Skjellig grunn til mistanke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skjellig grunn til mistanke er et juridisk begrep som betegner de kravene som stilles for å kunne utstede arrestordre eller ransakelsesordre, eller for å kunne varetektsfengsle noen. «Skjellig grunn» antas gjerne å innebære krav om at det er mer sannsynlig at mistenkte har begått den straffbare handlingen det er snakk om, enn at han ikke har gjort det (sannsynlighetsovervekt). Kravet er absolutt og betyr at påtalemyndigheten må bevise at det er sannsynliggjort skyld. Dersom det er like sannsynlig at vedkommende har begått handlingen som at han ikke har gjort det, er vilkåret ikke oppfylt, jfr Norsk Retstidende 1993 s 1302.

For å pågripe eller varetektsfengsle noen er skjellig grunn til mistanke bare et grunnvilkår. I tillegg må normalt ett av tre alternative tilleggsvilkår være oppfylt, se straffeprosessloven § 171. Disse er at det enten foreligger unndragelsesfare (rømningsfare), bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare. Sannsynligheten som må kreves for dette for at vilkåret skal være oppfylt vil variere. I tillegg kan pågripelse/fengsling skje dersom mistenkte «selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende». Ved spesielt grove forbrytelser behøver ikke noen av disse tilleggsvilkårene å være oppfylt, men dette krever særlige holdepunkter for at mistenkte er skyldig, utover «skjellig grunn», se nærmere § 172.

Det kreves også sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har skyldevne – dvs er tilregnelig. Dersom dette ikke er sannsynliggjort kan fengsling bare skje dersom det er sannsynlig at det blir reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern samtidig som minst ett av de tre ovennevnte vilkår er tilstede.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

jusstubbDenne jusrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.