Siegbert Tarrasch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Siegbert Tarrasch
Siegbert Tarrasch
Siegbert Tarrasch
Født 5. mars 1862
Breslau (Wroclaw), Prøyssisk Schlesien
Død 17. februar 1934
München, Tyskland
Nasjonalitet Tyskland
Høyeste FIDE-rating 2824 (juni 1895)

Siegbert Tarrasch (født 5. mars 1862, død 17. februar 1934) var en lege og tysk stormester i sjakk av jødisk avstamning. Han mistet en sønn under 1. verdenskrigog opplevde mot slutten av sitt liv begynnelsen på nazistenes forfølgelse av de tyske jødene.

Rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Tarrasch en av verdens sterkeste spillere, som vant atskillige store, internasjonale sjakkturneringer. I 1903 hadde han vunnet 7 av de 13 turneringer han hadde deltatt i, flere enn noen annen. Han ble imidlertid en av de ledende stormestere som det ikke skulle lykkes å bli sjakkverdensmester. Han kom først til å spille om mesterskapet da han ikke lenger var på høyde spillemessig. Tarrasch hadde stor betydning som sjakkskribent, er blitt kalt Tysklands sjakklærer (Praeceptor Germaniae), og som sjakkpedagog har han fortsatt hatt betydning i hele verden, selv om det allerede i hans levetid fremkom nye, såkalte hypermoderne idéer, som han ikke helt forsto, og som i lang tid stilte hans innsats litt i skyggen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tarrasch ble født i Breslau av jødiske foreldre. Til deres sorg viste han seg å ha en klumpfot, men ifølge hans eget utsagn hadde den aldri noen betydning. I skolen var han en dyktig elev i alle fag unntatt matematikk. Han tok studenteksamen 1880 fra Elisabeth-gymnaset i Breslau og studerte deretter medisin i Berlin og Halle. Disse studiene fullførte han i 1885. Han åpnet en legepraksis i Stuttgart, men i 1914 flyttet han den til München. Han dyrket sjakk som hobby, og baserte derfor aldri sin tilværelse på sjakkspillet, noe som var tilfellet for mange andre sjakkmestere.

Han giftet seg med Anna Rosalie (født Rudolf, 1865-1940), som han fikk fem barn med. I en tragisk periode 1914-1916 mistet han alle sine tre sønner. Sønnen Paul (født 15. april 1892), som også var en talentfull sjakkspiller, begikk selvmord. Den eldste, dr. Phil. Friedrich («Fritz») Max Tarrasch (født 11. mars 1888), som var løytnant og dekorert med Jernkorset, falt på vestfronten i 1. verdenskrig den 14. mai 1915, og den tredje sønnen, Hans Richard (født 6. juli 1890), omkom i 1916 da han ble overkjørt av en sporvogn i München.

Tarrasch konverterte på et tidspunkt fra den mosaiske til den protestantiske tro, i følge politiopptegnelser fra München.[1]

Med suksess i sin profesjon, som turneringsspiller i sjakk og som forfatter var Tarrasch egentlig en forbilledlig person, elegant og slepen, men hans selvbevisste og biske oppførsel gav ham mange motstandere og har påvirket hans ry.[trenger referanse] Grunnen til dette var en viss dogmatisk innstilling, som var baksiden av hans klare holdninger og særpregete karakter. Hans selvhøytidelighet bød motstanderne på mange angrepsflater og ses bl.a. i hans bok om VM-matchen mot Lasker i 1908, hvor han dels ikke er kritisk overfor sitt eget spill og dels utviser en nesten komisk virkende mangel på forståelse for Laskers spillestyrke. Et annet eksempel på hans selvhevdende stil var da han etter en turneringsseier i 1907 oppfant tittelen «turneringsverdensmester» til seg selv. I tillegg måtte andre fremtredende sjakkspillere, som Aaron Nimzowitsch og Akiro Rubinstein, tåle mange bemerkninger når de ikke spilte sjakk etter Tarraschs «regler».[trenger referanse]

I 1924 ble hans første ekteskap oppløst, og Tarrasch giftet seg igjen samme år med Gertrude (født Schröder, 1892 – 1966).

