkäneStorkyroHangöuddFemernRügenStresow1. NorgesfelttogetAkershus festningNordkleivaStralsundDynekilenStrömstadFredrikstenKarolinernes dødsmarsjÖselStäketLedsundSelånger

Slaget ved Helsingborg den 28. februarsve./ 10. mars 1710greg. var et avgjørende slag under den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret etter 1660 om de tidligere danske provinsene Skåne, Halland og Blekinge mellom Danmark og Sverige, da det danske mottoet aut nunc aut nunquam (Nå eller aldri) ved en skjebnens ironi ble virkelighet. Utfallet av slaget beseglet det sørlige Sveriges skjebne for ettertiden.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Den lite gjennomtenkte danske krigserklæringen 28. oktober 1709 forårsaket store vansker for de militære, som var langt fra forberedt på en krig med hurtige manøvrer, uten transportmidler for rask overførsel til Skåne, uten de nødvendige midler for å understøtte og etterforsyne troppene, og uten viktige funksjoner som et beleiringstren med det holstenske beleiringsartilleriet som kunne ha gjort en erobring av Landskrona og Malmö mulig.

Så snart hæren var overført til Råå, oppsto det strid om hvordan den skulle tilbringe vinteren. Sterke krefter ville vente til neste år med å gå offensivt til verks, mens andre anført av den erfarne og yngre Christian Ditlev Reventlow ønsket en mer aktiv rolle. Som hærens øverstkommanderende klaget Reventlow over at det ikke kom forsyninger eller forsterkninger. Det var dårlig med midler til å styrke hæren, og da regjeringen med den egenrådige Frederik IV nesten glemte at den hadde en hær på den andre siden av Øresund, begynte den å forvitre i ukene framover. Bedre var det ikke at de beste enheter var blitt utleid til Storbritannia og Nederland i tjeneste for den berømte feltherren Marlborough, så kavaleriet var utilstrekkelig for en mer offensiv rolle.

Det tok lang tid å utruste større styrker, så det var ikke før i januar 1710 at Reventlow kunne rykke østover mot Kristianstad, som lå innenfor rekkevidde. Han vant trefningen ved Fjälkinge den 13. januarsve./ 23. januar 1710greg., inntok byen og nådde fram til Kristianstad, men kunne ikke nå Karlskrona, der den svenske orlogsflåten lå innefrosset og ute av stand til å bevege seg vekk. Han måtte i stedet vende oppmerksomheten mot trusselen fra Småland, som den dyktige general Magnus Stenbock representerte.

Stenbock kom seg til Växjö, der han kun mottok nyoppsatte regimenter av rekrutter som var lite øvet, dårlig utrustet og ofte uegnet for krigstjeneste. Det svenske rekrutteringssystemet, «indelningsverket», fungerte utmerket og kunne med sin imponerende organisasjonsevne raskt utskrive nye regimenter med skarer av unge menn fra den svenske allmuen. Men en ting var å tvangsutskrive ungdom, noe annet å gjør dem til soldater. Stenbock var svært opptatt med selv å trene dem opp og gjennomføre øvelser ute på isen, men dette tok tid, og det oppsto tvil om rekruttene kunne ta opp kamp med danskene, som hadde flere bedre trente soldater.

Redningen kom den 6. februarsve./ 16. februargreg., da generalmajor Christian Ludvig von Ascheberg ankom til hovedkvarteret i Osby med tre erfarne regimenter og flere tilleggstyrker nordfra, hvor de hadde vært utplasset mot Norge allerede høsten 1709, og med offiserer og mannskap som hadde deltatt helt siden før Poltava-slaget. Med dette kunne Stenbock nå mobilisere en hærstyrke på ti infanteriregimenter, hvorav 7 nye, og 9 kavaleriregimenter hvorav 4 nye – en broket blanding av veltrente og dårlig trente soldater, med et stort innslag av dårlig utrustede rekrutter av yngre eller eldre årgang.

Norges strategiske betydning som en andre front for å binde opp svenske styrker kunne ikke ha vært mer dramatisk demonstrert for de danske offiserene. Den norske hær klarte ikke å løse denne oppgaven tilfredsstillende, fordi krigen var kommet for brått på, slik at den var dårlig forberedt. Skrikende mangel på forråd og utrustning gjorde det umulig for den den norske hær å foreta så mye som et streiftog over grensen. Stillstanden langs grensen mot Norge gjorde at Stenbock fikk handlefrihet og kunne stole på at hans hær ikke ville bryte sammen. Nå kunne han engasjere danskene med nesten 18 000 mann den 12. februarsve./ 22. februar 1710greg..

