Skjefte (skytevåpen)

Delene på et geværskjefte til en Ruger 10/22 selvladende rifle. Skjeftet er en Fajen-tommelhullstokk. 1) kolbekappe, 2) forskjefte, 3) kolbekam, 4) kolbens hel, 5) kolbens tå, 6) pistolgrep, 7) tommelhull

Et skjefte er en del av et skytevåpen som skytteren kan holde i for å sikte og ta opp rekyl. Glidekassen festes ofte til skjeftet.

For langvåpen (rifle og hagle) deles skjeftet ofte inn i forskjefte og bakskjefte (sistnevnte ofte kalt kolbe). Stokk benyttes også om skjefter for langvåpen. Betegnelsene kan samskrives ved å bruke prefiks som rifle-, hagle- eller gevær- (for eksempel rifleskjefte, hagleskjefte eller geværskjefte). Prefikset gevær kan da vise til skjefter både for rifle- og haglegevær.

På norsk brukes også skjefte om grepet på håndvåpen (pistol og revolver), omtrent som synonym for ordet pistolgrep. For eksempel kalles grepsplater for pistoler og revolvere ofte for skjefteplater.

Historie og etymologi

En tidlig håndkanon, støttet av en stokk.

Av de tre begrepene skjefte, kolbe og stokk, så er trolig skjefte det mest brukte uttrykket på norsk for å beskrive et helt geværskjefte. Ordet skjefte stammer fra tyske Schaft. Kolbe kan noen ganger vise til hele skjeftet, men refererer som oftest bare til den bakre delen av skjeftet.

Den fremre delen av skjeftet kalles forskjefte på norsk.

Det har også gradvis blitt mer vanlig å bruke ordet stokk på norsk, trolig etter påvirkning fra engelsk. Stokk stammer fra det tyske ordet Stock (som betyr trestamme), og kan i forbindelse med skytevåpen spores tilbake til 1571.

Tidlige håndkanoner hadde en enkel trestokk montert bakpå kanonen som fungerte som et håndtak til å sikte med. Formen som sees på geværskjefter i dag begynte å utvikle seg med innføringen av arkebusen, en luntelås som hadde lengre løp og en faktisk låsemekanisme, i motsetning til håndkanonen hvor man måtte sikte med en hånd og antenne kruttet med den andre.^{[trenger referanse]} En luntelås med skulderskjefte og integrert avfyringsmekanisme gjorde derfor at man enklere kunne sikte og avfyre samtidig, og har gitt opphav til dagens for på geværskjefter som har overlevd i over 500 år. Arkebusen økte slik den praktiske skytepresisjonen til et nivå som ikke ble forbigått før innføringen av riflede piper.

Ironisk nok ble musketter bygd om til slagvåpen av indianere og First Nations under den europeiske koloniseringen av Amerika, trolig på grunn av skjørt tilbehør eller mangel på ammunisjon. Nærkampteknikker hvor geværskjefter benyttes som slagvåpen har blitt gjenopplivet i kampsporter som Okichitaw.

Oppbygningen av et geværskjefte

Et geværskjefte kan grovt deles inn i fremre og bakre del. Fremre del kalles ofte forskjefte, mens den bakre delen av skjeftet ofte kalles for kolbe. Modulære skjefter med justerbare og utskiftbare deler kalles systemskjefte (tysk Schaftsystem).

Pistolgrepet er der hvor skytteren holder skytehånden. Pistolgrepet kan enten være en integrert del av kolben, eller en frittstående del fra kolben. Uttrykket pistolgrep blir gjerne brukt om alle skjeftetyper, altså ikke bare hvor det er en frittstående del fra kolben

Bakerst på kolben hvor skjeftet skal ha kontakt med skulderen finner man som regel en rekylkappe (engelsk recoil pad eller buttpad), ofte i gummi eller annet mykt materiale, som skal gjøre det mer behagelig ta opp rekyl. Den øverste delen av rekylkappen kalles hel, mens den nederste delen kalles tå.

Oppå kolben hvor skytteren hviler kinnet under sikting og skyting kalles kolbekam eller kinnstøtte (engelsk comb eller cheek rest).

