Slaget ved Glenn Máma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Slaget ved Glenn Máma (irsk Cath Ghleann Máma, i betydningen slaget ved «åpningens dal»)[1] eller Glenmama var et slag som skjedde i grevskapet Wicklow cdn 30. desember i år 999. Det var det avgjørende og eneste sammenstøt mot Brian Boru, konge av Munster, i en kortvarig opprør i Leinster. I dette slaget gikk de kombinerte styrkene til kongedømmene Munster og Meath under ledelse av Brian Boru, og Máel Sechnaill mac Domnaill, konge av Mide og overkonge av Irland. På motsatte side sto de kombinerte styrkene til Leinster og Dublin, ledet av kong Máel Mórda av Leinster.

De to hærene møttes i en smal dal i Wicklowfjellene og Máel Mórdas hær ble angrepet i minst tre retninger. De ble forfulgt og hoveddelen av krigerne ble drept da de forsøkte å fylkes ved flere vadesteder langs elven Liffey. Lederne for opprørerne ble enten drept eller tatt til fange.

Máel Mórdas nederlag førte til at Brian Boru etterpå kunne rykke inn og okkupere Dublin, og Máel Mórda og kong Sigtrygg Silkeskjegg av Dublin måtte underkaste seg Brian Boru. I fredsforhandlingene giftet Brian bort en av sine døtre til Sigtrygg og tok selv dennes mor, Gormflaith, til sin hustru. Til tross for disse alliansene kom det et andre opprør mot Brian Boru som fikk sin endelige avgjørelse i slaget ved Clontarf i 1014.[note 1]

Kildene[rediger | rediger kilde]

Slaget opptrer som oppføring i en rekke irske annaler; Annalene av de fire mesterne,[2] Ulster-annalene,[3] Chronicon Scotorum,[4] og Inisfallen-annalene.[5] De irske annalene «utgjør en vesentlig og unik samling av årlige nedtegnelser av kirkelige og politiske hendelser» som ble skrevet på irske klostre fra midten av 500-tallet og fram til slutten av 1500-tallet.[6] Selv om den historiske status på de respektive oppføringene i de førkristne og tidlig kristne periodene er usikre, er oppføringer fra slutten av 500-tallet skrevet samtidig med hendelsene.[7] Samlingene med annalene har bevist seg som en nøyaktig kronologi for hendelsene i middelalderens Irland.[7]

Det er krysningspunkter mellom mange av annalene, deler ble kopiert fra hverandre, men hver samling reflekterer noe fra det klosteret og de distriktet som de ble nedtegnet.[6] Ulster-annalene reflekterte synspunktene til områdene Armagh, Fermanagh, Londonderry og de nordlige delene av provinsen Connacht.[6] Den ble forfattet av Cathal Mac Manus, en prest fra 1400-tallet, og annalene er betraktet som en av de viktigste, «muligens den enkeltstående viktigste», nedtegnelsen av hendelsene i middelalderens Irland.[8] Chronicon Scotorum, som med Tigernach-annalene, Clonmacnoise-krøniken, og Roscrea, reflekterte de politiske og kirkelige hendelser som var relevante for klosteret og miljøet til Clonmacnoise i Leinster.[9] Inisfallen-annalene reflekterte synspunktene til Munster, i særdeleshet klosteret Emly i Tipperary.[6]

1630-tallet ble teksten til disse annalene satt sammen til en enkeltstående kompendium, kjent som Annalene av de fire mesterne.[6] I prosessen endret forfatterne kronologien og innholdet til en del av materialet, og kronologien er således ikke pålitelig.[9] Imidlertid er det anerkjent at de reddet for ettertiden en del materiale som ellers ville ha gått tapt,[6] og oppføringene inneholder den lengste redegjørelse av slaget.[2]

Slaget er også nevnt i flere detaljer i den tidligere Cogadh Gaedhel re Gallaibh (1100-tallet), mest nylig redigert av James Henthorn Todd (1867), og inneholder en skaldedikt som minnes slaget. «Delvis sammenstilling og delvis romantisk»,[10] det ble skrevet basert på eksisterende annaler som et propagandaverk for å glorifisere Brian Boru og hans ætt Dál gCais.[11] Dets historiske verdi har blitt betvilt, men i henhold til 1900-tallets middelalderforsker Donnchadh Ó Corráin, påvirket den «historiografien, middelalderen og moderne, hinsides alle proporsjoner av dens virkelige verdi.»[10] Imidlertid anerkjenner historikerne den fortsatt som «den viktigste av alle irske sagaer og historiske romanser som angår vikingene».[10]

