Sinotibetanske språk

De sinotibetanske språks utberedelse før 1900-tallets økte kinesiske migrasjonsbølger

Sinotibetanske språk er en språkfamilie i Asia som omfatter om lag 340 forskjellige språk.

Mange av de mer kjente sinotibetanske språkene er tonespråk, men dette behøver ikke å være et bevis på genetisk beslektelse, da toneforskjeller kan oppstå i et språk på relativt kort tid, og kan ha spredd seg til andre språk på grunn av en språkbunt.

Noen av språkene i familien er kinesisk, burmesisk/myanmarsk, dzongkha og nepal bhasa/newari.

Noen språkforskere, som Christopher Beckwith og Roy Andrew Miller, mener at kinesisk ikke er beslektet med tibetoburmanske språk.

Inndeling

Lingvisten James Matisoffs alment aksepterte inndeling er den følgende:

Sinotibetanske språk (Matisoff)

• Sinittiske språk
  • Mandarin
    • Standardkinesisk
    • Jin
  • Wu
    • Shanghainesisk
    • Hui
  • Kantonesisk
    • Pinghua
  • Min
    • Taiwansk
  • Xiang
  • Hakka
  • Gan
• Tibetoburmanske språk
  • Kamarupan
    • Kuki-Chin-Naga
    • Abor-Miri-Dafla
    • Bodo-Garo
  • Himalayiske språk
    • Maha-Kiranti (omfatter bhasa, magar, rai)
    • Tibeto-Kinauri (omfatter tibetansk, lepcha)
  • Qiangspråk
  • Jingpho-Nung-Lu-språk
    • Kachinspråk (Jingpho)
    • Nungspråk
    • Luspråk
  • Yipho-burmanske språk-Naxi
  • Karenspråk
  • Baispråk

Ikke alle «grener» av Matisoffs inndeling skal forstås som genealogiske noder. For eksempel hevder ikke Matisoff at familiene i grenene kamarupan og himalayiska språk har noen annen relasjon til hverandre enn deres geografiske utbredelse. Dissw grupperinger er ment som praktiske kategorier i påvente av mer kunnskap og mer detaljert komparativt arbeid.

Likesom Matisoff medgir George van Driem at «kuki-naga-språkenes» (kuki, mizo, meithei, med flere) forhold, både hva gjelder deres innbyrdes relasjon og deres relasjon til øvrige tibetoburmanske språk, er uklare. Derimot foretrekker van Driem å la dem stå ukategorisert snarwre enn å danne en gruppering basert på geografisk utbredelse.

Visse lingvister, mest tydeligt van Driem, har foreslått at kinesisk har fått sin tradisjonelt privilegerte rolle i Matisoffs inndelning basert mer på kulturelle enn lingvistiske kriterier. På samme måte som semittiske språk en gang ble ansett som en hovedavdeling av en hamito-semittisk språkfamilie og senere ble degradert til en underavdelning av afroasiatiske språk, så finnes det nå foreslåtte inndelniger der de sinittiska språk anses som en underavdelning av tibetoburmanske språk.

Van Driems inndelning er typisk for denne oppfatning:

Tibetoburmanske språk (van Driem)

• Brahmaputran
  • Dhimal
  • Bodo-Koch (omfatter tripuri, garo)
  • Konyak (omfatter nocte)
  • Kachinspråk (omfatter jingpho)
• Sørlige tibetoburmanske språk
  • Yipho-burmanske språk
  • Karenspråk
• Sinobodiske språk
  • Sinittiske språk
  • Bodo-himalayiske (omfatter tibetansk)
  • Kirantispråk
  • Tamangspråk
  • (flere isolerte språk innen de inobodiske språk)
• et antall andre små familier og isolerte språk som hovudgrener ut fra de tibetoburmanske språk, som (nepalesisk bhasa, qiang, nung, magar, med flere.

Kjernen i denne modell kalles for den sinobodiske hypotese ettersom den foreslår at kinesiskens nærmeste slektinger er de bodiske språk som tibetansk.

Litteratur

• Coblin, W. South. 1986. A Sinologist's Handlist of Sino-Tibetan Lexical Comparisons. Monumenta Serica Monograph Series 18. Nettetal: Steyler Verlag.ISBN 3-87787-208-5
• Matisoff, James. 2003. Handbook of Proto-Tibeto-Burman: System and Philosophy of Sino-Tibetan Reconstruction. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-09843-9
• Thurgood, Graham. 2002. Sino-Tibetan Languages. Oxford. RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1129-5