Ulike typer og stiler

Den mest grunnleggende inndelingen av skjeftetyper er mellom de som består av ett sammenhengende stykke (f.eks. Sig Sauer 200 STR) og de som delt opp i to separate deler for kolbe og forskjefte (f.eks. Sig Sauer 202). Et todelt skjefte kan være enklere å produsere, ettersom det er lettere å oppdrive korte tremateriale enn lange.

Formen på den bakre delen av skjeftet har tradisjonelt vært delt inn i «europeiske» og «amerikanske» stiler. Den europeiske stilen har fall ved helen og kammen, og er tiltenkt hurtig skyting med jernsikter. Den amerikanske stilen har rettere kam og mindre fall ved helen, og er tiltenkt presisjonsskyting med optiske sikter. Det finnes også flere hybriddesign med rett kam og «halvveis» fall ved helen.

Kolbens lengde og høyde bør tilpasses anatomien til brukeren, og kolber med justerbar lengde for kinnstøttepg ekylkappe har økende popularitet hos jegere og sportsskyttere. Kolber med justerbar lengde har fordelen at våpenet lett kan tilpasses forskjellige brukere, og har lenge vært brukt på militære våpen.

Kolber kan også være foldbare for å minske lengden til våpenet under transport og lagring, men slås vanligvis ut før skyting.

Kolber kan også ha annet tilleggsutstyr, for eksempel utstikk for håndstøtte, kolbekrok og tilleggsvekter, som brukt i frigevær. Kolbekroken skal hindre at våpenet tipper fremover på grunn av vekten til pipen og er brukt i en del konkurranseskyting samt på hagler som Franchi SPAS-12 for at skjeftet skal kunne foldes sammen når det ikke er i bruk.

Pistolgrepet

Ulike stiler av gunstock grep

Pistolgrepet på skjeftet holdes av skytehånden, som vanligvis vil si den høyre hånden for en høyrehendt skytter. Overgangen fra kolbe til forskjefte regnes som regel å skje ved pistolgrepet. Bakre del av pistolgrepet kalles kolbehals (engelsk tang). Mange pistolgrep har nettskjæring (engelsk checkering) for å øke friksjonen og dermed gjør det lettere å holde et fast grep. Noen pistolgrep har tommelstøtte (engelsk thumb rest) for å gi et mer ergonomisk grep.

Pistolgrep fås i mange stiler og fasonger. Et «engelsk» pistolgrep (A) går i en rett linje fra kolbens tå til avtrekkeren, og gir nesten en vertikal holdevinkel for avtrekkshånden. «Fulle» pistolgrep (C, D og E) er nær vertikale, og gjør at holdevinkelen for avtrekkshånden blir nær horisontal. Moderne skjefter for sportsskyting har i dag stort sett fullt pistolgrep.

Mellom de to ytterpunktene finnes «semigrepet» (B), som er svært vanlig på jaktvåpen, og gir en diagonal holdevinkel for skytehånden.

Kolben

Kolber med forskjellig fasong på kinnstøtten (kolbekammen).

Kolben, og særlig kolbekammen/kinnstøtten, kan fås i mange ulike varianter og utforminger. Hensikten med kinnstøtten er å ha et sted å hvile hodet mens man ser gjennom siktene. Ideell kolbehøyde bestemmes blant annet av høyden på siktene, skytestillingen (f.eks. liggende eller stående) og skytterens anatomi (f.eks. høyt eller lavt kinnbein). På mange våpen må kikkertsikter monteres høyere enn jernsikter, og krever derfor høyere kinnstøtte enn med jernsikter.

Den enkleste formen er en rett kam (A) som kan sees på mange tradisjonelle våpen. Til tross for navnet er en «rett» kolbekam egentlig vinklet skrått nedover. En Monte Carlo kam (B) finnes ofte på skjefter designet med tanke på bruk av kikkertsikte, og har derfor en høyere og horisontal kam. Helen på rekylkappen er fremdeles montert noe lavt for at skytteren ikke skal behøve å krumme nakken for mye. En spesiell variant av Monte Carlo-stokken med rund kuppelformet kinnstøtte kalles «hogback».^{[trenger referanse]} En bred kinnstøtte (C) (kalt cheekpiece på engelsk) bygger ut til siden fra resten av skjeftet, og kan dermed gi en bedre tilpasset støtte for skytterens kinn. En kinnstøtte som går høyere enn resten av kolben (D) kalles «rollover cheeckpiece», og brukes ofte for å danne en høy Monte Carlo-kam. Det hersker tidvis litt forvirring mellom navngivingen til type C og D i figuren ettersom de til forveksling kan se svært like ut.

