Slaget ved Femern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Femern
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 24. april 1715
Sted Kolberger Heide, farvannet vest for Femern mot Langeland i nord og Schleswig-Holstein i sør
Resultat
Dansk seier
Parter
Sverige Danmark-Norge
Kommandanter
schoutbynacht Carl H. Wachtmeister schoutbynacht Christian Carl Gabel
Styrker
4 linjeskip og 2 fregatter med 313 kanoner 8 linjeskip og 3 fregatter med 418 kanoner
Tap
1 linjeskip senket, 3 linjeskip og 2 fregatt erobret. 2 500 falne og fanger 65 døde og 220 sårede
Slag under den store nordiske krig
PühhajoggiNarvaDünaRaugeErrastferHummelshofKliszówNöteborgDorpatPułtuskJakobstadtPoznańPunitzGemauerthofGrodnoFraustadtKaliszGolovtsjinMoljatitsjiLesnajaPoltavaPerevolotsjnaHelsingborgKøgeFladstrandGadebuschBenderPälkäneStorkyroHangöuddFemernRügenStresow1. NorgesfelttogetAkershus festningNordkleivaStralsundDynekilenStrömstadFredrikstenKarolinernes dødsmarsjÖselStäketLedsundSelånger

Slaget ved Femern — også kjent som slaget på Kolberger Heide — var et sjøslag om herredømmet over den vestlige del av Østersjøen. Slaget skjedde i forkant av det planlagte svenske sjøtoget mot Svensk Pommern, hvor formålet var å knuse den dansk-norske orlogsflåten. I dette slaget møtte Peter Wessel fregatten Vita Örn for et endelig oppgjør.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det hadde vært en pause fra krigshandlingene etter slaget ved Gadebusch og beleiringen av Tønning, både fordi de økonomiske forholdene hadde forverret seg, og fordi kong Frederik IV og tsar Peter den store hadde blitt uenige om finansiering av den videre krigføringen. Det var ikke før krigerkongen Karl XII kom til Stralsund i november 1714 at krigsviljen ble vekket til live i København. Da nyheten om Karl XIIs ankomst ble kjent, slo det ned som et lyn i København. Trusselen om et svensk angrep fra de nordtyske besittelsene kunne nå bli mulig. Karl XII hadde bestemt seg å føre krig, og han kunne ikke oppgi Svensk Pommern av flere årsaker. Den viktigste årsaken å bruke stedet som utgangspunkt for en mer offensiv krigføring mot fiendene. De allierte hærene gikk inn i Svensk Pommeren og satte beleiret Stralsund.

Allerede 11. januar 1715 lå østersjøeskadren ved Rügen med flere orlogsskip under schoutbynacht Christian Carl Gabels kommando. Han hadde også med seg fregatten «Løvendals Galley» under Peter Wessel, som var sendt ut for å rekognosere mulige transporter fra Sverige til Stralsund. Bakgrunnen var at svenskene hadde klart å bryte blokaden av Stralsund to ganger i 1714, den første med en konvoi eskortert av tre orlogsskip og den andre med sju orlogsskip og tre fregatter fra juni til juli 1714. Danskene ville nå hindre nye gjennombrudd som kunne sette Danmarks sikkerhet i fare.

4. april 1715 seilte en mindre eskadre under schoutbynacht Carl H. Wachtmeister fra Karlskrona og kom inn i den vestlige del av Østersjøen, vest for Bornholm. De hadde beregnet at vindforholdene ville holde Gabel i Køge bukt, som han hadde vendt tilbake til i mellomtiden. Det var en ekstra gevinst at den ivrige speideren for orlogsflåten, Peter Wessel, var nødt til å vende tilbake til København, slik at den svenske admiralen Carl Hans Wachtmeister (1689–1736) kunne kom seg forbi Bornholm uten å bli oppdaget.