Reventlow hadde forstått at Stenbock nærmet seg, så han fikk hentet forsterkninger fra vestlige Skåne. Hans danske hærstyrke på 9 000 mann rykket fram mot Almaåen mellom Helgeåen og Finjasjön ved byen Hässleholm, 40 km nordøst for Kristianstad og 30 km nordvest for Osby. Der observerte de på motsatt side av Almaåen den svenske hæren, som hadde planlagt å rykke inn i Nordøstskåne mot Rönneån, omgå Reventlows høyre flanke og avskjære forbindelsen mellom Kristianstad og Helsingborg.

Reventlow besluttet etter å ha overveid sine strategiske valg å gå mot sørvest for å besette det sørlige Skåne mellom Malmö og Landskrona i vest, Kristianstad i nordøst og Ystad i sør. Der kunne han rekvirere proviant fra befolkningen og holde ut i påvente av hjelp fra den dansk-norske orlogsflåten. Men svenskene holde de to viktige byene i vest. Da den danske hæren skulle bryte opp, fikk Reventlow melding om at en dansk oppklaringsstyrke på 200 ryttere var slått under en trefning ved Hästveda av svenskene, som hadde oppnådd kontakt med Malmö og Landskrona.

Nyheten forvandlet situasjonen, slik at Reventlow må måtte endre sin plan og slå retrett vestover for å slutte seg til de danske styrkene i Lund og ved Malmö. Forsyningsforholdene var nå bedre fordi kongen igjen hadde fattet interesse for krigen, og forsterkninger var på vei. Reventlow ville nå våge slag nord for Getingebro mot Lödde å eller Kävlingeån ved Lund for å kjøpe seg tid bak en sterk forsvarsstilling.

Katastrofen kom uventet. Fordi forsyningssituasjonen var dårlig og soldatene ikke hadde fått anledning til å supplere sin magre matforråd eller skaffe seg utstyr for kaldt og vått vær, var de sårbare for sykdommer som dysenteri eller i verste fall tyfus. De våren var på vei brøt sykdom plutselig ut i soldatrekkene. En av de syke var general Reventlow selv, som ble så dårlig at han måtte gi fra seg ledelsen til ryttergeneral Jørgen Rantzau. Han klarte ikke å bære ansvaret i en så vanskelig situasjon før et slag som kunne ende galt. Rantzau visste at han kunne regne med å ha Malmö i ryggen, og derfor ville han gå mot Helsingborg.

Den 18. februarsve./ 28. februar 1710greg. rykket Rantzau nordover gjennom en flankemarsj som til hans hell ble lite forstyrret av Stenbock, som også vil ha mer tid på seg for å trene sine soldater. Stenbock var dessuten bekymret over meldinger om forsterkninger i Helsingborg og visste at han vanskelig kunne stå mot to brohoder. Reventlow hadde planlagt ikke bare å våge slag, men også holde stand ved Barsebäck, som hadde forbindelse med orlogsflåten. Fra et strategisk perspektiv var det dristig, men også gunstig, ettersom Stenbock sto med en stor hær som han ikke ville våge å lede i kamp uten sikkerhet for at slaget ville gi maksimal uttelling. Hans oppdrag var å fordrive danskene fra Skåne, og med tanke på tilstanden i hæren ville han ha ett eneste oppgjør. Rantzau ga det til ham som en gave.

Rantzau var dessuten bare en kavalerioffiser, så han forsto ikke behovet for å forsterke feltbefestningene foran den forskansede leiren ved Helsingborg. Ved ankomsten den 19. februarsve./ 1. marsgreg. mente han at moralen kunne bli svekket av å skjule seg bak feltbefestninger. Rundt 14 000 soldater kunne bli satt i beredskap for et slag ved Helsingborg.

Stenbock var svært heldig, ettersom hæren som før talte 18 000 mann, nå slet med å opprettholde forsyningslinjer. Som under den skånske krig ble de dårlige utrustede soldater raskt revet bort av sykdom og sult; mangel på disiplin ledet til grusomme overgrep mot sivilbefolkningen, som oppdaget at de svenske soldatene, særlig de nybakte rekruttene, oppførte seg som om de var i fiendeland. Reventlow hadde hindret ham fra å hente ut soldater, artilleri og forråd ved å stå innenfor rekkevidde av både Landskrona og Malmö, som begge var på svenske hender. Nå kunne Stenbock sine behove for forsternkninger og forsyninger.

