Slaget ved Brest

Slaget ved Brest
Konflikt: Del av Den hellige ligaens krig 1508-1516
«La Cordelière» og «Regent»
Dato	10. august 1512
Sted	Ved Brest, Bretagne
Resultat
Engelsk seier
Parter
England		Frankrike
Kommandanter
admiral Edward Howard		Admiral Rene de Clermont
Styrker
25 skip		22 skip
Tap
Regent sank med 600 til 1000 liv		La Cordelière sank med 400 til 1000 liv

Slaget ved Brest var det første større sammenstøt mellom de engelske og franske flåter i løpet av 1500-tallet. Det skulle dessuten sette sitt preg på fremtidlige sjøslag. Ved 1509 hadde det skjedd en militærrevolusjon innenfor den sjøtaktiske utviklingen ved at kanonporten kom på engelske storskipene som motsvar til den franske bruken av åpninger for tyngre skyts. Fordelen var at åpningene kunne lukkes som på en port slik at kanonene kunne ligger lavere mot vannflaten. På meget kort tid spredte denne nyheten seg til resten av Europa inkludert Danmark siden.

Bakgrunnen

De italienske krigene 1495–1559 leder til en rivalisering mellom stormaktene og ved 1508 blir Den hellige liga eller Ligaen av Cambrai opprettet av pave Julius II i 1508, først mot Venezia, deretter gikk Frankrike ut i krig i 1510. Ligaen blir da en antifransk stormaktallianse i juni 1511 når pave Julius II proklamerte en ny liga med Spania og Tyske-Romerske Riket som England under Henrik VIII sluttet seg til i løpet av desember 1511. Hensikten var å utvide det engelske brohodet med Calais i den nordlige Frankrike i ly av storkonflikten og beherske farvannene rundt Frankrike med spansk assistanse for å tvunget fram innrømmelser.

Sjøkrigen

I april 1512 startet sjøkrigen da den energiske kommandanten Edward Howard, som hadde høstet anerkjennelse for hans kampanje mot piratvirksomhet året før, gikk aktivt ut med en flåte bestående av 18 skip med 2 000 mann, hvorav 1 730 soldater og 1 233 sjømann, men bare seks skip var storskip. I mai 1512 returnerte Howard til Portsmouth for å hente storskipet Regent på 1000 tonn og to mindre farkoster. 3 000 mann var da i den engelske flåten.

Etter å ha eskortert ekspedisjonsstyrken i en transportflåte under Lord Dorset nedover Den engelske kanal og ut i Biscaya-bukta i juni og siden dro videre til Navarra, vendte Howard seg mot den bretonske kysten og gjorde strandhugg med store ødeleggelser som resultat. Dessuten hadde sjøfarten blitt forstyrret ved at Howard tømte kanalen for handelsfartøyer, hele 66 fartøyer ble kapret. I juli 1512 vende Howard tilbake til Portsmouth hvor kongen hadde skipet Sovereign på 800 tonn og fire andre skip gjort klare. Flåten var nå øket til 25 skip uten at man nøyaktig vet hvor mange menn som tilsammen var på skipene.

I mellomtiden hadde franskmennene mobilisert, for det var ingen permanent flåteorganisasjon så sammensatte flåtestyrker fra Middelhavsregionen, Bretagne og Normandie, hver bidrag av krigsskip under egne ledelse, utgjorde den franske flåten i året 1512. Admiral Rene de Clermont holde til i Brest hvor den atlantiske delen av den franske flåten ble samlet i påvente av en eskadre med galeier fra Middelhavsregionen under admiral Pregent de Bidoux. Om kvelden den 9. august 1512 var det feiring om bord på admiralskipet La Louise på 790 tonn fra Normandie som lå ankret midt mellom 22 skip og hvor det bretonske storskipet La Cordelière på 600 tonn var regnet som det største fra Bretagne.

Slaget

Om morgen den 10. august 1512 ved kl. 11 observere admiralskipet Mary Rose og Mary James den franske flåten 7 km vekk og varsler resten av den engelske flåten som lå 1,5 km bak. De Clermont så først en rekke av seil, telte rundt 18, men deretter dukker en andre rekke av seil over horisonten, minst 18 stykker, hvilket ment 36 skip mot 22 skip. Hva han ikke visst var at det var kaprede handelsfartøyer uten verdi i kamp som fulgt etter den engelske flåten for å få beskyttelse. Han valgt å gi ordre om å trekke seg fra ankerplassen og seile innover til havnebyen Brest.

