Single context dokumentasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Single context dokumentasjon er en arkeologisk dokumentasjonsmetode der hver unike kontekst dokumenteres individuelt. Metoden ble utviklet i England av arkeologene Edward C. Harris og Patrick Ottaway i 1976, og har siden den tid blitt en populær dokumentasjonsmetode i de fleste europeiske land. Det er en metode som er særdeles godt egnet til dokumentasjon av utgravninger med komplekse stratigrafiske forhold. Av den grunn benyttes ikke metoden i særlig grad innenfor norsk arkeologi, bortsett fra ved gravninger i de norske middelalderbyene.

Prinsipp[rediger | rediger kilde]

Prinsippet bak metoden er forholdsvis enkelt. Hver individuelle kontekst, det være seg et lag, et konstruksjonselement eller en struktur, får et unikt nummer. Alle tegninger, beskrivelser, bilder, prøver og gjenstandsfunn knyttes under utgravningen til dette nummeret og således til den unike konteksten.

Selv om stratigrafisk gravning av lokaliteten, der de yngste lagene og strukturene fjernes først og de eldste sist, ofte settes i sammenheng med single context dokumentasjon, er det ingenting i veien for at en struktur som er snittet uten hensyn til de stratigrafiske forholdene kan dokumenteres i profil ved hjelp av denne metoden.