Slaget ved Boroughbridge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Boroughbridge
Konflikt: Baronenes opprør i 1322
Slaget ved Boroughbridge
Dato 15. mars 1322
Sted Boroughbridge ved York
Resultat
Seier for kongens menn
Parter
Kongens menn, rojalistene De opprørske baronene
Kommandanter
Andrew Harclay
på vegne av
kong Edvard II
Thomas av Lancaster
Styrker
Ca 4000 mann, mest bueskyttere og spydmenn 700 riddere og fotsoldater, ialt kanskje 2000
Tap
Ubetydelig Betydelig

Slaget ved Boroughbridge var et lite, men betydelig slag i konflikten mellom kong Edvard II av England og en fraksjon opprørske adelsmenn. Det ble utkjempet den 16. mars 1322 i nærheten av en viktig bro kalt Boroughbridge over elven Ure, nordvest for York.

Resultatet av slaget var et totalt nederlag for opprørne, ledet av Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, kongens fetter. Slaget var lite i omfang, men dramatisk i henhold til samtidige kilder. Kongens seier ble oppnådd under ledelse av Andrew Harclay, 1. jarl av Carlisle (Andreas de Harcla).

Opptakten til slaget[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1322 tok kong Edvard sine styrker nordover i England for å beseire sin slektning Thomas av Lancaster. Lancaster ble tvunget til å forlate sine posisjoner ved Pontract og marsjere mot nord hvor han antagelig håpet på å få støtte av styrker fra Skottland som England var i krig med. På marsjen nordover ble vegen sperret av styrkene til Edvards dyktige kommandant i nord, Andrew Harclay.

Natten før den 15. mars 1322 hadde de kongelige styrkene under ledelse av Andrew Harclay nådd Ripon. Harclay var langt bedre informert om motstanderens bevegelser enn de var om hans. I Ripton fikk han beskjed av sine speidere at jarlen av Lancasters hær var på marsj langs den store nordlige vegen, Great North Road, og ville nå Boroughbridge den neste dag. I løpet av natten marsjerte Harclays styrker de 10 km til Boroughbridge hvor vegen krysset elven Ure. Hensikten var å ta broen for å sikre seg en strategisk posisjon før opprørerne.

Harclays styrke kom hovedsakelig fra Cumberland og Westmorland, og i henhold til en kilde var den på opptil 4000 mann, en blanding av riddere, fotsoldater, soldater med lange spyd og bueskyttere. Av de 214 ridderne som er blitt listet som deltagere i slaget, synes kun 76 å ha vært på kongens side. Selv om Harclays hær langt oversteg Lancasters i antall hadde sistnevntes bedre armering og tyngre rustninger. I åpent terreng kunne kraftig utrustning utjevne fordelen av flere menn.

Opprørerne kan ha samlet opptil 3000 mann mens de var ved Burton on Trent, men flere kan ha desertert før hæren nådde Boroughbridge. Thomas av Lancaster skal ha uttrykt bekymring over Harclays antall.

Øyensynlig helt uforberedt for trusselen fra nord nådde Lancaster Boroughbridge den 16. mars. Så dårlig var jarlens etterretning at styrken hans hadde slått leir før man oppdaget at broen var besatt. Selv i våre dager er de få veger som krysser elven og på 1300-tallet var det ingen andre alternativer. Med hæren til jarlene av Surrey og Kent bak seg var tilbaketrekning heller ikke mulig. Først forsøkte Lancaster å forhandle med Harclay, men selv om Harclay kunne takke nettopp Lancaster for sin status som ridder, ville han ikke skifte side.

Posisjoner[rediger | rediger kilde]

Motstandernes antagelige posisjon ved slaget.

I dag er slagstedet stort sett dekket av det som er landsbyen Boroughbridge, men i 1322 hadde sannsynligvis ikke landsbyens omfang nådd så langt som til broen. Landområdene på begge sider av elven var vasstrukne enger. Broen var sannsynligvis der hvor dagens bro står. Det er noe uklart hva som var vadestedets nøyaktig posisjon.

Andrew Harclay hadde sendt hestene bakerst og plasserte ridderne og spydmennene fremst for å holde den nordlige delen av broen. Andre spydmenn ble plassert ved et vadested lenger oppstrøms, men kildene er uklare på dette punktet. En kilde sier at Harclay også hadde fått broen ødelagt, men det er neppe riktig. Den var kanskje heller sperret av en provisorisk barrikade.

