Slaget om Vidattaltivu
| Slaget om Vidattaltivu | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den srilankiske borgerkrigen 1983- | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sri Lankas militæret (SLA) | LTTEs Tamiltigrene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Generalløytnant Sarath Fonseka Generalmajor Jagath Jayasuriya brigader Shavendra Silva | Velupillai Prabhakaran | ||||||
| Styrker | |||||||
| SLA 58. divisjon/Task Force 1 SLA 57. divisjon | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| 1 drept 15 sårede (offentlige kilder) | 51 drepte 17 sårede ifølge SLA | ||||||
Slaget om Vidattaltivu var et militært sammenstøt om kontrollen over den viktige havnebyen Vidattaltivu ( Veduthaltivu ) i Mannar-distriktet mellom den srilankiske regjeringshæren og de tamilske opprørsstyrkene (LTTE) under den srilankiske borgerkrigen. Etter flere dager med forfektninger mellom begge parter kom det til et oppgjør den 16. juli som tvunget tamiltigrene på retretten nordover fra byen. For første gang på 18 år ble byen underlagt landets regjeringens kontroll siden 1987. Erobringen av den strategiske viktige byen med sitt havnestedet fulgt til tapet av den viktigste sjøbasen for Sjøtigrene på vestkysten.
Forspillet[rediger | rediger kilde]
Etter Task Force 1 på 3 000 mann hadde fullført Operasjon Rice Bowl som gikk ut på å renske landskapet mellom innsjøen Giant`s Tank og vestkysten med Mannar-øya, ble den større 57. divisjon flyttet vestover for å etablere kontakt med TF 1 som senere skulle utvides inn i en faktisk divisjon ved Periyamadu. Ved den 30. juni hadde begge enheter dannet en felles front i Mannar-distriktet, og den første av de såkalte «humanitære operasjoner» ble startet med rundt ti tusen soldater langs vestkysten. Offensiven i nord ble dessuten støttet av de andre regjeringsstyrkene på ulike frontavsnitter for å holde LTTE engasjert. I løpet av fire dager tok troppene seg gjennom de befestede linjene i Mannar-distriktet, og de første soldatene fra TF 1 i sør hadde kommet fram til 2,5 km fra byen Vidattaltivu mens 57. divisjon fra øst hadde slått seg fram til bare 3,5 km fra byen.
LTTE klarte ikke å stoppe fremstøtene i sør og øst, og gradvis trakk seg tilbake vekk fra regjeringsstyrkene mens man konstruert en ny forsvarslinje. Denne forsvarslinjen strakk seg 10 km fra vestkysten til Paramayankulam som lå rundt 8 km sørøst for Vidattaltivu og besto av en dyp grøft med en voll opptil 7 fot i høyde og befestede bunkeranlegger.
Deretter stoppet regjeringsstyrkene så snart de var kommet innenfor rekkevidde, men flere dager senere startet brigader Silva de første forfektningene inn i området sør og øst for Vidattaltivu med spesialstyrker som 2. Commando (2CR). Kommandosoldatene stadige testet de tamilske forsvarerne med mindre anslag og deretter rekognoserte terrenget på vegne av de regulære bakketroppene. Flere ganger kom det til væpnede sammenstøter med uklare resultater for begge parter. Men deres innsatset var meget viktig både mot Vidattaltivu i nordvest og nordøst for Periyamadu mot den strategiske viktige byen Nedunkandal som ble erobret av regjeringssoldatene den 11. juli. Deretter kom det srilankiske flyvåpenet (SLAF) inn med viktig assistanse til bakkestyrkene mens den srilankiske marinen (SLN) tvunget seg lengre nordover langs vestkysten i kontakt med Task Force 1.
Om aften den 15. juli hadde troppene fra TF 1 marsjert fram til de første forsvarsverkene mindre enn to kilometer utenfor byen støttet av flystyrker som i den samme dagen angrepet og bombet en konvoi på A-32 vegen mellom Mannar og Pooneryn, forhindret all bevegelse fra nord mens flere kamphelikoptre tilintetgjort en mindre militærbase nord for Vidattaltivu. Fra øst hadde en flankeomgående bevegelse av 57. divisjon tvunget seg fram til A-32 vegen to kilometer nord for byen. Silva som kommanderte TF 1, hadde beordret 582. brigade mot øst for å støtte 57. divisjon og deretter kom seg rundt forsvarslinjen 10 km østover. Med denne flankebevegelsen hadde regjeringssoldatene kommet inn i en fordelaktige posisjon for angrep på forbindelsesvegen mellom nord og sør.