Wachtmeister hadde fått flere instrukser: Han skulle finne og ødelegge en russisk eskadre på flere skip som var kjøpt eller bygget i Storbritannia for Russland. Han skulle også slutte seg til Gøteborgseskadren, som hadde fått ordre om å komme seg ned gjennom Storebælt. Wachtmeister ville med dette trekke den dansk-norske østersjøeskadren langt vestover, for å åpne for den svenske hovedflåten mot Stralsund, og deretter fange inn denne eskadren under et dobbelt angrep. Men kommunikasjonsproblemer oppsto fordi Wachtmeister var beordret ut av Karl XII, uten at admiralitetet i Stockholm var informert. Gøteborgseskadren kom ikke ut før det var for sent, da var Wachtmeister langt vest for Femern.

Den 19. april hadde Gabel returnert til Bornholm hvor han fikk melding om at det var observert en sterk eskadre under svensk flagg ved Travemünde. Dessuten hadde patruljefartøyet mellom Møn og Femern, fregatten «Ørnen», blitt erobret etter en to og en halv times hard trefning med «Vita Örn»(30) den 12. april 1715, og seilt til Stalsund.

To dager senere kom Wessel med «Løvendals Galley» til Bornholm. Der gav Gabel ham ordre om å dra vestover mot Travemünde for å søke etter svenske krigsskip. Allerede kvelden den 23. april kunne Wessel underrette om at den svenske eskadren på seks orlogsskip lå under Femern. Han hadde kommet nær dem under falsk svensk flagg. Den 24. april satte Gabel kurs for Femern, men støtte på tett tåke og ble forsinket. Det var vindstille og skipene måtte varpes av skipsbåtene for å komme videre.

Først ved middag frisket det opp med øst-sør-øst vind. Gabels eskadre hadde fått øye på syv seil omtrent tre mil borte, først hadde begge forsøkt å nærme seg hverandre ved hjelp av varping, men så snart vinden tok seg opp kunne begge eskadrene stille seg i slagorden og rødt flagg ble heist som signal for slag. Dette var kl. 14 den 24. april 1715.

Eskadrene[rediger | rediger kilde]

Scoutbynacht Christian Carl Gabel med Østersjøeskadren.

  • «Prinds Christian» (76) flaggskip
  • «Prinds Carl» (54)
  • «Prinds Wilhelm» (54)
  • «Delmenhorst» (50)
  • «Fyen» (50)
  • «Island» (50)
  • «Laaland»(50)
  • «Høyenhald» (30), fregatt
  • «Raa» (34), fregatt
  • «Løvendals Galley» (18), fregatt

Tre mindre fartøyer og et brannskip

Scoutbynacht Carl H. Wachtmeister med Karlskronaseskadren.

  • «Nordstjerna» (76)
  • «Princessa Hedvig Sophia» (75) flaggskip
  • «Södermanland» (56)
  • «Göteborg» (50)
  • «Vita Örn» (30), fregatt
  • «Falk» (26), fregatt

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Allerede da hadde Gabel fått en posisjon i lovart og kunne nå seile ned på Wachtmeister i kjølvannsorden. Wachtmeister hadde også ordnet seg i kjølvannsorden så begge eskadrer lå ut på parallelle kurser i sørøstlige retning. Gabel klar over hans overlegenhet i numerisk forhold vil gjennomført en konsentrasjonsmanøvrering ved å stormet ned på svenskene og dermed konsentrere de tre forreste linjeskiper mot det forreste svenske linjeskipet, deretter tre neste mot det annet svenske linjeskipet mens de to siste linjeskiper med støtte av fregattene skulle angripe det siste svenske linjeskipet. På den måten vil det være rettet tredobbelte eller dobbelt ildkraft mot hver av de svenske linjeskipene. Wachtmeister på sin side vil konsentrere egne ildkraft mot Gabels flaggskip.