Todd inkluderte i hans oversettelser av Cogadh Gaedhel re Gallaibh et lengre notat av prost John Francis Shearman, tidligere katolsk kapellan av nabolaget Dunlavin i grevskapet Wicklow, et av de foreslåtte lokaliseringene for selve slaget. Han har tolket arkeologiske levninger som bevis for lokaliseringen.[12] Denne teorien er ikke lenger akseptert blant forskerne og ulike andre lokaliseringer for slaget har blitt foreslått basert på litterære bevis.[13]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 997 ved en kongelig møte i nærheten av Clonfert møttes Brian Boru sin rival gjennom mange år, Máel Sechnaill mac Domnaill,[14] som på det tidspunkt holdt posisjonen som overkonge av Irland. Selv om ideen om et overkongedømme ble betraktet som hovedsakelig en anakronistisk forestilling, var det kommet på mote på 900-tallet å betegne en konge som hadde påtvunget sin makt over ytre områder.[15] Máel Sechnaill hadde antatt betegnelsen etter slaget ved Tara i 980.[16]

De to kongene inngikk en våpenhvile hvor Brian fikk herske over den sørlige halvdelen av Irland mens Máel Sechnaill beholdt kontrollen over den nordlige og overkongedømme.[14][17] I ære over denne avtalen overleverte Máel Sechnaill de gisler som han hadde tatt fra Dublin and Leinster; og i 998 overleverte Brian til Máel Sechnaill de gisler han hadde tatt i Connacht.[14] I det samme året begynte Brian og Máel Sechnaill å samarbeide for første gang mot de norrøne i Dublin.[14]

Senere i 999 hadde mennene fra Leinster, historisk sett motstandere til både dominansen til en overkongene fra Uí Néill og kongene av Munster, gått inn i en allianse med de norrøne i Dublin og gjort opprør mot Brian.[14] I henhold til 1600-tallets Annalene av de fire mesterne ble det påfølgende profeti gitt for slaget ved Glenn Máma:

«De skal komme til Gleann-Mama,
Det vil ikke bli vann over hendene,
Personer skall drikke en dødelig slurk
Rundt steinen ved Claen-Conghair.
Fra de seierrikes ødeleggelser skal de trekke seg tilbake,
Til de når bortenfor skogen nord for,
Og Ath-cliath den lyse skal bli brent,
Etter herjingen av Leinsters slette.»[2]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Glenn Máma ble utkjempet i en dalgang i Wicklowfjellene om vinteren.

Annalene av de fire mesterne har nedtegnet at Brian og Máel Sechnaill forente sine styrker[2] og i henhold til Ulster-annalene møtte de hæren fra Leinster og Dublin ved Glenmama på torsdagen den 30. desember 999.[3] Glenmama, i nærheten av Dunlavin i Wicklow, var en festning fra oldtiden for kongene av Leinster.[1] I henhold til Shearman var det en dal som delte en del av fjellkjeden Wicklowfjellene.[12] Den nordlige fjellkjedene gikk fram til dagens by Dunlavin.

«Det synes som om de norrøne hadde forventet å nå fram til Dunlavin, og kanskje slå leir der for å møte styrkene fra Meath og Munster.»[18] Det synes for Shearman at Brian hadde forutsett deres bevegelser, og brøt deres retrettmuligheter «i et smalt dalpass» i Glenmama.[18] Uten plass for en regulært møte må den norrøne hæren ha flyktet nær umiddelbart.[18] Det meste av hæren samlet seg ved vadestedet ved Lemmonstown hvor det synes som om «tusenvis» ble hogd ned og drept.[18] Levningene av den slagne hæren flyktet rundt en og halv km til vadestedet Hollywood og ble fullstendig nedkjempet ved vadestedet Horsepass ved elven Liffey.[18]

En mindre del av hæren som var ridende på hester flyktet gjennom Glanvigha, muligens for å nå fram til vadestedet over Liffey ved Ballymore Eustace, og en del av dem ble drept da de krysset myrene i Tubber.[19] En tredje gruppe flyktet fra dalen østover mot Bealach Dunbolg for å søke «ly i de ville avkrokene i Hollywood og Slieve Gadoe».[19] Brian og hans menn forfulgte dem og hans sønn Murchad skal etter sigende ha trukket Máel Mórda ned fra et tre som han gjemte seg i.[19]

Den felles hæren fra Munster og Meath beseiret den felles irsk-norrøne hæren fra Leinster og Dublin, og i henhold til propagandaskriftet Cogadh Gaedhel var slaget «blodig, voldsomt, heroisk, mandig; barskt, grusomt og hjerteløs;» og at de hadde ikke vært en større nedslakting siden 600-tallets slag ved Magh Rath.[20] Senere historikere har vurdert slaget som avgjørende. Ó Corráin referer til det som «knusende nederlag» for Leinster og Dublin,[14] mens The dictionary of English history sier at slaget effektivt «slukket» det «desperate opprøret» til Leinster og Dublin.[21] Tradisjonen har nedtegnet at «sønnen til danenes konge», Harald Olavsson, ble drept i flukten og gravlagt i den ukjente kirkegården Cryhelpe.[19][note 2]

