Slaget om Pindos

Slaget om Pindos
Konflikt: Den gresk-italienske krig
Dato 28. oktober - 13. november 1940 Sted Pindosfjellene 40°5'14"N 20°55'27"Ø Resultat Avgjørende gresk seier
Stridende parter
Italia	Hellas
Kommandanter og ledere
General Mario Girotti	Generalmajor Vassileios Vrachnos Oberst Konstantinos Davakis
Styrker
3. Alpine Divisjon «Julia» 10.800 mann	Enheter fra TSDM-korpset (2. Korps) og 1. Korps
Tap
Uklart.	1 Breguet 19 fly skutt ned

Slaget om Pindos var et avgjørende slag i begynnelsen på den gresk-italienske krigen blant de høye fjellene i Pindos fjellkjeden i Epiros. De greske forsvarerne klarte å slå tilbake en italiensk offensiv.

Under den gresk-italienske krigen startet den innledende italienske offensiven den 28. oktober med tre fremstøt fra sørlige Albania inn i den greske regionen Epiros med «Littoral gruppen» langs kysten, 25. «Ciamuria» korps i retning Ioannina sentralt i regionen og divisjonen «Julia» gjennom Pindosfjellene.

De italienske planleggerne hadde undervurdert den greske forsvarsevnen som hadde støtte i en defensiv forsvarsplan omkring fremskutte forposter og en forsvarslinje som lå fem til femten kilometer dypere inn i landet, dels hjulpet av meget vanskelig terreng i lite utbygde områder. Man hadde også undervurdert den greske kapasitet for rask mobilisering og forflytning av sine soldater.

Bare det tredje av de tre samtidige fremstøter hadde tvunget seg dypere inn i Epiros og dermed kom meget nær sine strategiske objekter som den strategiske viktige Metsovon, et viktig bindeledd mellom Epiros og vestlige Makedonia. Den 10.800 mann sterke 3. alpinske divisjon «Julia» hadde suksess i de innledende operasjoner ved å tvinge seg over Pindosfjellene og brøt gjennom forsvaret som var tynt bemannet av et enslig regiment. Oberst Konstantinos Davakis som ledet regimentet, var nødt til å retirere for å unngå de truende flankeangrepene på egne posisjoner, dermed skapt et gap i forsvarslinjen. I løpet av bare tre dager hadde de italienske soldatene trent for fjellkrig lagt grunnlag for et brohode i form av en salient på tretti kilometer dybde.

Den greske generalstab var ikke sen med å innse faren i dette, og beordret straks forsterkninger fra TSDM-korpset (senere 2. Korps) og 1. Korps til området, som hørte under 2. greske korps. Det første motangrepet som ble innledet den 31. oktober, ble slått tilbake av italienerne som rykket gjennom fjellene 40 km fra grensen og inntok Vovousa 30 km nord for Metsovon. Men det var ikke nok mannskap og forsyninger til å utnytte gjennombruddet i Pindosfjellene på den italienske siden. De greske styrker strømmet til for å forsegle deres stillinger og deretter starte flankeomgående bevegelser for å lukke inn salientet fra tre kanter. Etter få dager var «Julia» divisjon praktisk talt omringet av de fremrykkende greske enheter. Etter hvert som italienerne kom lenger opp i fjellene, ble motstanden sterkere av små koordinerte enheter i tett forbindelse med hverandre som tok seg høyere opp for deretter å avansere langs fjellskrenter. Fra deres overhengende stillinger kunne grekerne fra tid til annen gå ned i velorganiserte angrep med overraskelsesmoment.

Fra 3. november var Julia-divisjonen tvunget på en defensiv og etterhvert mer desperat kamp i skrekkelig vær med regn og deretter snø høyt opp i fjellene fra de dype daler, langs fjellskråninger og på de forblåste fjelltopper. Vovousa og flere andre landsbyer ble tatt tilbake den 4. november, deretter kom den nyorganiserte greske 1. kavaleridivisjon til angrep sammen med enheter som 8a infanteridivisjon. Grekerne hadde fått en overlegenhet i antall infanterister og artilleriskyts mot Julia-divisjonen som var ikke forsterket fort nok i møte med det greske motangrepet. Etter flere dager var sjefen for «Julia», general Mario Girotti, tvunget til å innrømme nederlag den 8. november. Man hadde sett seg nødt til å forlate en meget utsatt stilling ettersom de andre fremstøt var bremset ned sammen med fraværet av en offensiv inn i det vestlige Makedonia. Girotti med hans divisjon i salientet hadde kommet under kryssild fra begge greske korps.

Den organiserte retretten avverget en militær katastrofe, men moralen var rystet, og tapene var meget merkbare. Man hadde vært overlatt til seg selv mot de greske tropper som dertil hadde støtte av egne fly. De italienske flyangrepene blant annet med Stuka stupbombere var ineffektivt i sammenligning.

De greske tropper tok seg fram til grenseområdet den 13. november i forfølgelse av de siste italienske elementer, og med dette var Slaget om Pindos avsluttet med en fullstendig gresk seier. De italienske tapene er formodentlig ikke helt kjent, den stolte Julia-divisjonen som var ansett som en av de beste i hele Italia, hadde ifølge én kilde et tap på en femtedel i døde, sårede og fanger ut av sin styrke. Ifølge andre kilder var det hevdet at det var et tap på opptil 5.000 døde, sårede og fanger.

Litteratur

• Balkan Battles. (1998) Ronald L. Tarnstrom. ISBN 0-922037-14-0