Slaget ved Deorham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Slaget ved Deorham eller Dyrham ble utkjempet i 577 mellom vestsaksere under Ceawlin og Cuthwine på den ene siden, og britonere fra West Country på den andre siden. Stedet for slaget, Deorham, er vanligvis blitt identifisert med Dyrham i South Gloucestershire. Slaget var en betydelig seier for vestsakserne som med den erobret tre betydningsfulle byer Glevum (Gloucester), Corinium (Cirencester) og Aquae Sulis (Bath). Slaget er utelukkende kjent fra Den angelsaksiske krønike, som gir få detaljer, men det er antatt å ha vært en betydelig hendelse.

Framstilling[rediger | rediger kilde]

Oppslaget for året 577 i Den angelsaksiske krønike har nedtegnet at for dette året kjempet kong Ceawlin av Wessex og hans unge sønn Cuthwine mot britonere fra West Country på «det sted som er kalt for [Deorham]». Dette stedet er generelt blitt oppfattet som Dyrham i hva som i dag er South Gloucestershire ved en bratt skrent kalt Cotswolds noen få km nord for Bath. Vestsakserne vant en seier denne dagen og tre konger fra britonerne, hvis navn er oppgitt som Commail, Condida, og Farinmail, ble drept. Som et resultat av slaget tok vestsakserne tre viktige byer, Glevum (Gloucester), Corinium (Cirencester) og Aquae Sulis (Bath), noe som representerte et betydelig område av Gloucestershire og Somerset.[1]

Antatt strategi og taktikk[rediger | rediger kilde]

Historikere, som eksempelvis William St. Clair-Baddeley i 1929, har konkludert at vestsakserne kan ha kommet med et overraskende angrep på stedet ved Hinton Hill ettersom de kontrollerte dalen Avon og forstyrret kommunikasjonene nord og sør mellom de romano-britiske nabobyene Gloucester og Cirencester. Straks vestsakserne hadde okkupert området og begynte å forsterke forsvarsverket på den gamle, eksisterende bygdeborgen på stedet. Britonerne i de tre byene ble tvunget til å forene seg i en felles styrke i et forsøk på å drive inntrengerne bort. Forsøket mislyktes og deres tre ledere ble drept, noe som antagelig også er en indikasjon på at en stor andel av britonerne også ble drept. Lederne er navngitt som Commagil av Gloucester, Condidan av Cirencester og Farinmagil av Bath. Deres felles styrker ble drevet nordover mot det defensive jordvollen som kalles Wansdyke (fra «Wodens dike») i et nederlagsdømt forsøk på å forhindre at ytterligere mer territorium gikk tapt.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Slaget ble vunnet av vestsakserne som etterpå erobret de tre byene Cirencester (Corinium), antagelig en provinshovedstad i den romerske tiden, Gloucester (Glevum), en tidligere legionærfestning og en colonia (utpost), Bath (Aquae Sulis), et berømt hedensk-religiøst senter og kurbad. Levningene av mange villaene (romerske herregods) er funnet rundt disse byene, noe som antyder at området var både rikt og relativt sofistikert, og den vestsaksiske framgang må ha vært et betydelig nederlag og knekk for britonerne og deres sivilisasjon.

Det er mulig at nederlaget og den påfølgende isoleringen bidro til at walisisk og kornisk begynte å bli adskilt i to forskjellige språk ved at britonerne i Wales mistet kontakten med britonerne i Devon og Cornwall. Kontakten kan likevel ikke ha gått helt tapt, selv om den ble vanskeliggjort ved at den vestsaksiske okkupasjonen forhindret bevegelser over land, ettersom en walisisk slektliste synes å nedtegne at på 600-tallet skal etterkommerne av kongene i Pengwern ha grunnlagt et dynasti i området Glastonbury. Å reise til havs vil ikke ha vært vanskelig, men hyppigheten av gjensidige besøk ble antagelig sterkt redusert. Arkeologi har antydet at selv om angelsaksere raskt overtok region Cirencester tok det flere år før de også koloniserte Bath og Gloucester.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]