Spydmenne ble plassert i schiltron-formasjon etter skotsk sedvane ved at soldatene trekker tett sammen som et piggsvin. Soldatene fra Cumbria var vante med denne taktikken etter sine kamper med nettopp skottene og hadde vist seg effektiv som infanteritaktikk mot kavaleri. I henhold til Lanercost-krøniken ble taktikken benyttet både ved vadestedet og ved broen. Det innovative og effektive i Harclays forsvarsposisjon var bruken av bueskyttere med langbue. I løpet av noen få år skulle det bli det mest effektive våpen mot tungt kavaleri i krigene mot Frankrike.

Opprørerne forlot landsbyen i to grupper. Den ene gruppen bestående av riddere og fotsoldater som ble kommandert av Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford, dro til fots for å angripe broen. Den andre gruppen, ledet av Thomas av Lancaster, dro på et kavaleriangrep mot vadestedet.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget begynte ut på dagen den 16. mars. Harclay hadde ingen grunn til å ta initiativet ettersom han hadde en forsvarsposisjon og kunne vente på kongens hær sørfra. Lancaster var derimot i en vanskelig posisjon som krevde øyeblikkelig angrep.

Jarlen av Hereford med sin fanebærer og noen få andre riddere angrep broen foran resten av sin styrke og ble drept momentant i den første trefningen. Også fanebæreren og to av ridderne ble drept. Resten ble drevet bakover, mange såret, blant annet Roger de Clifford som var blitt alvorlig såret av spyd og piler.

En kilde[1] hevder at en spydsoldat hadde krøpet under broen og støtt spydet oppover mellom plankene og inn under jarlens rustning og således spiddet ham i baken, men dette kan være en overlevering som er tatt fra slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Angrep mot vadestedet gikk ikke bedre. Elven er rundt 40 meter bred i dag og var kanskje enda noe bredere på 1300-tallet. Under tung beskytning fra piler og med ild nådde sannsynligvis Lancaster og hans menn ikke en gang bredden på motsatt side før de måtte trekke seg tilbake. En kilde hevder at bueskytternes pilstorm var så effektiv at det aldri ble gjort noe forsøk på et nytt angrep og at de måtte trekke seg tilbake i stor uorden.

Etter hva som synes som et svært kortvarig slag forhandlet Lancaster en våpenhvile med Harclay slik at hans tropper kunne trekke seg tilbake til landsbyen for natten, enten for å overgi seg eller for å gå i kamp på nytt neste dag. Harclays tropper holdt sine posisjoner gjennom natten i tilfelle et overraskelsesangrep.

Overgivelse[rediger | rediger kilde]

Grunnen til at Harclay gikk med på våpenhvile var at tiden var på hans side, og i løpet av natten nådde den øverste sheriffen av Yorkshire, Simon de Ward, fra Givendale (ca. 7 km lengre opp fra Boroughbridge), fram med forsterkninger. Tidlig om morgenen den 17. mars gikk Harclay og de Ward inn i landsbyen med sine tropper og krevde at Thomas av Lancaster skulle overgi seg. Det ble ingen organisert motstand og mange av opprørernes soldater hadde desertert i løpet av natten. Lancaster ville ikke innse det uunngåelige og flyktet inn i landsbyens kapell, men ble fulgt av Harclays menn som trakk ham ut og la ham i jern. De andre opprørerne ble også tatt til fange rundt om i landsbyen selv om noen forsøkte å flykte forkledd i klærne til fattige bønder, og det ble hevdet at ingen slapp unna.

Thomas av Lancaster ble sendt med båt til York samme dag, de andre fangene landevegen. Kong Edvard hadde tatt oppstilling ved Pontefract Castle da fangen ble ført fram for ham, dømt til døden for forræderi uten mulighet til å tale til sitt forsvar eller av andre. 22. mars ble han hengt på en bakketopp utenfor byen. Han ble gravlagt i sognekirken i Pontefract hvor en kiste som ble gjenfunnet i 1838 er blitt antatt å være hans. Rundt 30 av Thomas av Lancasters tilhengere ble også henrettet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder

  • Lanercost-krøniken, en samtidig opptegnelse satt sammen i Cumberland
  • Livet til Edvard den andre, satt sammen før ca. 1326
  • Brut, eller Englands krøniker, en krønike som ble oppdatert til 1330 og oversatt fra fransk senere det samme århundret.
  • St. Albans-krønike, skrevet etter 1330.
  • Meaux-krøniken

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clark, Battlefield Walks : North, 1995.