Slagoppstilling[rediger | rediger kilde]

Den 26. februarsve./ 8. marsgreg. kom Stenbock til Fleninge ti kilometer nordøst for Helsingborg og slo leir for natten. Det var en risikofylt flankemarsj som kunne ha endt galt om det hadde kommet et dansk angrep, men danskene gjorde ingenting mens svenskene rykket mot Fleninge og defra mot nordøst forbi Helsingborg. Det var fordi terrenget foran Helsingborg mot vest var ufremkommelig for en hær, med våtmark, dype diker, stenhøyder og andre hindre. Bedre terreng lå mot nord, der en lite bekk lå mellom Pilshult og tre bakker, Ringstorpshöjden mot havet der Pålsjö med en dyp slukt lå, og to mindre bakker mot en myr innover i landet. Langs bekken lå flere myrlender.

Stenbock stilte seg i slagorden i to linjer mellom Pålsjöskog mot havet og myren under Pilshult, men visste ikke at Rantzau hadde stilt sin hær i en tykk linje mellom Ringstorpshöjden mot bekken og en sjø over Ladegårdsbakken foran Helsingborg vendt mot Kropp, i troen på at svenskene skulle angripe derfra over Ängelhomsvägen. I stedet hadde Stenbock kommet langt mot vest til Pilshult og kunne true danskenes venstre fløy, forankret på Ringstorpshöjden.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Ved kl. 11 om formiddag den 28. februarsve./ 10. mars 1710greg. lettet morgentåken og begge hærer ble overrasket over å oppdage motparten oppstilt i slagorden der den var minst ventet. Rantzau reagerte kjapt ved å sende artilleriet til Ringstorpshöjden og rykket ut fra forsvarsposisjoner i åpent lende for å kunne avvente svenske manøvreringer. Stenbock kom hurtig under sterk beskytning fra Ringstorpshöjden fra kl. 12.30, men istedenfor å gå til angrep dreide han hæren om mot venstre og sendte fram sin venstre fløy under generalløytnant Burenskiöld for å ri øst om Drottninghög mot danskenes høyre flanke og rygg. Rantzau observere det og gikk til angrep med den danske høyre fløy

Ca kl. 13 etter mindre enn en time med artilleribeskytning og manøvrer på begge sider kastet den danske høyre fløy seg under ledelse av Rantzau personlig over den svenske venstre fløy, som ble slått tilbake med store tap under brutale kamper. Danskene tok elleve standarder, og den svenske generalløytnant Burenskiöld ble tatt til fange. Men dette var bare begynnelsen på det som skulle utarte til et stort møljeslagsmål mellom de svenske og danske rytterne. Stenbock hadde flere kavalerister og kunne ha bundet ned den danske høyre fløy som hadde fått forsterkninger med kavaleri fra den danske venstre fløy.

Rantzaus lite overveide handling ved å kaste seg inn i striden i spissen for sine ryttere, uten å være bevisst sitt ansvar som feltkommandant, skulle få katastrofale konsekvenser fordi infanteriet i sentrum var etterlatt til seg selv uten ordre eller instrukser. For ikke å miste kontakten med den danske høyre fløy måtte infanteriet marsjere et stykke videre og dreie til venstre i nordlig retning. De ble angrepet av svenske kavaleri som kom inn mellom sentrum og høyre fløy, men holdt stand til de fikk unnsetning fra venstre fløy. Men manøvren og sammenstøtet med det svenske kavaleriet fikk fatale konsekvenser; det oppsto luker i den danske slagorden.

Rantzau ble såret av et skudd. Det oppstod panikk blant de pressede rytterne som plutselige var uten ledelse da ryktet spredte seg om at svenskene var i ferd med å omgå dem bak deres rygg. Den danske høyre fløyen gikk i oppløsning under flukt tilbake til Helsingborg ca. kl. 13.30 og tok med seg kavaleriet fra den danske venstre fløy.

Infanteriet i sentrum fortsatte uten å få kontakt med sin høyre fløy som de trodde fremdeles var foran. Det oppsto uorden i deres rekker; bare den første linjen fortsatte fremfrykningen, mens den andre linjen ikke kom etter med regimentsartilleriet, som kunne ha hjulpet de langt fremskutte infanteristene som nådde Berga. Så gikk det svenske infanteriet til angrep under slagropet Med Guds och Jesu hjälp!. De danske infanterioffiserene mistet ikke fatningen, men kastet spanske rytter foran seg så de kunne sinke angrepet og skyte salver mot de fremrykkende svenske soldatene. Under stor disiplin rykket svenskene fram støttet av 34 feltkanoner, som løsnet en salve på tretti skritts avstand før de stormet rett mot den danske linjen.