Etter to timer med kraftige artilleriduell besluttet Wachtmeister å forsøke å brøt gjennom den dansk-norske linjen ved å komme om på denne linjen på østlige side. Der kom vinden fra så ved å vinne seg lovart vil Wachtmeister tvunget Gabel på defensiven. Hensikten var å kom bak og fange inn Gabels eskadre fra to sider. Gabel vendte om på nordlige kurs og forpurret Wachtmeisters plan som var ganske dristig. Manøvreringen gjør slaget mye mer brutalere fordi Wachtmeister førte sine skiper meget nært på den dansk-norske linjen. Skuddvekslingen var nå på kloss hold.

Opplysningene er vagt, men angivelige hadde Wachtmeister forsøkt seg på nytt da begge flåter på ny var på sørøstlig kurs og prøvde å brøt seg mellom «Laaland»(50) og «Island»(50), men begge skiper kom tettere på hverandre. Etter å ha vært stoppet av sterk ildgivelse, brøt det svenske linjeskipet «Södermanland»(56) av. Meget hardt skadet forlot «Södermanland»(56) linjen ved å trakk seg vekk. Wachtmeister vil forhindret det og ha skipet tilbake på plassen så han lot «Princessa Hedvig Sophia»(76) skjøt skudd etter uten nytte. Den svenske linjen nå brutt gikk i oppløsning ved kl. 19 om kveld da mørkningen kom.

I mellomtiden fikk Wessel som hadde deltatt under sjøslaget, ordre om å ta opp forfølgelse etter de svenske fregattene «Vita Örn» og «Falk» som hadde vært i ly av linjeskipene. Men kruttrøyken hadde blitt tykk i det stille været med svak vind så Wessel fikk vanskeligheter med å finner disse som kom seg nærmere på deres egne linjeskiper i le. Ved aften hadde Wessel ikke klart å finne og angripe de to svenske fregattene. Han mottok senere ordre om å holde svenskene under observasjon sammen med fregatten «Raa»(34).

«Løvendals Galley» mot «Vita Örn»[rediger | rediger kilde]

Om natten etter kl. 19.30 hadde Gabel lagt seg mellom Femern og Langeland for å forhindret et svensk utbrudd ut i Østersjøen eller gjennom Storebælt. Wachtmeister seilet mot nord i forsøk på å brøt seg gjennom Storebælt men flere rapporter kommet med beskjed om at skipene var blitt hardt medtatt etter sjøslaget. En ny strid var ikke lenge mulig å gjenta og et forsøk på gjennombrudd vil derfor ikke være mulig. Han satt seg ut på sørvestlige kurs mot Bülk i Kielerfjorden ved Friedrichsort for å sette sine skiper på grunn i hensikt på å ødelegge dem.

Wessel ved daggry hadde oppdaget «Vita Örn» i ly av mørket og satt etter den sammen med «Raa» for å stoppet den svenske fregatten fra å kom seg opp i Storebælt. Det kom til en skarp forfølgelse med harde sammenstøter før Wessel hadde avskjæret «Vita Örn» og tvunget den om mot sør inn i Kielerfjorden. Jakten på sitt meste ettertraktet bytte som han hadde vært tvunget å retirere fra i 1712, ført Wessel til Bülk der han fant de andre svenske orlogsskipene allerede kjørt på grunn. Etter å ha presset «Vita Örn» på grunn et stykke vekk fra de andre vendt Wessel om og tok kontakt med Gabel for å fortalt om at svenskene var gått på grunn og startet arbeidet med å ødelegge sine skip.

Wessels trussel[rediger | rediger kilde]

Wessel seilet tilbake til Bülk og ankret litt utenfor skuddhold da Wachtmeister heiste det hvite flagget som tegn på at han vil forhandle sin overgivelse. Det var for å kjøpe seg tid for å fullbyrdet ødeleggelsen. Ved å høre kanondrønn fra det svenske flaggskipet realisere Wessel at svenskene vil ikke stoppet deres ødeleggelse. Wessel satt ut en sjalupp med løytnant Ferry og en hornblåser som kom over til «Princessa Hedvig Sophia»(75).

