Sistanbekkenet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Helmand-elvens nedslagsfelt, Sistanbekkenet.

Sistanbekkenet er et endorheisk bekken som omfatter store deler av sørvestlige Afghanistan og sørøstlige Iran, og er et av de tørreste områdene i verden og et område utsatt for langvarig tørke. Dets nedslagsfelt er et system av elver som renner fra høylandet i Afghanistan og ut i ferskvannssjøer og myrer, og deretter til sin endelige destinasjon: Gowd-e Zereh, en senkning som utgjør en del av det store Sistanbekkenet. Helmand-elven drenerer bekkenets største tilsigsfelt, og er i hovedsak fylt av smeltevann fra fjellene i Hindu Kush, men andre elver bidrar også.[1][2]

Økologisk betydning[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av sandstorm i Sør-Afghanistan og Iran.

Siden næringslivet i denne regionen er basert på jordbruk, er avlingene avhengig av snøsmelting og nedbør i høyfjellet for å kunne opprettholde Sistanbekkenets tilstand og våtmarker. Denne vannkilden varierer sterkt over tid og har derfor resultert i grunnleggende problemer for menneskelige bosettinger i området, først og fremst med tanke på overlevelse. En alvorlig tørke som begynte på begynnelsen av det 21. århundre og frem til 2005 hadde vart i seks år, fikk ekstreme konsekvenser for befolkningen.[1]

Regionens økonomiske overlevelse er avhengig av produkter fra våtmarksområdet. For eksempel spiser bufe høyt gras, olje brukes til oppvarming og matlaging og råvarene for konstruksjoner og håndverk. Vanntilgjengelighet påvirker inntektene fra fiske og jakt, en inntektskilde. Som en følge av den ekstreme tørken har den lokale økonomien brutt sammen i tillegg til ødeleggelse av våtmarkens økologiske system, noe som videre har forårsaket skade på jordbruket i deltaet basert på Helmand-elvens irrigasjon.[3]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

I mer enn 5 000 år har Sistanbekkenet vært bebodd av sofistikerte kulturer og er dermed stedet for noen viktige arkeologiske funn. Shahr-e Sukhteh («Den brente byen») bygd i 3100 f.Kr. i nærheten av en nå opptørket sideelv til Helmand-elven, ble forlatt ett tusen år senere, mest sannsynlig på grunn av klimaendringer som endret elvens forløp. Kang og Zaranj i Afghanistan var viktige kulturelle knutepunkter i middelalderen, og er nå dekket av sand. Her er tegn på historiske vanningsanlegg, blant annet kanaler, fortsatt synlige i Dasht-e Margoh- og Chakhansur-områdene, mens andre steder er kanalene fylt med silt og jordbruksområder begravd av skiftende sand. I dag er området tynt befolket.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «History of Environmental Change in the Sistan Basin 1976 - 2005». Besøkt 20. juli 2007. 
  2. ^ «Restoration, Protection and Sustainable Use of the Sistan Basin». Besøkt 20. juli 2007. 
  3. ^ «History of Environmental Change in the Sistan Basin». www.envirosecurity.org. Besøkt 20. juli 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]