Siebenbürgen-sakserne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Siebenbürgen-sakserne (tysk: Siebenbürger Sachsen) er navnet på den tyske befolkningen i det historiske landskapet Transilvania (Siebenbürgen), som i dag ligger i Romania og historisk både har ligget under Ungarn og habsburgerne og en tid vært et eget fyrstedømme under ottomansk overhøyhet.

Siebenbürgen-sakserne er ikke den eneste tyske folkegruppen i dagens Romania (se tyskere i Romania), men er den gruppen med den lengste historien i området.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det tyske nærværet i Siebenbürgen begynte i 1143, da tyske nybyggere fra Moselområdet slo seg ned i området. Begrepet «saksere» er egentlig misvisende, da nybyggerne ikke tilhørte denne folkegruppen eller kom fra Sachsen. Grunnen til at de ble kalt saksere var sannsynligvis at alle tyskere ble omtalt som saksere av ungarerne, på samme måte som alle tyskere kalles «allemands» på fransk.

Siebenbürgen var dengang et sparsomt befolket, lite utviklet og åpent grenseland, og Siebenbürgen-sakserne bidro avgjørende både til befolkning og oppdyrking av landet.

Siebenbürgen-saksernes bosetningsområder rundt 1918

Géza II, konge av Ungarn, utvidet på midten av 1100-tallet sitt territorium mot øst, og inviterte tyske nybyggere til å slå seg ned i landet. Sammen med ungarske szeklere skulle tyskerne sikre den ungarske østgrensen. Siebenbürgen-sakserne og szeklerne ble gitt en rekke privilegier av den ungarske kongen, bl.a. full territoriell autonomi. Innbyggerne fikk bruke vannveier og skoger fritt og handelsmenn hadde tollfrihet. De hadde dermed en sterk stilling overfor adel og kirke.

Den mongolske invasjonen i 1241-42 la mye av Kongeriket Ungarn i ruiner, og selv om sakserne gjorde motstand, ble mange landsbyer ødelagt (dette førte blant annet til den transilvanske skikken med befestede kirker). Etter invasjonen ble mange byer i Siebenbürgen befestet med borger. Navnet «Siebenbürgen» (syv borger, eller på latin Septem Castra) viser til syv befestede byer som Siebenbürgen-sakserne grunnla:

Rikdommen i middelalderens Siebenbürgen og nærheten til Det osmanske rike gjorde også området utsatt for tyrkiske angrep fra 1400-tallet, med brannstiftelser, menneskerov, mord og plyndring, særlig av byenes omland.

I 1437 inngikk sakserne sammen med szeklerne og den ungarske adelen en tre-nasjon-union (unio trium nationum), for å forsvare seg mot tyrkerne. Tre-nasjon-unionen utgjorde en privilegert klasse, i motsetning til den fattige rumenske bondebefolkningen i området. I 1479 vant unionen en stor seier på Brodfeld. Unionen bygget et i europeisk sammenheng enestående nettverk av befestede kirkeborger og byer. Kirkene i landsbyene og markedsplassene ble utbygget til festninger, med ringmurer og tårn. Dermed fikk befolkningen tilfluktssteder i nødssituasjoner. Disse tiltakene forhindret imidlertid ikke tyrkernes fremmarsj. I 1529 nådde tyrkerne Wien, og under tilbaketoget ble hele Ungarn plyndret. Riket ble delt i tre deler, og styrt av tyrkerne i 150 år. Siebenbürgen ble et selvstendig fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet, og måtte betale tributt. Likevel fortsatte regelmessige overfall og plyndringer frem til begynnelsen av 1700-tallet.

Under reformasjonen konverterte de fleste Siebenbürgen-sakserne til lutherdommen. Ettersom fyrstedømmet Siebenbürgen var en av mest religiøst tolerante stater i Europa, fikk sakserne praktisere sin religion.