Brian tok Máel Mórda av Leinster til fange og holdt ham fengslet inntil han ble utvekslet mot gislene til mennene fra Leinster.[14] Det ble sagt at 7000 norrøne menn falt i slaget.[17] Dette var på en tid da krigføring ble utkjempet i en meget begrenset skala, og angripende hærer besto vanligvis av mellom et hundre og to hundre mann.[22] Viktigst for de historiske hendelsene var at de norrønes nederlag etterlot vegen til Dublin åpen, «fri og uhindret for de seierrike legionene til Brian og Maelsechlainn».[19]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Seieren ble fulgt opp med et angrep på byen Dublin. 1100-tallets Cogadh Gaedhil re Gallaibh har gitt to redegjørelser for den påfølgende okkupasjonen av byen: at Brian Buru ble værende i byen fra juledagen og fram til helligtrekongersdag, det vil si 6. januar, eller fra juledagen og fram til festdagen for den hellige Brigid av Kildare, det vil si 1. februar.[22]

Den senere Ulster-annalene har oppgitt datoen 30. desember for slaget ved Glenn Máma,[3] mens Inisfallen-annalene har datert Brians erobring av Dublin to dager senere til den hendige datoen 1. januar 1000.[23] I henhold til den langt mer pålitelige Annalene av de fire mesterne og Chronicon Scotorum, ble Dublin okkupert kun for en uke av styrkene fra Munster.[2][4] I uansett tilfelle plundret Brian og hans menn i år 1000 byen, brente ned den norrøne festningen, og forviste byens hersker, Sigtrygg Silkeskjegg.[14]

I henhold til Cogadh Gaedhil re Gallaibh førte Sigtryggs flukt fra byen ham nordover, først til Ulaid og deretter til Áed av Cenél nEógain.[24] Ettersom Sigtrygg ikke kunne finne tilflukt noe sted på Irland, reiste han til sist tilbake til Dublin, underkastet seg Brian Buro, ga fra seg gisler som tegn på sine god vilje og ble gjeninnsatt som konge av byen.[14] Dette var tre måneder etter at Brian hadde avsluttet okkupasjonen i februar.[22] I mellomtiden kan Sigtrygg ha drevet midlertidig som "pirat" og vært ansvarlig for et angrep på St. Davids i Wales.[24]

Brian ga bort sin egen datter ved hans første ekteskap i gifte til Sigtrygg.[25] mens han selv tok Gormflaith, Sigtryggs mor som sin andre hustru, og hun ble da gift for tredje gang.[25] Opprøret ble etterfulgt med et tiår med fred i Dubin mens Sigtryggs menn deltok i hærene til Brian.[26] Imidlertid hadde Sigtrygg aldri glemt fornærmelsene han var påført av Ulaid, og han angrep og herjet deres landområder.[22][26]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
  1. ^ I henhold til Downham (side 58), vant Brian og Mael Sechnaill «en seier over Sigtryggr». Selv om Sigtrygg var åpenbart en leder av opprøret, er de middelalderske kildene imidlertid uklare og tvetydig til om han var tilstede i slaget eller ikke. Kilder som Chronicon Scotorum har kun slått fast at han ble «forvist» fra Dublin kort tid etter slaget.
  2. ^ Harald Olavsson er listet i Annalene til de fire mesterne som «Aralt, sønn av Amhlaeibh»; og av James Henthorn Todd (s. cxlvi) som «Harold, sønn av Amlaff». I henhold til Downham (side 245) kan han «bli identifisert som en sønn av Amlaíb mac Sitric (død 980) og som en bror av Ragnall (død 980), Glúniarann (død 989) og Sitriuc (død 1042)»
Referanser
  1. ^ a b Cusack, Margaret Anne: «King Malachy» i: An Illustrated History of Ireland. Libraryireland.com
  2. ^ a b c d e «Part 10 of the Annals of the Four Masters», Annals of the Four Masters. University College Cork. s. 741.
  3. ^ a b c «Entry for AD 999 of the Annals of Ulster». Annals of Ulster. University College Cork. s. 745
  4. ^ a b «Entry for AD 999 of the Chronicon Scotorum». Chronicon Scotorum. University College Cork. s. 205.
  5. ^ «Annals of Innisfallen». Annals of Innisfallen. University College Cork. s. 175.
  6. ^ a b c d e f Lalor, s. 33
  7. ^ a b Lalor, s. 193
  8. ^ Jefferies, Henry A.: «Culture and Religion in Tudor Ireland, 1494-1558». University College Cork.
  9. ^ a b Lalor, s. 33, 193
  10. ^ a b c Ó Corráin, s. 200
  11. ^ Ó Corráin, s. 91
  12. ^ a b Todd, s. cxliv
  13. ^ MacShamhráin 2000, s. 61
  14. ^ a b c d e f g h i Ó Corráin, s. 123
  15. ^ Lalor, s. 684
  16. ^ Lalor, s. 492, 684
  17. ^ a b MacManus, s. 276
  18. ^ a b c d e Todd, s. cxlv
  19. ^ a b c d e Todd, s. cxlvi
  20. ^ Todd, s. 111
  21. ^ The dictionary of English history, s. 604
  22. ^ a b c d Hudson, s. 86
  23. ^ Hudson, s. 86-87
  24. ^ a b Hudson, s. 87
  25. ^ a b MacManus, s. 278
  26. ^ a b Hudson, s. 95

Litteratur[rediger | rediger kilde]