Slaget[rediger | rediger kilde]
Fra om aften den 15. juli startet det egentlige slaget om Vidattaltivu, idet styrkene fra TF 1 rullet opp to og en halv kilometer befestede stillinger langs forsvarslinjen få hundrer meter fra bygrensen i sør. LTTE som hadde allerede realisert at de kunne ikke lenge holde byen mot TF 1 når deres forbindelsene mot nord var allerede truet og deres bevegelsesfrihet av større styrker sterkt redustert mot fly- og helikopterangrep, valgt å evakuere området. Men det var vanskelige å bryte av kontakten med de pågående regjeringstroppene som fulgt etter og truet dem fra sør, øst og nordøst.
Tilbakeretretten fra Vidattaltivu ble meget blodig under angrepene fra SLA som kalt inn artilleri og kamphelikoptre. De fleste tamiltigrene klart å ta seg ut til sjøs på båter forbi A-32 vegen som den 16. juli hadde blitt avskåret av troppene fra 57. divisjon. Men SLA hevdet å ha påført de tamilske opprørerne betydelige tap, rundt 30 skulle ha blitt drept. SLAF kom med erklæringer om å ha senket to flyktende båter fra Vidattaltivu mens SLN sendt inn deres IPC (Inshore Patrol Vessel) fartøyene for å gi støtte til bakkestyrkene.
Illuppakadavai[rediger | rediger kilde]
Så snart byen var sikret av regjeringssoldatene, erklærte brigader Silva av Task Force 1 som deretter ble populært kalt «58. divisjon», at hans styrkene hadde påført LTTE et tap på rundt 70 til 80 drepte i de siste dager før erobringen av Vidattaltivu var fullført. Forsvarsministeriet i Colombo underrettet mediene om at militære rapportene fra Mannar-distriktet tyder på rundt 51 drepte tamiltigrene og over 17 sårede ved 16. juli og rundt 25 drepte og sårede ved 15. juli. SLAF hevdet de hadde påført tamiltigrene et tap på 30 falne under angrepet på konvoien på A-32 vegen 15. juli.
Men offensiven som hadde startet den 30. juni, sluttet ikke med erobringen av byen og havnestedet Vidattaltivu Jetty. Nesten lik umiddelbart etterpå beordret Silva sine soldatene om å avansere meget raskt framover og på bare en dag tok to kilometer av A-32 vegen uten motstand. Hans neste objektet i militæroffensiven vist seg å være Illuppakadavai 5 km nord for Vidattaltivu, som også hadde vært benyttet som sjøbase for sjøtigrene langs vestkysten. Uten å gi de tamilske forsvarerne pause, gikk Silva`s troppene rett inn i Illuppakadavai den 19. juli og drevet ut de fåtallige tamiltigrene som rakk ikke å organisere et nytt forsvar etter tapet av deres viktigste holdepunktet langs vestkysten. Som et resultat hadde LTTEs militære forsvar langs vestkysten kollapset. Kampene om Illuppakadavai i to dager kostet LTTE rundt 15 døde og SLA mistet 1 soldat.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Etter erobringen av Vidattaltivu og det etterfølgelige fallet av Illuppakadavai til regjeringsstyrkene, hadde Silva avansert så raskt framover at det strategiske viktige objektet Vellankulam som grenset mot Kilinochchi-distriktet 7 km nordover, for første gang var kommet innenfor rekkevidde for regjeringshæren. 57. divisjon fikk nye fordelaktige posisjoner å lansere nye angrep mot Tunukkai og Mallavi på deres østlige flanke innover i landet. Gjennombruddsoffensiven langs vestkysten hadde produserte store strategiske gevinster ved bruk av flankeomgående bevegelser, kloss samarbeid mellom de involverte divisjoner, spesialsoldater sendt ut i aggressiv rekognosering og assistanse av flyvåpenets fly og kamphelikoptre. Deretter var SLA kommet meget offensivt dypt inn i LTTE-holdte territorium.