Slaget ved Adrianopel (378)

Slaget ved Adrianopel
Konflikt: Goterkrigen 377–382
Dato 9. august 378 Sted Nær Adrianopel, Tyrkia 41°48'N 26°36'Ø Resultat Gotisk seier
Stridende parter
Østromerriket	Goterne
Kommandanter og ledere
Valens †	Fritigern, Alateus, Saphrax
Styrker
15 000–30 000	ca. 20 000
Tap
rundt 20 000	ukjent

Det andre slaget ved Adrianopel (9. august 378) ble utkjempet mellom en romersk hær ledet av keiseren Valens og germanere (hovedsakelig vestgotere og østgotere, assistert av noen ikke-germanske alanere) ledet av Fritigern. Slaget fant sted ved Adrianopel (nå Edirne, Tyrkia) og endte med en overveldende seier for de germanske stammene.

Slaget var del av Goterkrigen 377–382 og er et av de viktigste i romersk historie siden det satte scenen for det endelige sammenbruddet av det vestlige Romerriket i det 5. århundre.

Bakgrunn

Goterne, ledet av Alavivus og Fritigern, ba om å få slå seg ned i Romerriket i 376 etter at de ble fortrengt av hunnernes invasjoner. Keiser Valens håpet at de ville bli jordbrukere og soldater og lot dem etablere seg i riket som foederati (allierte). Men når de først hadde kommet seg over Donau og inn i romersk territorium, førte uærligheten til provinsielle kommandanter til at nykommerne gjorde opprør etter å ha gått gjennom mange harde prøvelser. Valens ba da Gratianus, den vestlige keiseren, om forsterkninger for å bekjempe de tallrike goterne. Gratianus sendte generalen Frigerid med forsterkninger, i tillegg til lederen for sin livvakt, Richomer. I de to årene før slaget ved Adrianopel var der en rekke trefninger uten klare seierherrer.

Valens bestemte i 378 seg for å ta kontroll selv. Han forlot Antiokia og dro til Konstantinopel og beordret samtidig generalen Sebastian om å forlate Italia og Gratianus til å bringe sin betydelige styrke fra grensen ved Rhinen. På veien lyktes Sebastian i å overraske en gruppe gotere og tvang dem til å trekke seg tilbake. Imens ble Gratianus forsinket langs Rhinen hvor han vant en overlegen seier over alemannere som gav ham mye ære i hele Romerriket.

Etter at han hørte om Sebastians suksess mot goterne og om Gratianus' seier over alemannerne, var Valens mer enn klar for en egen seier. Han forlot Melanthis og dro til Adrianopel hvor han møtte Sebastians styrker. Den 6. august informerte rekognoseringstropper ham om at goterne marsjerte sørvest mot Adrianopel, rundt 20 kilometer unna. Målet for goterne var å omringe den romerske hæren som strakte seg bakover mot Adrianopel. Til tross for vanskelig underlag, nådde Valens Adrianopel hvor en leir var bygget med en grøft og en mur.

Richomer, sendt av Gratianus, hadde med seg et brev som ba Valens om å vente til forsterkninger ankom fra Gratianus før han gikk i slag. Valens offiserer anbefalte også at han ventet på Gratianus, men Valens var klar for å vinne den øverste æren og bestemte seg for å kjempe uten å vente. Valens hadde undervurdert hæren til goterne og trodde den var på rundt 10 000 krigere.

Goterne holdt også et øye med romerne, og den 8. august sendte Fritigern en utsending for å foreslå fred og en allianse i bytte mot noe romersk territorium. Sikker på at han ville vinne på grunn av sin antatte tallmessige overlegenhet, avslo Valens disse forslagene. Men hans anslag hadde ikke tatt i betraktning en betydelig del av det gotiske kavaleriet som hadde dratt for å sanke forsyninger et godt stykke unna.

Sammensetningen av den romerske hær

Valens' armé bestod av veteraner og menn som var vant med krig. Den bestod av syv legioner, blant dem Legio I Maximiana og keiserlige støttetropper, på 700 til 1000 menn hver. Kavaleriet bestod av bueskyttere med skjold og scholae (den keiserlige livvakt). Men disse representerte ikke det sterkeste punktet i hæren og ville flykte da det gotiske kavaleriet ankom. Der var også skvadroner med arabisk kavaleri, men de var mer brukbare til trefninger enn til et oppsatt slag.