Tarrasch døde i 1934 og ble begravd på kirkegården Nordfriedhof i München.

Sjakkspilleren[rediger | rediger kilde]

Tarrasch lærte sjakk relativt sent, som 15-åring, men det fanget straks hans interesse, og denne ble forsterket da han oppdaget sjakklitteraturen. En venn forærte ham boken Praktisk liten sjakkbok av Alfons von Breda (praktische Schachbüchlein von Alfons von Breda). Sjakk-klimaet var godt i Breslau, som var hjemby for Adolf Anderssen, som Tarrasch traff en enkelt gang, og også for Zukertort.

Han brukte all sin fritid på å studere sjakk, som han viste seg å ha store evner for. Under sitt medisinstudium i Berlin fra 1880 spilte han sjakk på forskjellige kaféer. 1882 deltok han i en hovedturnering ("Hauptturnier") i Berlin, som han ikke vant, men allerede året etter ble han tysk mesterspiller ved å vinne hovedturneringen i Nürnberg 1883.

Etter å ha fullført sin utdannelse begynte Tarrasch å delta i store turneringer, første gang i Hamburg i 1885, men de første årene uten de helt store resultater. Vendepunktet kom i 1889, da han begynte en enestående seiersrekke ved å vinne 4 internasjonale turneringer i trekk: Turneringen i Breslau 1889, Manchester 1890, Dresden 1892 og Leipzig 1894.

Han mottok på bakgrunn av sine turneringsresultater i 1891 en innbydelse til en match om verdensmesterskapet mot Wilhelm Steinitz. Matchen skulle finne sted i HavannaCuba, men Tarrasch avslo, med henvisning til sin legepraksis og den langvarige havreise over Atlanterhavet.

En match mot Mikhail Tschigorin i St. Petersburg 1893 endte uavgjort med 9 seire til hver. Etter turneringsseieren i Dresden utfordret Emanuel Lasker ham til en match, hvilket han avslo med den begrunnelse at Lasker til forskjell fra ham selv ikke hadde vunnet noen større turnering. Dette kom han til å angre, fordi Lasker i stedet spilte en match mot Steinitz i 1894, hvor han slo denne og ble ny verdensmester. Lasker glemte ikke Tarraschs avslag og unnlot, tross mange anstrengelser, å gi ham sjansen i en VM-match til hans beste tid var over. I Laskers regjeringsperiode, som skulle vare i 27 år, var Tarrasch alltid denne underlegen.

Ved turneringen i Hastings i 1895 oppnådde Tarrasch en andreplass etter Harry Nelson Pillsbury, og ved den neste store turnering, turneringen i Nürnberg 1896, en andreplass etter Lasker. Tarrasch vant deretter bl.a. turneringene Wien 1898 ("Maraton-turneringen") og Monte Carlo 1903.

I 1905 slo han USA-mesteren Frank Marshall overlegent i en match over 17 partier, og i 1908 fikk han så endelig sjansen i en VM-match mot Lasker, som fant sted i München og Düsseldorf. Lasker seiret her overbevisende med 8-3 og 5 remis, et nederlag Tarrasch aldri riktig kom over, og han vant aldri senere noen turnering. Han krevde revansj, men kom først til å møte Lasker igjen i en match i 1916, som ikke gjaldt verdensmesterskapet, og som Lasker vant enda mer overbevisende med 5-0 og 1 remis.

Etter matchen i 1908 deltok Tarrasch stadig i internasjonale turneringer med godt resultat, men hans egentlige utfoldelse vedrørende sjakk var nå viet skribentvirksomhet. I 1914 ble han under turneringen i Sankt Petersburg 1914 tildelt stormestertittelen av den russiske tsar Nikolai 2.. Sammen med Emanuel Lasker, Alexander Aljechin, José Raúl Capablanca og Frank Marshall hørte han dermed til de fem første offisielle stormestere i sjakkhistorien. Hans turneringsdeltagelse strakte seg helt frem til 1928, og selv om han ikke lenger nådde opp i fremste rekke, tilhørte han fremdeles verdenseliten.

