Slaget ved Brander Pass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Brander Pass
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen

Østenden av Brander-passet, oppdemmet i 1959
DatoCa. juli 1308
StedBrander Pass under fjellet Ben Cruachan
56°24'47"N 5°10'49"V
Resultatskotsk seier
Stridende parter
SkottlandEngland
Kommandanter og ledere
Robert I av SkottlandJohn MacDougall av Lorn
Styrker
UkjentUkjent
Tap
UkjentUkjent

Slaget ved Brander Pass skjedde ved Brander Pass i nærheten av Taynuilt under fjellet Ben Cruachan i nordlige Skottland i juli 1308. Robert I av Skottland beseiret en av sine innlandsfiender, MacDougall av Lorn. Slaget utgjorde en liten del av den bredere kampen kjent som den skotske uavhengighetskrigen, og en stor del av borgerkrigen mellom Bruce- og Balliol-fraksjonene, en parallell og overlappende konflikt. Det var en seier for kong Robert Bruce over MacDougall-klanen av Argyll, slektninger av John Comyn, også kjent som Røde Comyn, som ble myrdet av Bruce og hans tilhengere i Dumfries i 1306. Samtidskildene gjør ikke mulig å fastslå dato for slaget med sikkerhet: forskjellige dato mellom 1308 og 1309 har blitt foreslått, selv om sensommeren 1308 ser ut til å være den mest sannsynlige. Forfatteren Peter Traquair har datert det til august 1308.[1]

Bakgrunn: Skotsk innbyredeskrig[rediger | rediger kilde]

Nordlige Skottland hadde siden de eldste tider styrt seg selv bortimot uavhengig av den sentrale kongemaken på lavlandet. I nord rådde klansystemet med innbyrdes maktkamp. Donald-klanen og Campbell-klanen hadde bygd opp sitt maktgrunnlag på sin lojalitet til det skotske kongehuset. Robert Bruce måtte vinne nordlige Skottland for å ha ryggen fri i kampen mot England. Han hadde beseiret sin gamle arvefiende John Comyn den eldre i Comyn-familiens eget område nord for Aberdeen, i slaget ved InverurieInverurie i 1308. Deretter gikk han mot Cowyns allierte lengre nord.

Drapet på John Comyn var en avgjørende handling i skotsk politiske historie. Like etter dette hadde Bruce blitt kronet med full støtte fra den skotske kirken,[2] som effektivt satte et pavelig interdikt til side, selv om han fortsatt møtte noen formidable hindringer.[3] Maktbalansen i Skottland skiftet kraftig til fordel for engelskmennene. Den største svakheten ved kampanjene til Edvard I av England, praktisk talt fra begynnelsen, var at han ikke var i stand til å bygge en varig allianse med den skotske adelen, en tradisjonell maktbase som hans styre var avhengig av: venner i et øyeblikk ble lett fiender i det neste. Med drapet på John Comyn var hans omfattende nettverk av familie og slektninger garantert å kjempe på Englands side mot Robert Bruce, som de nå anså for å være det største onde.[4] MacDougall-klanen, Comyns allierte, var ledet av John MacDougall og støttet kong Edvard II av England mot en felles fiende. I tillegg var John Comyn den yngre nevø av den fjerde MacDougall, høvding Alexander av Argyll, lord av Lorn. John MacDougall hadde dermed også en blodfeide å hevne.[5] Den formelle fredsavtalen mellom Bruce og MacDougall gikk i tillegg ut i løpet av 1308. Neil Campbell kalte sammen sine menn for å støtte Robert Bruce. Han ville sannsynligvis ha støttet hvem som helst på motsatt side av MacDougall, for i Skottland var det «kith and kin always ranked higher than politics» (slekt og venner rangerer alltid høyere enn politikk), som en skotsk skribent uttrykte det.[6]

Bruces skotske fiender kontrollerte store og strategisk viktige landområder i hele riket, i Galloway, Lochaber, Atholl, Ross, Buchan og Badenoch og Strathspey. Rett etter at Bruce ble beseiret av engelskmennene i slaget ved Methven, ble det som var igjen av hæren hans knust av Alexander MacDougalls sønn, John av Lorne, i slaget ved Dalry (Dalrigh) nær Tyndrum. Bruce, som så vidt slapp unna fangst, måtte gå i dekning.