En betydelig årsak til romernes nederlag var det faktum at den romerske arméens kvalitet hadde gått betydelig ned. Disiplinen var tapt på grunn av leiesoldatene og utstyrsnivået i legionen var langt fra det som det var i de 2. og 3. århundrene. Noen romerske legionærer hadde ikke engang rustning, muligens fordi det var tungt og det var viktig å kunne forflytte seg rakt i de sene legionene eller fordi disiplinen var så lav at legionærene kunne nekte å bære den tunge rustningen.

Slagets gang

Slagordenen

Morgenen 9. august brøt Valens opp fra leiren i Adrianopel hvor han etterlot den keiserlige formuen og administrasjonen under legionenes vakt. Rekognoseringen i de foregående dagene informerte ham om lokaliseringen til den gotiske leiren nord for byen. Valens ankom der etter å ha marsjert i syv timer i vanskelig terreng.

Rundt klokka 14 ankom de romerske troppene i uorden og stod ovenfor den gotiske leiren som hadde blitt satt opp på en bakketopp. Goterne, med unntak av deres kavaleri, inntok sine posisjoner foran deres vognsirkel, innenfor denne var deres familier og eiendeler. Fritigerns mål var å forsinke romerne for å få nok tid til at kavaleriet kom tilbake. Markene var nedbrent av goterne for å forsinke og trakassere romerne med røyk, og forhandlinger begynte for å utveksle gisler. Forhandlingene irriterte de romerske soldatene kraftig, som så ut til å ha overtaket, men de gav Fritigern verdifull tid.

En avdeling romere begynte slaget uten ordrer om å gjøre det, de trodde at de ville vinne en enkel seier og var kanskje overivrige etter å hevne seg på goterne etter to år med uhindrede ødeleggelser på Balkan. De imperielle scholae til bueskytterne med skjold under kommandoen til den iberiske prinsen Bacurius angrep, men manglet støtte og ble enkelt slått tilbake. Så nådde romerne venstre flanke sirkelen til vognene, men det var for sent. Samtidig ankom det gotiske kavaleriet for å støtte infanteriet. Kavaleriet omringet de romerske styrkene som allerede var i uorden etter å ha mislyktes i det første angrepet. Romerne trakk seg tilbake til bakkens bunn hvor de ikke var i stand til å manøvrere, tynget ned av deres tunge rustning og lange skjold. Tapene, utmattelse og psykisk press førte til at den romerske arméen ble omringet. Kavaleriet fortsatte sitt angrep, og massakren fortsatte til mørket falt på.

Effektiviteten til det vestgotiske tunge kavaleriet kan ha vært betydelig forsterket av deres (ny i Europa) bruk av stigbøyler. Særlig for det tunge kavaleriet, da dette tillot bruk av tyngre våpen og ubehagelig og bulkete, men effektiv, rustning. Kavaleriet hadde nå evnen til å angripe direkte på mengder av infanteri, med andre ord sjokk-funksjon brukt av kavaleri, det var også mindre sannsynlighet for å bli kastet av hesten i det første angrepet.

Valens død og konsekvensene

I kaoset ble keiseren forlatt av sin livvakt. Noen forsøkte å hente ham, men majoriteten av kavaleriet deserterte. Hva som skjedde med Valens er ukjent, han døde antagelig anonymt på slagmarken, en beretning sier at han ble fanget i et landsbyhus i nærheten og brent.

Ifølge historikeren Ammianus Marcellinus lyktes en tredjedel av den romerske hæren i å trekke seg tilbake, men tapene var utallige. Mange offiserer, blant dem general Sebastian, ble drept i det verste romerske nederlaget siden slaget ved Cannae. Slaget var et ødeleggende slag for det senere riket. Resultatet var at kjernen i hæren til Østromerriket var ødelagt, verdifulle administratorer var døde og alle våpenfabrikkene ved Donau ble ødelagt etter slaget. Mangel på reserver til hæren førte til en rekrutteringskrise som forsterket den strategiske og moralske effekten av nederlaget.

Slaget betydde at barbarene som kjempet for eller mot romerne hadde blitt svært mektige. Krisen som begynte i 376 ble avsluttet kun gjennom forhandlinger i 382. Theodosius I, Valens etterfølger, aksepterte goterne igjen som allierte. Dette kompromisset etterlot døren på gløtt for nok et gotisk mytteri, men det er også klart at Adrianopel ikke markerte slutten på Romerriket, fordi den imperielle militære makten bare midlertidig ble forkrøplet.

Litteratur

• Simon Macdowall, Adrianople Ad 378, Osprey Publishing, 2001, ISBN 1-84176-147-8