Hans høyeste historiske Elo-rating var 2824, hvilket han nådde i juni 1895.

Tarrasch's turnerings - og matchresultater[rediger | rediger kilde]

År Turnering Sted Resultat/Poeng Plassering
1882 Hovedturnering Berlin uplassert
1883 Hovedturnering Nürnberg 1. plass (og tysk mesterspiller)
1885 Mesterturnering Hamburg 11½/17(+11-3=2) 2.-6. plass
1887 Mesterturnering Frankfurt 12/20 (+2-1=1) 6. plass
1888 Mesterturnering Nürnberg 1. plass
1889 Mesterturnering Breslau 13/17 (+9-0=8) 1. plass
1890 Mesterturnering Manchester 15½/19 (+12-0=7) 1. plass
1891 Match mot Jean Taubenhaus Tarrasch vinner med 6,5-1,5
1892 Mesterturnering Dresden 12/16 (+9-1=6) 1. plass
1893 Match mot Mikhail Tschigorin St. Petersburg 11/22 (+9-9=4) Uavgjort 11-11 (9-9 i vundne)
1894 Mesterturnering Leipzig 13½/17 (+13-3=1) 1. plass
1894 Match mot Karl August Walbrodt Nürnberg 7,5/8 (+7-0=1) Tarrasch vinner med 7,5-0,5
1895 Mesterturnering Hastings 14/21 (+12-5=4) 4. plass
1896 Mesterturnering Nürnberg 12/18 (+9-3=6) 3.-4. plass
1898 Mesterturnering Wien 27½/36 (+21-2=13) 1. plass
1902 Mesterturnering Monte Carlo 12/19 (+11-5=8) 6. plass (spesiell poengberegning)
1903 Mesterturnering Monte Carlo 20/26 (+17-3=6) 1. plass
1905 Match mot Frank Marshall Nürnberg 12/17+8-1=8) Tarrasch vinner med 12-5
1905 Mesterturnering Oostende 18/26 (+14-4=8) 3. plass
1907 Mesterturnering Oostende 12½/20 (+8-3=9) 1. plass
1908 VM-match mot Emanuel Lasker Düsseldorf og München 5,5/16 (+3-8=5) Lasker vinner med 10,5-5,5
1910 Mesterturnering Hamburg 8/16 (+5-5=6) 8. plass
1911 Mesterturnering San Sebastián 7,5/14 (+3-0=9) 7. plass
1912 Mesterturnering Breslau 11/17 (+9-4=4) 4. plass
1914 Mesterturnering St. Petersburg 8,5/18 (+5-6=7) 4. plass
1916 VM-match mot Emanuel Lasker Berlin 0,5/6 (+3-8=5) Lasker vinner med 5,5-0,5

Tarrasch nådde etter dette tidspunkt ikke lenger opp blant premievinnerne i noen turnering. I sær etter 1. verdenskrig var hans spillestyrke gått tilbake. Hans siste turneringer var følgende:

Mannheim 1914 • Göteborg 1920 • Teplitz-Schönau 1922 • Wien 1922 • Karlsbad 1923 • Mährisch-Ostrau 1923 • Breslau 1925 • Baden-Baden 1925 • Semmering 1926 • Kissingen 1928.

Bidrag til åpningsteori[rediger | rediger kilde]

Noen sjakkåpninger bærer Tarraschs navn, der de mest kjente er:

Begge varianter benyttes likevel stadig, og inngår i mange stormesteres åpningsrepertoar.

Berømte Tarrasch-kombinasjoner[rediger | rediger kilde]

a b c d e f g h
8
Chessboard480.svg
c8 svart tårn
g8 svart tårn
d7 svart dronning
h7 svart bonde
a6 svart bonde
h6 svart løper
a5 hvit bonde
b5 svart konge
c5 svart bonde
e5 hvit løper
b4 svart bonde
d4 svart bonde
f4 hvit bonde
b3 hvit bonde
d3 hvit bonde
f3 hvit dronning
c2 hvit tårn
g2 hvit bonde
h2 hvit bonde
c1 hvit tårn
g1 hvit konge
8
7 7
6 6
5 5
4 4
3 3
2 2
1 1
a b c d e f g h
Tarrasch - Allies, Napoli 1914
Hvit i trekket.