Etter den habsburgske seieren på slutten av 1600-tallet kom Siebenbürgen under habsburgerne. Habsburgerne fremmet katolisismen under motreformasjonen, men de fleste Siebenbürgen-sakserne forble protestanter.

Keiser Josef II forsøkte å avskaffe tre-nasjon-unionens privilegier på slutten av 1700-tallet, og forsøkte spesielt å svekke saksernes autonomi. I løpet av 1800-tallet begynte mange saksere å se på seg selv som en utsatt minoritet, og selv om gruppen fortsatte å være velstående og innflytelsesrik utgjorde den ikke lenger en dominerende klasse.

Under revolusjonene i 1848 støttet mange saksere det rumenske forsøket på å oppnå politisk likestilling. Ungarerne støttet derimot en gjenforening av Siebenbürgen med Ungarn. Under revolusjonen ble den tyske presten Stephan Ludwig Roth, som ledet den tyske støtten av rumenerne, henrettet av ungarerne.

Selv om det ungarske forsøket på å få større kontroll over Siebenbürgen ble slått ned av østerrikske og russiske styrker i 1849, innebar det østerriksk-ungarske «kompromisset» fra 1867, Ausgleich, at området likevel ble innlemmet i Ungarn. Siebenbürgens autonomi tok slutt, og ungarerne forsøkte å assimilere de forskjellige minoritetene i den ungarske befolkningen. Gjennom sterkt sosialt og kulturelt samhold motstod likevel sakserne forsøket på magyarisering. Kirkelige institusjoner og det tyske skolevesenet i Siebenbürgen spilte en viktig rolle.

Ved slutten av første verdenskrig ble Siebenbürgen innlemmet i Romania. Rumenerne i området gikk inn for dette, og forehavendet ble støttet av mange Siebenbürgen-saksere, som ble lovet rettigheter som minoritet i et Stor-Romania. Det viste seg imidlertid at Romania videreførte den minoritetsfiendtlige ungarske politikken. Sakserne ble sterkere marginalisert gjennom tvungen innvandring av rumenere til Siebenbürgen.

Selv om sakserne idag er en marginalisert gruppe i Transilvania er den tyske kulturarven i regionen sterk. Her den tyske Schwarze Kirche i Braşov (Kronstadt)

Romania var alliert med Tyskland under den annen verdenskrig frem til 1944. Etter nederlaget for Sovjetunionen ble situasjonen vanskelig for sakserne, og allerede i 1944 flyktet mange Siebenbürgen-saksere til Tyskland og Østerrike. Mange som ble igjen i Romania ble deportert til sovjetiske konsentrasjonsleirer. De overlevende fra leirene ble senere sendt til Tyskland, og flertallet reiste da tilbake til Romania. Kommunistregimets minoritetspolitikk førte med årene likevel til en gradvis utvandring fra Romania. I første halvdel av det 20. århundre bodde det ca. 250 000 tyskere i Siebenbürgen. Mellom 1941 og 1948 utvandret eller omkom 91 000. I 1989 bodde det fremdeles 95 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, det vil si 40 % av befolkningen i 1910. Fra januar 1991 til desember 1992 emigrerte 75 000 av disse til Vesten, og Siebenbürgen-sakserne mistet som etnisk gruppe sitt samhold. I 2004 bodde det 15 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, og gjennomsnittsalderen var 69 år.

I de siste årene har Siebenbürgen-saksere likevel vunnet politisk innflytelse i sitt gamle hjemland. Det tyske partiets Klaus Johannis ble valgt til borgermester i Sibiu (Hermannstadt), som var europeisk kulturhovedstad i 2007. Også to andre byer har borgermestre fra det tyske partiet.

Språk[rediger | rediger kilde]

De siebenbürgske dialektene hører, i likhet med luxembourgsk og triersk, til den moselfrankiske dialektgruppen.

Dialektene er beskrevet i Siebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch og i Nordsiebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch.

Det fantes ikke en standardisert form, og dialektene i nær sagt hver landsby skilte seg noe fra hverandre. De var likevel gjensidig forståelige.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]