Slaget om Tinian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Tinian
Konflikt: Stillehavskrigen
Andre verdenskrig
Slaget om Tinian
Amerikanske marinesoldater vasser i land på Tinian
Dato 24. juli - 1. august 1944
Sted Tinian, Marianene
Resultat
Amerikansk seier
Territoriale endringer
Amerikansk erobring av øya
Parter
USA USA Japan Japan
Kommandanter
USA Harry Schmidt Japan Ogata Kiyochi
Styrker
30 000 marinesoldater 4 700 soldater
4 110 marinesoldater
Tap
328 døde
1 571 skadde
8 010 døde
313 tatt til fange
Slaget om Tinian

Slaget om Tinian ble utkjempet under stillehavskrigen, som en del av andre verdenskrig. Kampene mellom USA og Japan pågikk på øya Tinian som ligger i Marianene, og fant sted mellom 24. juli og 1. august 1944. Hensikten med dette slaget var å sikre Tinian slik at den videre kunne bli brukt i de alliertes operasjoner i krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tinian ble i likhet med de andre øyene i Marianene etter første verdenskrig tatt over av Japan og den lettbefolkede øya ble hovedsakelig brukt til sukkerproduksjon. Før andre verdenskrig brøt ut var det stor japansk aktivitet på øya og japanske styrker var i stand til å bygge et sterkt forsvar.

Den amerikanske seieren i slaget om Saipan gjorde Tinian som lå 5.6 km sør for Saipan, til det neste målet for felttoget på Marianene. Japanerne som forsvarte øya ble ledet av oberst Ogata Kiyochi.

Slagets gang[rediger | rediger kilde]

2. og 4. marinedivisjon landet på øya 24. juli 1944 og fikk støtte av sjøbombardement og artilleri som ble fyrt av gårde over sundet fra Saipan. En taktisk finte mot den store bosetningen av Tinian by avledet forsvarerne fra den egentlige plassen for amerikanernes landing på nordsiden av øya. USS Colorado og jageren USS Norman Scott ble begge truffet av japanske 15.2 cm kystbatterier. USS Colorado ble truffet 22 ganger og 44 personer mistet livet. USS Norman Scott ble utsatt for seks bomber og disse bombene førte til at kapteinen Seymore Owens og 22 av hans mannskap døde.

De japanske troppene tok i bruk samme gjenstridige taktikk som på Saipan; om dagen trakk de seg tilbake og om natten kom de med angrep. Det mildere og flatere terrenget på Tinian var til fordel for angriperne, de kunne bruke stridsvogner og artilleri mer effektivt enn det de hadde gjort i fjellene på Saipan. Øya ble sikret i løpet av ni dager med intense kamper. 31. juli begynte de gjenværende japanske styrkene med en omfattende selvmordsaksjon der de også prøvde å ta livet av flest mulig amerikanske soldater. Slaget endte med en amerikansk seier og det ble store tap på den japanske siden. Rundt 8 000 soldater mistet livet i kampene, mens det av omtrent 30 000 marinesoldater fra USA var 328 som døde. I tillegg ble rundt 300 japanske soldater tatt til fange.

Dette var det første slaget i Stillehavskrigen der napalm ble tatt i bruk. Av de 120 bombene som ble sluppet på Tinian, var det 25 som inneholdt napalm-blanding. De andre inneholdt en olje-bensin-blanding. Av alle bombene var det bare 14 som ble blindgjengere, og 8 av disse ble satt i brann ved påfølgende beskytning fra japanerne. Napalmbombene (ofte også kalt «brannbombene») som ble fraktet ved hjelp av fly av typen P-47 Thunderbolt, brente bort løvverket og bladene som skjulte fiendens installasjoner. Dermed ble japanerne mer utsatt for bombingen og følgelig ble det også store tap.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Marine styrker passerer og inspiserer en utslått japansk stridsvogn på Tinian

Mange hundre japanske soldater klarte å holde ut i junglene i flere måneder etter slaget. Garnisonen på Aguijan-øya sørvest for Tinian som ble kommandert av løytnant Yamada Kinichi, holdt ut til krigens slutt, da de måtte gi seg 4. september 1945. Den siste japaneren som ble værende på Tinian var Susumu Murata og han ble ikke tatt til fange før 1953.

Etter slaget ble Tinian en viktig base for de alliertes videre operasjoner i Stillehavskrigen. Det ble bygget militærleirer for 50 000 tropper. 15 000 seabees gjorde øya om til en av de mest travle flybasene i krigen, med seks 2 400 m rullebaner for angrep med B-29 Superfortress bombefly mot mål i Filippinene, Ryūkyūøyene og Japans fastland.

Referanser[rediger | rediger kilde]