Sjømannshjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sjømannshjem er en type sosialt botilbud for tidligere sjøfolk. Sjømannshjem var på 18- og 1900-tallet vanlige i mange norske kystbyer og lokalsamfunn. Initiativtakere var ofte lokale foreninger og ideelle organisasjoner, f.eks. sjømannsforeninger. Mange av dem har vært organisert som stiftelser.

Eksempel er sjømannshjemmet Havblikk på Havstad i Arendal. Konvoibyen i Risør er fra siste halvdel av 1900-tallet, og bygd spesielt med tanke på krigsseilerne fra 2.verdenskrig.

Behovet for sjømannshjem av denne type er nå forsvunnet, dels fordi sjømannens arbeidssituasjon er blitt helt annerledes og dels fordi antall sjøfolk er sterkt redusert.

Stavanger sjømannshjem var et av de siste i drift. Dette ble etablert i 1870, og de siste beboerne flyttet ut i 2008. Sjømannshjemmet i Stavanger bygde nytt i 1933 da behovet for husvære for sjøfolk var ekstra stort.

Det fantes også norske/skandinaviske sjømannshjem i store havnebyer jorda rundt. Foreningen for skandinaviske sjømannshjem i fremmede havner eksisterte fra 1901 til 1987. Foreningens arkiv befinner seg i Riksarkivet.

Begrepet sjømannshjem er også brukt i litteraturen. I Henrik Ibsen stykke Gengangere planlegger Snekker Engstrand å bygge et sjømannshjem. Tradisjonen forteller at Henrik Ibsens grandtante Kristine Cathrine Ploug ønsket å etablere et sjømannshjem sammen med kjæresten sin, som var sjøkaptein. Dette er referert til i Joakim Fink Graasvolds stykke Rotte på loftet, som handler om Ibsens gamle grandtante.