Sigmund Mowinckel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigmund Olaf Plytt Mowinckel
Sigmund Olaf Plytt Mowinckel
Født 1884
Kjerringøy
Død 1965
Nasjonalitet Norsk
Lærested Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Fagfelt Det gamle testamente
Skoleretning Den religionshistoriske skole
Metode Form-/Sjangerkritikk, Kultkritikk
Hovedverk Psalmenstudien II 1922, Offersang og Sangoffer 1951 og Han som kommer 1951
Påvirket av Hermann Gunkel, Vilhelm Grønbech og Gustav Hölscher
Påvirket Harris Birkeland, Uppsalaskolen, Myth and Ritual School og Tryggve Mettinger

Sigmund Olaf Plytt Mowinckel (født 4. august 1884 i Kjerringøy, død 4. juni 1965) var norsk teolog og hadde sitt hovedvirke innen fagområdet Det gamle testamente.

Han ble cand. theol. 1908. Deretter studerte han en tid i Tyskland og kom i denne perioden bl. a. under innflytelse av den tyske gammeltestamentleren Hermann Gunkel. Senere fikk også den danske religionshistorikeren Vilhelm Grønbech, og den religionspsykologisk orienterte tyske gammeltestamentleren Gustav Hölscher betydning for Mowinckels forfatterskap. I 1915 ble han tilsatt som universitetsstipendiat ved Det teologiske fakultet i Oslo. Han ble dosent i 1917, ekstraordinær professor 1922 og ordinær professor 1933.

Hypotesen om Jahves tronstigningsfest[rediger | rediger kilde]

Særlig berømt er Mowinckels hypotese om den såkalte Jahves tronstigningsfest som han lanserte i sin Psalmenstudien II fra 1922.[1] Her hevdet han at flere av salmene i Salmenes bok – særlig salme 47, 93-99, 118 og 132 opprinnelig ble benyttet ved en årlig fest i Israel hvor man feiret monarkiet som en institusjon gitt av Jahve. En stor del av materialet for å rekonstruere denne festen fant Mowinckel i kilder fra den babylonske Akitufestivalen, og fra fortellende deler av Det gamle testamentet som 2 Sam 6; 1 Kong 8; 4 Mos 10; Jos 6. Med dette ble Mowinckel den mest sentrale representant for den såkalte «Kultiske fortolkning» av Det gamle testamente. Mowinckels teorier ble meget populære, og de ble etterhvert benyttet av den såkalte Uppsalaskolen med Geo Widengren, Ivan Engnell og etterhvert Helmer Ringgren i spissen. I England dukket den såkalte Myth and Ritual School opp. I spissen for denne bevegelsen var forskeren S. H. Hooke som bl. a. utgav en artikkelsamling med tittelen «The Labyrinth». Der publiserte man såkalte ritual patterns beslektet med Mowinckels festhypotese. Både Uppsalaskolen og The Myth and Ritual School møtte etterhvert kraftig kritikk, særlig fra tyske forskere – der det ble hevdet at de historiske rekonstruksjonene som ble fremlagt manglet støtte i tekster og arkeologisk materiale. Martin Noths artikkel fra 1950 «Gott, König, Volk im Alten Testament»[2] regnes å være generaloppgjøret med disse retningene. Selv om Mowinckels navn ikke nevnes en eneste gang i denne artikkelen, kom den kultiske fortolkning av mote i Europa etter dette. Delvis kan dette skyldes kritikken, men også fremveksten av nykonfesjonalistiske retninger i denne tiden, og etterhvert også de litterære synkrone teksttilnærmingene til tekstene som vant popularitet utover 1970-tallet var med på å skyve de religionshistoriske og kultiske fortolkninger i bakgrunnen.

I 1951 gav Mowinckel ut sine to mest omfattende bøker, nemlig «Offersang og Sangoffer» eller «The Psalms in Israels Worship» og «Han som kommer» eller «He that Cometh». I den førstnevnte av disse bøkene gir han en meget grundig analyse av Salmenes bok og de forskjellige salmesjangrene der han fastholder sin hypotese om tronstigningsfesten fra 1922 med bare små modifikasjoner. Det er også karakteristisk at disse bøkene kommer på norsk og engelsk, ikke på tysk som de fleste av hans tidligere verker. Han orienterte seg i det hele tatt mer mot den engelskspråklige verden mot slutten av sin karriere.

Etterhvert som nye arkeologiske funn har gitt oss større innsikt i den nærorientalske kulturkrets i gammeltestamentlig tid, har rekonstruksjoner av Israels religion igjen blitt populært, og anerkjente forskere som Mark S. Smith,[3] Bernd Janowski,[4] Thomas Podella[5] og Karel van der Toorn[6] har fattet ny interesse for Mowinckels tronstigningsfest.

Mowinckels øvrige bidrag til forskningen[rediger | rediger kilde]

Også mange andre teorier i gammeltestamentlig bibelvitenskap kan tilbakeføres til Sigmund Mowinckel:

  • Den klassiske tredeling av Jeremiaboka.
  • Teorier om at fienden i salmene er onde ånder (Psalmenstudien I 1921).
  • Teorien om «minneskriftet» (kap 6-8) som basis for Jesajaboka.

Disse teoriene gjør at Mowinckels navn fremdeles stadig dukker opp i kommentarlitteratur.

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • Statholderen Nehemia (1916)
  • Esra den skriftlærde (1916)
  • Kongesalmerne i det Gamle Testamentet (1916)
  • Der Knächt Jahves (1921)
  • Psalmenstudien (6 bd., 192124)
  • Profeten Jesaja (1925)
  • Jesaja-disiplene (1926)
  • Motiver og stilformer i profeten Jeremias diktning (1926)
  • Det gamle testament som Guds Ord (1937)
  • Die Erkenntnis Gottes bei den alttestamentlichen Propheten (1941)
  • Prophecy and Tradition (1946)
  • Han som kommer : Messiasforventningen i Det gamle testament og på Jesu tid (1951)
  • Offersang og sangoffer : salmediktningen i Bibelen (1951)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mowinckel, S. (1922). Psalmenstudien II: Das Thronbesteigungsfest Jahwäs und der Ursprung der Eschatologie. Videnskapsselskapets skrifter. II, Hist.-filos. klasse In Kommission bei Jacob Dybwad. Kristiania.
  2. ^ Noth, M. (1950). «Gott, König, Volk im Alten Testament: Eine methodologische Auseinandersetzung mit einer gegenwärtigen Forschungsrichtung». Zeitschrift fuer Theologie und Kirche 47: 157-191.
  3. ^ Smith, M. S. (2001). Untold Stories: The Bible and Ugaritic Studies in the Twentieth Century. Hendrickson. Peabody, MA. s. 82-100.
  4. ^ Janowski, B. (1993). «Thronbesteigungsfest im Alten Testament. Ein unveröffentlichtes Manuskript S. Mowinckels und sein wissenschaftsgeschichtlicher Kontext». Zeitschrift für Alttestamentliche Wissenschaft 105: 270-278.
  5. ^ Podella, T. (1999). «Transformationen kultischer Darstellungen: Toraliturgien in Ps 15 und 24». Scandinavian Journal of the Old Testament 13: 95-130.
  6. ^ Toorn, K. v. d. (1991). «The Babylonian New Year Festival: New Insights from the Cuneiform Texts and Their Bearing on Old Testament Study» in: Congress Volume: Leuven, 1989. Brill. Leiden, New York, Cologne: 331-344.