Selv om kongen kom seg bemerkelsesverdig etter disse katastrofene, da han steg ned til Ayrshire våren 1307 for å starte en geriljakrig, var det på ingen måte sikkert i på denne tiden at han ville være i stand til å seire mot kombinasjonen av engelsk militærmakt og lokal skotsk motstand. Kort tid etter at hans militære kampanje i Ayrshire begynte, ble han begunstiget av et stort lykketreff: Edvard I, på vei nordover med en stor hær, døde like ved den skotske grensen i juli 1307. Sønnen hans, den langt mindre dyktige Edvard II, vendte sin oppmerksomhet mot engelsk innenrikspolitikk, og lot hans skotske allierte klare seg så godt de kunne. Bruce, som var overbevist om at engelskmennene var nødt til å komme tilbake sommeren 1308, bestemte seg for å handle med fart og grundighet.

Herjingen i nord[rediger | rediger kilde]

Det første angrepet kom i september 1307 i Galloway, det nedarvete området til Balliol-familien, mot klanene MacDougall og Macann. Her var kampene så harde at den lokale bondestanden tok tilflukt over grensen i Cumberland. Høvdingene i Galloway appellerte forgjeves til Edvard II om hjelp og ble deretter tvunget til å underkaste seg Bruce for få en våpenhvile.

Med dette ut av veien vendte kongen oppmerksomheten mot nord, brøt gjennom det engelskkontrollerte lavlandet og satte kursen mot Røde Comyns gamle høyborg i Lochaber. Hans marsj inn i høylandet ble støttet av en flåte av bysser som seilte opp Loch Linnhe. John Bacach, som opptrådte for sin eldre far, våget ikke å møte Bruce og ba om våpenhvile. Bruce dro deretter mot nordøst for å gjøre opp med sin viktigste fiende, Røde Comyns fetter og navnebror, John Comyn, 3. jarl av Buchan. Denne kampanjen varte gjennom vintersesongen, og nådde sitt høydepunkt i Bruces seier slaget ved Inverurie i mai 1308. Bruce hadde da frihet til å vende sin fulle oppmerksomhet tilbake til uferdige saker i vest.[7]

Brander-passet[rediger | rediger kilde]

Alexander MacDougall, for gammel og syk til selv å delta i kampene, lå i festningen sin i Dunstaffnage, og gjennom hele perioden var hans eldste sønn, John Bacach, den viktigste krigslederen til klan MacDougall. Sommeren 1308, muligens sent i august, tok hæren hans posisjon i det trange passet Brander, der elven Awe skjærer seg gjennom den sørlige skråningen av fjellet Ben Cruachan på vei ned fra innsjøen Loch Awe.[4] Imidlertid er det bare John Barbours hyldningsdikt The Brus (fra slutten av 1300-tallet) som plasserer slaget; den nevner ikke passet ved navn, men beskrivelsen passer.[8] Det store antallet varder rundt broen over Awe kan gi en viss støtte til stedet.[8]