Svart ser her ut til å kunne forsvare sin stilling (i det minste mot en umiddelbar katastrofe), ettersom den svarte dronning forhindrer Db7+ (som ville etterfølges av Kxa5 Ta1#), mens det svarte tårn på c8 forsvarer trusselen Txc5#. Tarrasch spilte det oppfinnsomme og vakre blokkeringstrekket 31.Lc7! (som i problemsjakk er kjent som en Plachutta blokkering, fordi begge brikker beveger seg rettvinklet (ortogonalt). Dette trekk blokkerer begge forsvar, og en brikke, som slår den hvite løper, blir overbelastet.

Det betyr at hvis det spilles 31...Txc7, blir tårnet overbelastet, da det skal gardere begge hvits angrepstrusler, ettersom dronningen nå er avsperret fra b7. Hvit vil derfor spille 32.Db7+ Txb7, som tvinger tårnet vekk fra forsvaret av c5 og tillater 33.Txc5#.

Tar svart i stedet løperen med 31...Dxc7, vil hans dronning sperre for tårnets forsvar av c5 og bli overbelastet: 32.Txc5+ Dxc5 avleder dronningen fra forsvaret av b7 og tillater 33.Db7+ Kxa5 34.Ta1#. Svart ga derfor opp etter å ha sett hvits trekk.

a b c d e f g h
8
Chessboard480.svg
d8 svart løper
g8 svart tårn
h8 svart konge
h7 svart bonde
a6 svart bonde
c5 svart bonde
d5 svart løper
e5 svart dronning
f5 hvit springer
g5 svart tårn
h5 svart springer
a4 hvit bonde
b4 svart bonde
d4 svart bonde
f4 hvit tårn
b3 hvit bonde
d3 hvit dronning
g3 hvit bonde
b2 hvit løper
c2 hvit bonde
d2 hvit springer
f2 hvit tårn
h2 hvit bonde
g1 hvit konge
8
7 7
6 6
5 5
4 4
3 3
2 2
1 1
a b c d e f g h
Tarrasch - Walbrodt, Hastings 1895
Hvit i trekket.

I dette partiet hadde Tarrasch ikke spilt godt, og hans motstander hadde lenge hatt overtaket. Men han reddet spillet med følgende blendende kombinasjon:

34.Txd4, som ser innlysende ut, ettersom 34...cxd4 ikke går, fordi 35. Lxd4 da vil vinne svarts dronning. Svart har imidlertid et tilsynelatende meget sterkt motangrep, som måtte forutses:

34...Sxg3 35.Sxg3 Txg3+ 36.hxg3 Txg3+ 37.Kf1! Txd3 og nå det fortreffelige trekk 38.Tg4!! med ødeleggende trusler som 39. Tf8+ med matt og 39.Lxe5 etterfulgt av cxd3. Svart ga opp.

Tarrasch som sjakkteoretiker[rediger | rediger kilde]

Av minst like stor betydning som turneringsresultatene er Tarraschs teoretiske og litterære virke. Hans tre store bøker om sjakkspillet:

  • 300 Schachpartien (1894)
  • Die moderne Schachpartie (fra 1916)
  • Das Schachspiel (fra 1931)

er klassikere i sjakklitteraturen. Sett med dagens øyne er Tarraschs bøker særlig aktuelle innenfor midtspillet og sluttspillet, mens derimot åpningsspillet siden hans tid har gjennomgått en stor utvikling.