I mellomtiden hadde kavaleriet på den svenske venstre fløy vendt om mot det danske senteret, som nå ble angrepet både i front og flanke og i ryggen. Dette utløste panikk i de meste utsatte enhetene, og deretter brøt den danske slagordenen fullstendig sammen. Men eliteregimentene Livgarden og Grenaderkorpset holdt lenge stand mot knusende overlegenhet og sloss med en imponerende tapperhet og dødsforakt helt til bare få overlevende fra Livgarden og Grenaderkorpset kunne unnslippe. Svenskene slet svært med å sprenge disse regimentene og led store tap.

På den danske høyre fløy ved Ringstorpshöjden holdt danskene stand mot svenske angrep helt til de gjenværende kavaleristyrkene måtte retirere vekk fra de overlegne svenske rytterstyrkene som kunne ta artilleriet.

Først rundt kl. 14 til 15 om ettermiddagen trakk det danske Grenaderkorpset seg i ro og orden tilbake til Helsingborg. Underveis kunne de lett feie til side de svenske troppene som forsøkte å nedkjempe dem. Stenbock avbrøt angrepet før de svenske styrkene kom i nærheten av byen med festningen. Han hadde allerede vunnet et viktig slag som skulle avgjøre kampen om herredømmet over Skåne.


Innledningen til slaget. Den danske hæren har stilt seg opp mot Ängelholmsvägen, der de tror svenskene skal komme fra. I stedet kommer Stenbock fra nord, langs Kullavägen.
Den danske hæren har vridd seg mot nord og forsterket i vest for å beskytte artilleriet på Ringstorpshöjden. Den første kontakten mellom partene er mellom kavaleristyrker ved Brohuset.
Sluttfasen av slaget. De danske flankene har kollapset og flykter mot Helsingborg. Senteret holdet stand ved hjelp av elitestyrkene Livgarden og Grenaderkorpset på flankene for å dekke retretten.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Slaget hadde bare varet i halvannen time, men det var særdeles blodig der den danske hæren mistet halvparten av sin hær med et tap på 7 600 mann hvorav 5 000 døde og sårede samt 2 600 fanger mot svenskene som hadde lidd et tap på 3 000 døde og sårede. Over 8 000 av de 28 000 soldater hadde falt under et av de blodigste slager mellom Danmark og Sverige. Dessuten hadde danskene mistet hele artilleriet.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Stenbock besluttet seg for å vente ut situasjonen fordi en storming av byen var etter hans mening utenfor den svenske hærens kapasitet så snart etter det harde slaget. Han fremlagt krav om kapitulasjon til danskene under generalmajor Dewitz som avvist dette. Danskene var uten ledelse og i så stor uorden at de kunne ikke gjentar kampen og dessuten hadde de blitt avskåret fra resten av Skåne. Det var ikke noe annet enn å trakk seg over Øresund tilbake til Sjælland i de neste dager fram til den 5. marssve./ 15. marsgreg..

I mellomtiden ødela danskene enhver militærutrustning de ikke kunne ta med seg for å unngå at svenskene skulle få dem, blant annet forråd de hadde bygget opp i flere måneder i forveien gjennom bidrag fra skåningene. Blant annet over 5 000 hester som alle sammen ble drept og etterlatt hvor som helst i hensikt på å forvondet befolkningen store plager. Da svenskene gikk inn i byen til slutt var de møtt med total ødeleggelse, tilsvineri av verst sort og døde hestekadaverer overalt.

Både soldatene og byboere nektet å renset bort de døde hester de ment var sosialt nedverdigende for dem å beskjeftige seg med. Til slutt var svenskene under anføring av Stenbock tvunget til å ta flere gisler blant bøndere og fiskere og truet med å drepe dem sammen med deres familier om de ikke skulle tar seg av de døde hester.

Slaget ved Helsingborg var et viktig oppgjør for da danskene dro vekk, skulle de aldri vende tilbake for å gjenvinne deres tapte provinser som nå helt og holdt tilhører Sverige. Slaget var dessuten noe spesielt siden det var tale om en underlegne svensk hær i spørsmål om kvalitet som hadde fått viktig drahjelp av de mer trente svenske styrker fra nord. Men seieren kunne kanskje ikke ha vært mulig om ikke at den erfarne Reventlow var blitt syk og at Rantzau hadde oppvist sviktende ledelse i en hær plaget av sykdommer og svekkede moral.

Kilder[rediger | rediger kilde]