En del moderne skjefter har justerbar kinnstøtte (engelsk adjustable cheek rest eller cheek rise) som kan justeres for å tilpasses etter skytterens ergonomiske preferanser. Disse kan vanligvis justeres i høyde, men posisjonen kan noen ganger også justeres frem eller bakover, eller i vinkel sidelengs eller i helling opp/ned.

Foldekolber kan vanligvis foldes til en av sidene (høyre eller venstre), begge sidene eller være en såkalt underfolder. Så godt som alle foldekolber har en låsemekanisme for å hindre kolben i å folde seg under skyting, men ikke alle foldekolber har låsing for når den er foldet. Foldekolber er tillatt i Norge så lenge kravet om totallengde er tilfredsstilt både i foldet og ufoldet tilstand.

Forskjeftet

Forskjefter kommer også i mange former og varianter. For eksempel har tradisjonelle britiske sideligger-hagler ofte et veldig slankt og kort forskjefte (på engelsk kalt splinter), mens brede forskjefter med såkalt beverhale (engelsk beavertail) kan sees på mange benkerifler. Lengden på forskjeftet kan også variere. På sportsvåpen som produseres i dag er det ganske vanlig med halvstokk som strekker seg omtrent halvparten av lengden til pipen. Forskjefter som omslutter pipen kan enten bestå av en enkelt del, eller av under- og overskjefte. Overskjefter kalles gjerne overtre dersom det er laget av treverk. På engelsk brukes ofte betegnelsen forend om forskjefter med åpning på toppen, mens handguard brukes om forskjefter som omslutter pipen (f.eks. Kongsberg M67 eller AR-15). På norsk benyttes imidlertid forskjefte for begge tilfellene.

Skjeftemål

I hagleskyting anses tilpassede skjeftemål som svært viktig for at man skal få lik montering av våpenet hver gang, og dermed skyte mer presist. Det finnes derfor navn på en rekke mål man kan ta når et skjefte skal spesialbygges eller tilpasses ved å bøyes.

• Siktelinje (sight line): En datumlinje som går langs siktelinjen, og strekker seg aksialt til alle punkter som er viktige for skjeftemål til en hagle.
• Kolbens lengde (length of pull): Lengden fra fremsiden av avtrekket til midt på kolbekappen. Kalles noen ganger «lengde til senter av rekylkappen» (length to center of butt).
  • Lengde til hel (length to heel): Lengden fremsiden av avtrekket til toppen av kolbekappen.
  • Lengde til tå (length to toe): Lengden fremsiden av avtrekket til bunnen av kolbekappen.
• Kolbens høyde (fall): Høyden på kolben i henhold til kjernelinjen. Kalles også fall, og måles både ved kam og hel.
  • Fall ved kam (drop at comb): Avstanden fra siktelinjen og ned til kolbekammen.
  • Fall ved hel (drop at heel): Avstanden fra siktelinjen og ned til helen (toppen) av kolbekappen.
• Vridning (cast): Sidelengs avstand fra midt på kolbekappen til siktelinjen. Vridningen kan være utført gradvis eller brått, og på ett eller flere stedet. For eksempel kan vridningen spesifiseres å skje fremsiden av kammen (at comb), midt på kammen (at face) og/eller bak ved helen (at heel).
  • Vridning ut (cast off): Når senter av kolbekappen er vridd til høyre for siktelinjen. Brukes ofte av skyttere som skyter med høyre skulder.
  • Vridning inn (cast on): Når senter av kolbekappen er vridd til venstre for siktelinjen. Brukes ofte av skyttere som skyter med venstre skulder.
• Helning (pitch): Vinkelen på baksiden av kolbekappen, med skjeftet sett fra siden. Bestemmes ved å først ta den rette linken fra hel til tå, og deretter finne vinkelen i forhold til kjernelinjen.
• Kanting (canting): Vinkelen til kolbekappen, rotert rundt en linje parallelt med løpets kjernelinje, med referanse på null grader når kolbakeppen peker vertikalt nedover mot bakken.
• Kjernelinje (bore line): En datumlinje som er konsentrisk med riflingen eller glattboringen i pipen, og som strekkes aksialt bakover for å gi alle nødvendige referansemål.
• Rekylarm: Den vertikale avstanden mellom kjernelinjen og kolbens kontaktpunkt i skulderen hvor rekylen virker. Dersom rekyllinjen er nær eller sammenfaller med kjernelinjen vil våpenet rekylere mest mulig bakover, og dermed gir minst mulig munningsvipp.
• Korporallinje (corporal line): Linjen som formes av den nedre kanten på kolben. Alternativt en imaginær rett linje som går fra pistolgrepet til tåen (nedre kanten av rekylkappen).
• Korporalinterseksjon (corporal intercept point): Et imaginært punkt hvor kjernelinjen og korporallinjen møtes (som regel et sted fremfor støtbunnen, hvis linjene møtes i det hele tatt).
• Korporalvinkel (corporal angle): Vinkelen mellom korporallinjen og kjernelinjen ved korporalinterseksjonen.