Hans store fortjeneste var å bygge videre på, og bringe orden i de strategiske og taktiske idéer som Wilhelm Steinitz hadde fremsatt, i sær om viktigheten av å beherske brettets sentrum og unngå bondesvakheter, men også om betydningen av løperparet og av manøvreringsrom. Han advarte mot "innsnørte" stillinger og sa at de "inneholdt kimen til nederlag". Han var ikke forsvarsspiller, så det frie offiserspill var hans område, men han innså naturligvis at dette forutsatte en passende forberedelse. Å spille gambiter hadde han et meget bastant syn på: "Gambitspill i sjakk svarer noenlunde til plakater kontra malerkunst, eller danse- eller militærmusikk i tonekunsten, et maleri av lutter skrikende farger, uten nyansering eller intim glede".

Han formulerte en lang rekke læresetninger om sjakkspillet, som stadig lever. Den mest kjente er Tarrasch regelen: "Tårn skal plasseres bak fribønder, enten det er dine egne eller motstandernes." Derved understøtter de fribondens fremmarsj og hindrer tilsvarende motstanderens. I en fra Tarraschs side usedvanlig ironisk og humoristisk stil, har han selv i boken "Die moderne Schachpartie" utvidet regelen med ordene: "---men kun hvis det er godt".[2]

Blant andre kjente læresætninger fra hans side kan nevnes:

  • "En springer inne i motstanderens stilling, som er dekket av en bonde og ikke kan angripes av en bonde, er sterkere enn en løper og nesten like sterk som et tårn".
  • "En springer på randen er alltid en skam" ("Ein Springer am Rande ist stets eine Schande").
  • "Fremfor en gardert fribonde i sentrum foretrekker jeg en mobil bondemajoritet på en av fløyene".

Man snakker i det hele tatt om en sjakkstil eller -skole, som har de idéene Tarrasch fremførte som grunnlag, og til denne skolen regner man så kjente mestere som Carl Schlechter, Geza Maroczy, Richard Teichmann, Abika Rubinstein og selv den senere verdensmester Capablanca. Stilen degenererte etter hvert, fordi mestrene fikk en slik sikkerhet at nederlag ble sjeldne, og kampløse remiser forekom ofte. Det ble de såkalt «hypermoderne» som fant nye idéer, som brakte sjakkspillet ut av denne trussel om «remisdøden».

Som utgangspunkt var Tarrasch overbevist om at det i en hver stilling kunne finnes et absolutt «beste trekk», og han så dermed «vitenskapelig» på spillet og lette etter dette trekket, uansett hvem han satt overfor. Dette ses som en avgjørende forskjell i forhold til hans store konkurrent Lasker, som oppfattet sjakkspillet som en «kamp», hvor det riktige trekk var det som førte til en stilling motstanderen ikke fant seg godt til rette i.

Utover å være forfatter av flere bøker, var Tarrasch en flittig bidragsyter til forskjellige sjakktidsskrifter. Hans kommentarer her var ofte så skarpe og bitende at det kom til langvarige uoverensstemmelser med de angrepne, som f.eks. med wiener-stormesteren og -sjakkforfatteren Georg Marco og med Aaron Nimzowitsch.

På begynnelsen av 1930-tallet utga Tarrasch sitt eget tidsskrift (Tarraschs Schachzeitung). Hans store anseelse betydde at han tross sin jødiske avstamning kunne utgi det helt frem til sin død. Nasjonalsosialistene våget ikke i den tidlige fase etter deres maktovertakelsen å forby det, og ettersom hans sønn var falt på Tysklands side under krigen, kom Tarrasch dessuten inn under en unntaksbestemmelse i lovgivningen om jøders (manglende) rettigheter, som på dette tidspunkt stadig var gjeldende.

Tarraschs død betydde – sammen med nazistenes omorganisering av det tyske sjakkliv, jødenes utelukkelse fra sjakklivet og forfølgelsen av dem, og selvfølgelig også sammen med den følgende verdenskrig, som kostet mange sjakktalenter livet – at Tyskland mistet sin lederposisjon i sjakkverdenen og senere ikke har kunnet gjeninnta den.