Brander-passet gir plass til kun en trang vei land siden av fjellet, et av de høyeste i Skottland med sine 1126 meter, og det var her John Bacach aktet å legge bakholdet. Selv observerte han sine disposisjoner fra et skip på Loch Awe. Mennene hans var gjemt i høyere oppe på åssiden, med utsikt over den smale stien gjennom passet, og kunne rulle store steiner nedover åssiden.[9] Bruce hadde nå lært nok om geriljakrigføring og hadde nok menn til å omgå en slik felle. Et parti lojale skotske bueskyttere kommandert av James Douglas klatret enda høyere opp Ben Cruachan og – helt uten å bli sett – plasserte seg i fiendens rygg. Da MacDougalls angrep, ble de fanget i en skrustikke, med kong Robert som kom nedenfra og Douglas ovenfra. Mennene i Argyll fikk en skur av piler bakfra og møtte en aggressiv kamp med sverd forfra.[9] De vaklet og brøt av. De ble jaget vestover over elven Awe hele veien tilbake til Dunstaffnage, mens John rømte nedover innsjøen i skipet sitt og søkte tilflukt i England. Alexander MacDougall overga seg og underkastet seg Robert Bruce, men året etter sluttet han seg til sønnen i eksil, og døde i 1310 i tjeneste for Edvard II.[1][10]

Kampanjen i 1307 og 1308 avsluttet den interne trusselen mot den skotske kongen. Alle hans Comyn-fiender hadde blitt drept eller forvist og landområdene deres gått tapt. De overlevende hadde ikke lenger noen maktbase i Skottland, og kunne bare fortsette kampen som frivillige i den engelske hæren. Ikke desto mindre gjensto en arv av bitterhet, for til slutt å komme tilbake til Skottland i 1332, under umåtelig andre omstendigheter.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Kampanjen i 1307 og 1308 avsluttet den interne trusselen mot den skotske kongen. Alle hans Comyn-fiender hadde blitt drept eller forvist og landområdene deres gått tapt. De overlevende hadde ikke lenger noen maktbase i Skottland, og kunne bare fortsette kampen som frivillige i den engelske hæren.

Både Donald-klanen og Campbell-klanen fikk både fordeler, landområder og økt makt på bekostning av MacDougall-klanen. MacNab-klanen, som hadde kjempet ved MacDougalls allierte, mistet således også sine landområder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Traquair (1998), s. 155
  2. ^ Scott (1982), s. 74
  3. ^ Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The Story of a Nation, s. 168
  4. ^ a b Robertson, James Irvine: «To conquer or die (Macdougal)», Scotland Magazine, Issue 30, s. 52. Arkivert fra originalen den 22. juli 2015
  5. ^ Way, George & Squire, Romily.(1994): Collins Scottish Clan & Family Encyclopedia, s. 216-217.
  6. ^ Scott, Walter (1814): Waverley; or, 'Tis Sixty Years Since, eksempel: «...if they were to collect together the kith, kin, and allies of their houses, arrayed in effeir of war, as was the ancient custom of Scotland on these occasions»
  7. ^ Magnusson (2000), s. 176
  8. ^ a b Site Record for Fanans, Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Scotland
  9. ^ a b Magnusson (2000), s. 177
  10. ^ Prebble (1981)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære:

  • Barbour, John: The Brus, overs. A.A.H. Douglas som The Bruce, 1964.
  • Fordun, John av: Chronicles of the Scottish Nation, red. W.F. Skene, 1872.
  • Gray, Thomas, Scalicronica, red og overs. H. Maxwell, 1913.

Sekundære:

  • Barrow, G.W.S. (1976): Robert Bruce and the Commumnity of the Realm of Scotland
  • Barron, E.M. (1934.): The Scottish War of Independence
  • Hailes, Lord (David Dalrymple) (1776): The Annals of Scotland
  • MacDonald, C.M. (1950.): The History of Argyll
  • MacDonald, R.A. (1997): The Kingdom of the Isles: Scotland's Western Seaboard, 1100-c1336
  • Magnusson, Magnus (2000): Scotland, The Story of a Nation, Grove Press/HarperCollins
  • Traquair, Peter (1998): Freedom's Sword, Roberts Rinehart Publishers
  • Prebble, John (1981): The Lion in the North: A Personal View of Scotland's History, Penguin
  • Scott, Ronald McNair (1982): Robert the Bruce: King of Scots. New York: Barnes and Noble. ISBN 978-1566192705

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Brander_Pass&oldid=23755688»