En del skytterorganisasjoner har begrensninger på vekt, dimensjoner og utforming av skjefter til ulike klasser i konkurranseskyting (for eksempel benkeskyting).

Presisjon

I tillegg til ergnonomi kan oppbygningen av et skjefte også påvirke den mekaniske presisjonen til et våpen. De viktigste faktorene er:

• God tilpasning mellom glidekasse og skjefte, slik at delene ikke flytter på seg under rekyl.
• Stabile materialer som oppfører seg stabilt ved endringer i temperatur, fuktighet og andre påvirkninger fra miljøet som kan påvirke pålitelighet og presisjon.

For eksempel er det kjent at et godt konstruert laminatskjefte kan være mer stabilt mot værpåvirkninger enn et tradisjonelt treskjefte. Skjefter i syntetiske materialer kan være enda mer stabile. Tre er fremdeles et populært materialvalg av estetiske årsaker.

En metode for å bedre tilpasningen mellom skjefte og glidekasse kalles «bedding». De tre vanligste metodene er støping med kunstharpiks (tradisjonell bedding), søylebedding (pillar bedding) eller bruk av beddeblokk (bedding block). Slike løsninger kan gi et treskjefte tilsvarende stabilitet som et syntetisk og samtidig beholde estetikken til et treskjefte.

Konstruksjon

Utforming av treskjefte med rasp.

Tradisjonelt har skjefter hovedsakelig blitt laget av treverk, og da vanligvis i harde tretyper som for eksempel valnøtt. I dag er laminatskjefter et populært alternativ som består av mange tynne lag av tre som er limt sammen under høyt trykk med kunstharpiks, hvilket resulterer i et relativt tett og stabilt kompositt. Den historiske betydningen av treverk gjenspeiles av at våpenskjefter ofte omtales på engelsk som furniture, som kan oversettes til «møblement», men begrepet brukes i dag av kuratorer, forskere og andre våpeneksperter uavhengig av hvilket materiale skjeftet er laget av.

Mekanismer som justerbare skjefter og foldemekanismer pleier å produseres av stål og andre metallegeringer for økt styrke, sammen med deler av tre eller plast.

Heltre

Bygging av geværskjefte på en dreiebenk fra 1850-tallet (fotografert i 2015).

Valnøtt regnes av mange som det beste materialet for skjeftebygging. Andre populære tresorter er lønn, myrt, bjørk, og mesquite. Når man skal forme et skjefte må man ta hensyn til de naturlige strukturene og egenskapene til tresorten. Fibrene i treverket er det som gir skjeftet styrke. Særlig kolbehalen er et utsatt punkt på mange skjefter, og fibrene skal ideelt sett flyte gjennom kolbehalsen for å gi den styrke. Å derimot ha fibre vinkelrett i slike områder svekker skjeftet betydelig.