Sammenstøt med den «hypermoderne sjakkskole»[rediger | rediger kilde]

Anført av Nimzowitsch, Richard Réti og Savielly Tartakower ble det fra omkring 1913 fremført nye teorier, som ofte formet seg som angrep på Tarraschs lære, og som i lang tid satte hans enorme innsats og betydning i skyggen. Mange moderne mestere anser imidlertid Tarrasch for å være mindre dogmatisk enn han har fått ry for, i sær hva spillet på brettet angår. For eksempel vant Tarrasch med svart følgende parti med fransk åpning mot Paulsen i Nürnberg (1888):

1. e4 e6 2. d4 d5 3. e5 c5 4. c3 Sc6 5. Sf3 Db6 6. Ld3 (Tarrasch forsyner sitt neste trekk 6 ... cxd4 med et utropstegn og påpeker, 6 ... Ld7 tillater 7 dxc5 med godt spill) cxd4 7. cxd4 Ld7 8. Le2 Sge7 9. b3 Sf5 10. Lb2 Lb4+ 11. Kf1 Le7 12. g3 a5 13. a4 Tc8 14. Lb5 Sb4 15. Lxd7+ Kxd7 16. Sc3 Sc6 17. Sb5 Sa7 18. Sxa7 Dxa7 19. Dd3 Da6 20. Dxa6 bxa6 21. Kg2 Tc2 22. Lc1 Tb8 23. Tb1 Tc3 24. Ld2 Tcxb3 25. Txb3 Txb3 26. Lxa5 Tb2 27. Ld2 Lb4 28. Lf4 h6 29. g4 Se7 30. Ta1 Sc6 31. Lc1 Tc2 32. La3 Tc4 33. Lb2 Lc3 34. Lxc3 Txc3 35. Tb1 Kc7 36. g5 Tc4 37. gxh6 gxh6 38. a5 Ta4 39. Kg3 Txa5 40. Kg4 Ta3 41. Td1 Tb3 42. h4 Se7 43. Se1 Sf5 44. Sd3 a5 45. Sc5 Tc3 46. Tb1 Sxd4 47. Sa6+ Kd8 48. Tb8+ Tc8 49. Tb7 Ke8 50. Sc7+ Kf8 51. Sb5 Sxb5 52. Txb5 Ta8 53. f4 a4 54. Tb1 a3 55. f5 a2 56. Ta1 Ta4+ 57. Kh5 Kg7 58. fxe6 fxe6 59. Tg1+ Kh8 60. Ta1 Kh7 61. Tg1 a1(D) 62. Tg7+ Kh8 0-1

De fleste tilskriver imidlertid Nimzovitch denne form for anti-dogmatisk og hypermoderne oppfinnsomhet, da han spilte slik mot Salve nesten et kvart århundre senere (i Karlsbad 1911).

Sjakkoppgaver[rediger | rediger kilde]

Tarrasch beskjeftiget seg også teoretisk med sluttspill og komponerte bl.a. noen studier, som det følgende eksempel illustrerer:

a b c d e f g h
8
Chessboard480.svg
g7 hvit bonde
h7 svart løper
h6 hvit bonde
b2 hvit konge
h2 hvit bonde
e1 svart konge
8
7 7
6 6
5 5
4 4
3 3
2 2
1 1
a b c d e f g h
Hvit trekker og vinner

Løsning:

1. Kc3 Kf2
2. Kd4 Kf3
3. Ke5 Kg4
4. Kf6 Kh5
5. g8D! frigjør g7 med et offer Lxg8
6. Kg7 Kg5
7. h3! ventetrekk Kh5
8. h4 trekktvang Hvit vinner.
Etter ett trekk med kongen blir løperen slått, og bonden når sitt forvandlingsfelt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wolfgang Kamm: Siegbert Tarrasch, liv og verk (Siegbert Tarrasch, Leben und Werk). Unterhaching 2004. ISBN 3-933105-06-4
  • Alfred Brinckmann: Siegbert Tarrasch, sjakkverdenens læremester (Siegbert Tarrasch, Lehrmeister der Schachwelt). Berlin 1963.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ anført i Polizeibogen vom 13. okt. 1914
  2. ^ Fra "Die moderne Schachpartie", 4. opplag, Leipzig 1924, side 419-424. Tarraschs morsomme begrunnelse for tilføyelsen kan leses her (tysk tekst)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]