Howard organiserte sin flåte i line abreast, side-mot-side linje mens de Clermont forsøkte å berge flest mulig av egne skip i sikkerheten. Howard prøvde å ta igjen de flyktende franske skipene før de kom inn i for farlige farvann for videre forfølgelse. Howard sammen med viseadmiralene nådde fram og tok flere franske skip under skarpe angrep, men flaggskipet La Louise, La Cordelière og Nef de Dieppe holde det engelske angrepet unna til kl. 12.30 helt til disse kunne kom seg vekk til tross for store skader. Den engelske flåten angrep så uordnet at de kunne ikke fange inn den franske flåten og enkeltskipskamp oppstår når Mary Rose angriper La Louise. Ved et eneste skudd blir stormasten på La Louise kuttet slik at admiralen valgte å trakk seg vekk slik at bare to skip ble tilbake. Disse blir kapret av engelskmennene.

Nef de Dieppe kjemper tappert i syv timer mot fem engelske skip og lykkes å unnslapp med store skader, men Herve de Porzmoguer var ikke så heldig om bord på La Cordelière som blir ringet inn av flere storskip. Først angriper Mary James på 400 tonn som blir slått tilbake ettersom Porzmoguers skip var det eneste ved siden av Mary Rose som hadde kanonporter for opptil 16 store steinskytser under sjøslaget. Deretter angriper Sovereign, mister en mast og må trekke seg vekk, men ikke før det hadde redusert La Cordelière. Så kom det største skipet i den engelske flåten, Regent på 1000 tonn, under sir Thomas Knyvet til og lykkes å gripe seg på La Cordelière fast og entre det franske skipet. Siden da startet blodige kamper om herredømmet over det franske skipet.

Portmouger oppdaget at skipet hans drev farefullt nær klippene og senker ankrene slik at skipet stoppet opp og snur om begge skip. Regent lå da i le med vinden mot seg overfor det franske skipet. Det skulle blir katastrofalt, for idet engelskmennene var ved å erobre La Cordelière, traff en steinkanon masten på Regent som falt ned over La Cordelière. Det oppstår brann uten at årsaken er kjent og som raskt sprede seg til begge skip. Først eksplodere La Cordelières kruttmagasin, deretter Regents egne kruttmagasin. Begge skip sank i løpet av få minutter etter to og en halv timer med blodig entringskamp. Kanskje så mange som 1 000 og 1 500 liv om bord gikk tapt.

Sjøslaget sluttet med den katastrofale skipseksplosjonen og selv om Howard hadde vunnet, var prisen høy. Den franske flåten forble intakt og tapet av det største krigsskipet og med minst 600 til 1000 døde var et tungt tap.

Etterspillet

Howard dominerte siden kanalen uhindret, men i oktober 1512 kom en galeieskadre på seks galeier under Pregent de Bidoux til Brest. Det skulle vise seg å bli en formidable motstander i det kommende året. Dessuten hadde sjøslaget i Brest bevist viktigheten av kanonporter ettersom mindre skyts ikke kunne få ned master eller forårsaket store ødeleggelser. Samtidig fikk skipsartilleriet en nå avgjørende virkning på et sjøslag ved dets evne til å skade motstanderen så mye at videre strid ikke var mulig.

De Bidouxs galeier blir noe annet. Med skipsødeleggende storskyts i baugskipet kunne de angripe og ødelegge selv storskip, noe som Howard innser slik at han fra februar til april 1513 prøvde å eliminere disse til tross for vanskelige vindsforhold. Ved St. Malo, ikke langt fra Brest, blokkere han både de Clermont og de Bidoux helt til et angrep med galeier senket et storskip og skadet andre så hardt at Howard vil slå tilbake. Med flere balinger roskip angriper Howard Bidouxs admiralskip, en galei. Men Howard hadde bundet sammen sine fartøyene med kabler som blir kuttet slik at balingerne flyter fra hverandre i den sterke strømmen. Howard og 17 andre menn som hadde entret Bidouxs galei blir massakrert.

Seieren ved St. Malo sikret de franske galeienes ry som et farlig våpen og Howards død var så demoraliserende at den engelske flåten trakk seg tilbake til Plymouth en uke senere, den 30. april 1513. Istedenfor å utnytte seieren ble den franske flåten oppløst ut året og frem til februar 1514. I desember 1514 utrustet franskmennene en ny flåte som seilte ut i februar for å angripe engelsk skipsfart, men hver gang Henrik 8. lot sin flåte eskortere ekspedisjonsstyrkene i årene 1513 og 1514, holdt fienden seg unna. I juni 1514 ble krigen avsluttet, men under krigen hadde Henrik 8. benyttet anledningen til å ombygge eldre storskip og bygge flere andre som «Henry Grace à Dieu», noe som styrket den engelske marinen for fremtiden med ny teknologi og større ressurser enn før.

Kilder

• The Tudor Navy, an administrative, political and military history. ISBN 0-85967-922-5
• Warfare at Sea, 1500-1650 ISBN 0-415-21455-6

Ekstern lenke

• Cordelière