Sjodogg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sjodogg betegner en variant av sykdommen Anaplasmose hos sau og geit. Den er også kalt Granulocyttær ehrlichiose og er en sykdom som overføres av skogflåtten Ixodes ricinus. Anaplasmose angriper også mennesker, storfe, hest, hund, katt, hjortedyr og smågnagere.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Sjodogg er den vanligste flåttoverførte sykdommen på sau i Norge og forekommer også i andre deler av Skandinavia, i Skottland og nordlige deler av England.[1] Tilfeller av sjodogg hos sau finnes omtalt allerede på 1700-tallet i Hardanger. Sykdommen ble diagnostisert på sau i Norge i 1940, hos storfe i 1962 og på geit i 1979.[2] Undersøkelser tyder på at sjodogg er utbredt hos hjortedyr i flåttområder og at disse fungerer som et reservoar for sykdommen. Det vil si at den kan smitte tilbake til sauflokker i området ved anledning. Sykdommen er funnet langs kysten fra Vestfold til Sør-Trøndelag opp til Trondheimsfjorden. De fleste tilfeller er påvist i Rogaland og Hordaland og det er estimert at 300 000 sau får sjodogg hvert år i Norge.[3] Undersøkelser tyder på at antallet sjodogginfeksjoner har en topp i mai/juni og en i august/september, men dette kan ha lokale variasjoner og en mild høst vil forlenge flåttsesongen.[4] Skogflåtten er avhengig av milde vintre og et fuktig klima, derfor kan klimaendringer og større forekomst av vertsdyr øke antall skogflått og dermed sjodoggsutbredelse.

Årsak[rediger | rediger kilde]

Bakterien Anaplasma phagocytophilum tidligere kjent som Ehrlichia phagocytophila, en rickettsie bakterie, overføres gjennom flåttbitt.[2] Det er flere varianter som gir varierende sykdomsbilde og varierende grad av immunitet hos sauen.[2][4]. Varianten Anaplasma ovis nevnes spesielt for sau. Se Anaplasmose for en oversikt over artene.

Symptom hos sau[rediger | rediger kilde]

Inkubasjonstiden er 4 til 8 dager. Smittede dyr får høy feber, som kan være over 42 °C og vare i noen få til 10-12 dager. Forhøyet puste- og hjertefrekvens og noe hoste observeres ofte. Lam som er under 2 uker gamle kan ha lavere feber av kortere varighet. I den akutte fasen av sykdommen vil man kunne se organismer i de hvite blodcellene, så mye som 90% av de nøytrofile blodcellene kan vere smittet, noe som gjør dette enkelt å undersøke ved et blodutstryk under mikroskop. I slutten av feberperioden vil man også få en markert nedgang i nøytrofile celler, dette vil vare i 1-2 uker. Da de nøytrofile cellene er kroppens første forsvar mot inntrengere, vil sjodogg-infiserte lam ha svekket motstandskraft mot andre infeksjoner. Det er disse sekundærinfeksjonene som gjør at sjodogg kan forårsake store tap i besetninger.[4] Typiske sekundærinfeksjoner er leddbetennelse og blodforgiftning. Hos lam opptrer også pasteurellose hyppigere etter sjodogg-svekkelse.

Drektige søyer som smittes kan abortere og værer innkjøpt fra flåttfrie områder kan bli forbigående sterile.[2] Lam får nedsatt tilvekst i feberperioden og vil ikke greie å ta dette helt igjen i senere vekst. Dette vekttapet er observert også uten at alvorlig sykdom oppsto. I tillegg kan leddbetennelsene gjøre lammene små og forkrøplet[4], noe som påvirker både slaktevekt og i høyeste grad dyrevelferden.

Ved obduksjon vil en milt av 2-4 ganger normal størrelse vere et typisk tegn hos et sykt dyr.

Tap på beite[rediger | rediger kilde]

I noen områder av landet fører sjodogg til store tap av lam på beite både vår og høst, i noen tilfeller så mye at sauehold har blitt umulig på disse beitene. Både tap av sau og tap av slaktevekt bidrar til økonomiske tap.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Antibiotika kan redusere symptomene. Det kan være nødvendig å behandle drektige dyr og værer for å få ned kroppstemperaturen og slik forebygge abortering og sterilitet.[4] Når sykdommen har kommet for langt i ledd og indre organer er behandling oftest nytteløs. Det finnes i dag ingen vaksine.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

  • La lammene bli smittet så tidlig som mulig, da symptomene blir mindre [2].
  • Undersøk lam på beite daglig den første måneden.
  • Bruk flåttmiddel regelmessig når lammene er på beite, dvs hver 3-4 uke.
  • Rydd beitene, drener og ha beiteskifte hvis mulig. Flåtten trives best i beiteområder med vekslende åpen mark og lauvskog.
  • Ved vaksinering kan bruk av samme kanyle på flere sauer spre smitten
  • Smitten kan vedvare i sauen til neste sesong, ta hensyn til dette ved kjøp av sau eller flytting til nye beiter.

Andre flåttbårne sykdommer[rediger | rediger kilde]

Flått kan overføre mange forskjellige flåttbårne sykdommer. Hos sau inkluderer dette borreliose, louping ill og tularemi. Sistnevnte er ikke påvist hos sau i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eddie Straiton, "Sheep Ailments - recognition and treatment", 7th edition (2001) ISBN 1-86126-397-X
  2. ^ a b c d 'Sykdom hos sau på flåttinfiserte beiter', Snorre Stuen Institutt for småfeforskning Norges veterinærhøgskole. [1] Arkivert 21. juli 2008 hos Wayback Machine.
  3. ^ 'Flåttbårne sykdommer: Sjodogg', Anne-Mette Kirkemo, 2007, Faktaark fra Veterinærinstituttet.
  4. ^ a b c d e Synnøve Vatn, Lisbeth Hektoen, Ola Nafstad "Helse og Velferd hos sau" 1. utgave, Tun Forlag (2008) ISBN 978-82-529-3180-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Flåttbåren sykdom hos sau – Forskning.no (pågående forskningsprosjekt) [3]