Der meddelte løytnanten at hvis ødeleggelsen fortsette under det hvite flagget, vil det ikke ble gitt pardon med disse ordene «-dersom han lod skiberne Ruinere blev ingen Quarter givet». Det ment at de som vil overgir seg, skulle ikke få nåde og dermed skulle drepes. Wessel hadde ikke myndighet for å kunne stille et slikt ultimatum og gjorde dette i Gabels navn. Wachtmeister hadde satt seg i en uholdebar posisjon ved å fortsatte å følge sine instrukser som forlangte ødeleggelse av deres orlogsskiper etter ha heiste det hvite flagget. Med dette bestemte han å overgav seg og stanset arbeidet med å ødelegge skipene.

Interessant nok nevnte ikke Gabel det med et ord. Det var «Løvendals Galley» som førte den slagne Wachtmeister over til det dansk-norske flaggskipet «Prinds Christian»(76) der Gabel mottok Wachtmeister som etter skikk og sæd skulle overrekke sin kårde. Da Gabel observere at Wachtmeister ikke hadde tatt med seg kården, spurte han etter den. Wachtmeister hadde ansett seg som fange og derfor ikke tatt med kården. Etter svaret overrakte Gabel sin kårde i respekt.

Gabel grublet en del over at svenskene hadde ikke fullbyrdet deres arbeid fordi av alle fire linjeskiper var det bare flaggskipet «Princessa Hedvig Sophia»(76) som kunne ikke berges. Han var ikke underrettet om Wessels trussel som var ureglementert. Opplysningen om trusselen dessuten kunne bekreftes på flere hold.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Den dansk-norske østersjøeskadren hadde lidd et tap på 65 drepte og 220 sårede, men hadde erobret linjeskipene «Sødermanland», «Nordstjerna», «Gøteborg» og fregattene «Vita Örn» sammen med «Falk» samt hele besetningen på 2 500 mann. Et ukjent antall var drept og skadet, resten var ført vekk i fangenskap.

Det er forresten påstått at flere av krigsfangene var solgt som slaver til Venezia i strid med krigens sedvane der de var anvendte som galeislaver i fremtidige krig mot tyrkerne.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Tapet av Karlskronaseskadren var et hardt slag som fra svensk hold var tale om resultatet av en uklokt kongelige ordre fra Karl XII og fra dansk hold ment som et forsøk på å forente Karlskronaseskadren med Gøteborgseskadren mot Østersjøeskadren.

I mai 1715 kunne Gabel og Wessel som hadde på egne initiativ tatt «Vita Örn» i slep kom tilbake i triumf. Wessel fortsatt til under Tre kroner kystfortet og meldte fra til Københavns befolkning den 11. mai om seieren mens kongen gjestet Gabel. Der kunne københavnerne overvære den legendariske «Løvendals Galley» ankret opp på Københavns red med den lik berømte «Vita Örn» og hyllet Wessel som en helt. Verken før eller siden hadde man sett et slikt seierstog med så berømte krigsskip eller med en velkjente sjøoffiser i Københavns historie.

Gabel ble utnevnt til viseadmiral som belønning, men Wessel var sårt tilfredsstilte ved å kunne flyttet sitt flagg fra «Løvendals Galley» til sin prise nå het «Hvite Ørn» eller «Hvide Ørn».

Da hadde den dansk-norske hovedflåten under admiral Raben dratt fra Køge bukt den 30. april 1715 for å krysset sammen med 10 orlogsskip ved Bornholm og Rügen og vente fram til den nye viseadmiral Gabel kunne sluttet seg til dem med flere skip. Dessuten skulle en egne eskadre på 13 større og flere mindre skip under viseadmiral Christen Thomesen Sehested dra til østsiden av Rügen for å avsperret innløpene fra Østersjøen som under Slaget i Westtief i 1712 med Stralsund var satt under beleiring.

Opptrappingen mot Slaget ved Rügen var startet i juli 1715.

Kilder[rediger | rediger kilde]