Sikringsanlegg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sikringsanlegg er en teknisk innretning på en jernbanestasjon som sørger for sikker togframføring. Et minimum ved et sikringsanlegg er et det har et signal som hindrer tog i å kjøre ut på en linjestrekning som allerede er gitt til et annet tog, og at dette signalet stilles på en kontrollert måte av enten en sikkerhetsklarert person eller et annet teknisk system.

Et typisk sikringsanlegg i dag ved en norsk jernbanestasjon på enkeltsporet bane består av:

  • Ett utkjørhovedsignal i hver ende av hvert togspor på stasjonen. Signalet beskytter mot at tog kjører utilsiktet ut på den foranliggende banestrekningen. En tospors stasjon har derfor fire utkjørhovedsignaler.
  • Ett innkjørhovedsignal ved hver stasjonsgrense som beskytter mot at tog kjører utilsiktet inn på stasjonen. En vanlig stasjon har to innkjørhovedsignaler.
  • Ett forsignal til hvert innkjørhovedsignal beliggende ca. en km før hovedsignalet. Forsignalet viser hva hovedsignalet viser slik at toget kan tilpasse hastigheten dersom hovedsignalet viser stoppsignal.
  • Ett felles forsignal plassert på innkjørhovedsignalets stolpe som viser hva utkjørhovedsignalet i det sporet man ledes inn i viser. Signalbildet vises kun dersom hovedinnkjørsignalet viser klarsignal, ellers er det slukket.
  • Sentralstilte sporveksler til hvert av togsporene. Vekslene står i avhengighet til signalene, og når det er gitt klarsignal inn eller ut av en stasjon, kan ikke sporvekslene endre posisjon.
  • Et stillverk der man kan betjene de ovennevnte signaler og sporveksler. Stillverket er betjeningspanel med stillere som er plassert i et dertil egnet rom. Dersom stasjonen er fjernstyrt (det vanlige i dag) brukes stillverket bare i de tilfellene at fjernstyringen av stasjonen er overlatt til å betjenes lokalt i stedet.
  • Sporfelt, dvs. overvåkning om et sporavsnitt er såkalt belagt med rullende materiell. På den måten vet man om et spor er ledig eller ikke. For å kunne legge en togvei mellom A og B må derfor sporfeltet indikere at det ikke befinner seg rullende materiell på det.
  • Ved fjernstyring utfører fjernstyringssystemet de tilsvarende stillinger av signaler og veksler som en person (togekspeditør) ville gjort ved å bruke stillverkets betjeningspanel.


Historisk har sikringsanleggene utviklet seg fra enkle anlegg der togekspeditøren kun stilte innkjørsignalene, mens sporvekslene måtte betjenes manuelt, til komplekse anlegg der signaler, spor og sporveksler er knyttet sammen og automatisk overvåket på en slik måte at dersom en feil oppstår, så settes alle signaler i stopp. De enkle anleggene kunne ha en viss avhengighet med hverandre ved forskjellige mekaniske låsemekanismer (forrigling).

Ved såkalte komplette sikringsanlegg er det både innkjør- og utkjørsignaler, sporfelt, sentralstilte sporveksler og avhengigheter mellom disse slik at det er tekniske hindringer mot å legge farlige togveier. De første komplette sikringsanleggene kom i Norge i 1922 på Tøyen og Roa stasjoner. Dette var elektro-mekaniske anlegg med semaforsignaler i stedet for de senere enerådende lyssignalene. Det ble bygget er rekke komplette sikringsanlegg i mellomkrigstiden. I 1954 hadde NSB 111 komplette sikringsanlegg.[1] Avhengigheten mellom de ulike delene ble i disse første anleggene styrt av elektriske releer. Releeanlegg er robuste med omfangsrike og komplekse. Først de senere 10-årene er det utviklet elektronisk styrte sikringsanlegg, men disse har ennå ikke erstattet de eldre reléanleggene som fortsatt finnes i et stort antall.

I fjernstyrte jernbaner inngår komplette sikringsanlegg. En stasjon i sikkerhetsmessig forstand er derfor et sted på en jernbane der man har signaler som styrer toggangen, og er det sporveksler til togspor på stedet, styres disse sporvekslene i sikringsanlegget. Om det er en stasjonsbygning på stedet eller at tog stopper for å sette av eller ta på reisende, har ingen betydning for om det er en stasjon. I mange tilfeller vil det likevel være et sammenfall av en stasjon i denne sikkerhetsmessige forstanden, og en stasjon slik det forstås fra de reisendes side.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johannesen, T. (2007) Sikkerhetstjenesten ved norske jernbane i de første 100 år, 1854-1954. Oslo/Hamar/Trondheim: Norsk Jernbaneklubb & Norsk Jernbanemuseum. s. 57

Kilde[rediger | rediger kilde]

  • Togfremføringsforskriften JD 340