I tillegg til treslaget kan behandlingen også ha mye å si. Emner for geværskjefter bør tørkes langsomt for å hindre at det oppstår sprekker, samt for å bevare den naturlige fargen. Skjeftemakere kjøper ofte emner som har blitt tørket mellom 2-3 år, og tørker de deretter i flere år før de formes til et skjefte. Grundig utvelgelse kan gi spesielle mønstre på det ferdige skjefet (f.eks. crotch figure, feathering, fiddleback, eller burl), som kan øke prisen på et skjefte betraktelig. Mens et rimelige skjefteemner muligens kan selges for noen tusenlapper, så kan emner med godt potensial selges for så mye som 20.000. Slike eksklusive emner kalles gjerne for «exhibition grade». Emner for skjefter som består av en sammenhengende del er ofte dyrere enn emner for todelte skjefter, ettersom det kan være vanskelig å finne gode emner som lange nok. Man ønsker ofte at et todelt skjefte er laget av samme trestykke, slik at de to delene har lignende farger og mønstre.

Laminert tre

Laminerte treskjefter består av flere lag med treverk som er limt sammen, og dermed er mer motstandsdyktig mot vridninger på grunn av fuktighet og temperatur. Moderne laminat er vanligvis laget av bjørk. Lagene har tykkelse rundt 1,6 mm, og er lagt på kryss og tvers. De impregneres med kunstharpiks og herdes under høy temperatur og høyt trykk. Resultatet er et komposittmateriale som er mye sterkere enn vet originale treverket. Ofte blir lagene farget i ulike farger før laminering, som kan resultere i mønster som ligner på ekte treverk når skjeftet blir skåret ut, eller eventuelt mer spreke farger. En ulempe med laminat er noe høyere vekt. For eksempel kan et typisk laminatskjefte veie mellom 110 til 140 gram mer enn et tilsvarende valnøttskjefte.

Laminatskjefter har vært tilgjengelig som spesialbygg fra skjeftemakere i svært mange år, men ble ikke populært på fabrikkvåpen før i 1987 da laminatprodusenten Rutland Plywood overbeviste produsentene Ruger, Savage og Winchester om å stille ut noen av modellene sine med laminatskjefter i grønt, brunt og svart mønster. Responsen var overveldende, og dette regnes som starten for laminaskjefter på produksjonsvåpen.

Injeksjonstøpte syntetiske skjefter

Produksjonslinjen for injeksjonsstøpte skjefter er dyr å sette opp, men rimelige å produsere. Alle skjeftene som produseres får tilnærmet lik dimensjon, og det kreves vanligvis ingen bedding, inletting eller etterbehandling. Slike skjefter er imidlertid ikke like stive og stabile for temperaturendringer grunnet egenskapene til de termoplastiske materialene som brukes i støpingen.

Håndlagde komposittskjefter

Et håndlaget komposittskjefte kan bygges opp av materialer som glassfiber, kevlar, karbonfiberduk eller en kombinasjon av disse. Deretter mettes fibrene med passende kunstharpiks før det plasseres i en form for å sette seg og stivne. Resultatet er som regel et sterkere og mer stabilt skjefte enn ved injeksjonsstøping. Et komposittskjefte er også ofte lettere, gjerne halve vekten av et injeksjonsstøpt skjefte. Inletting og bedding kan enten gjøres som en del av støpeprosessen, ved maskinering etterpå, ved å støpe glidekassen fast i skjeftet, eller ved å støpe inn en beddeblokk.

Metallskjefter (chassis)

Noen våpen har skjefter laget av metall, for eksempel stål eller aluminium. Slike skjefter kalles ofte chassis, og er eksempler på systemskjefter som muliggjør et sterkt, kompakt og modulært design. Metallskjefter er ofte tyngre enn tilsvarende treskjefter. Metallskjefter bruker ofte detaljer har ofte detaljer laget av andre materialer som tre eller plast. For eksempel har Accuracy International et metallskjefte som festes mot glidekasse og andre komponenter, men med paneler av plastikk til å holde i.

Se også

• Glidekasse
• Pipe
• Systemvåpen

Eksterne lenker

•  (en) Stock (firearm) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons