Shetlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Shetland er i dag en region, stattholderskap og øygruppe i Skottland. Shetland var en del av Norgesveldet under navnet Hjaltland, inntil øyene ble pantsatt til den skotske kongen av den dansk-norske kongen Christian I 28. mai 1469 for 8000 rhinske gylden. Shetlands motto er Með lögum skal land byggja, som er hentet fra Frostatingsloven.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Shetland har vært bebodd siden 3000 f.Kr. Befolkningen levde av kveg- og landbruk, og anla megalittiske monumenter. Fra omkring år 2000 f.Kr (Bronsealderen) ble klimaet kjøligere og befolkningen flyttet ut mot kysten. I Jernalderen ble det bygget mange stenhus, og en del av ruinene er i dag bevart, som for eksempel Jarlshof og Stanydaletemplet. Omkring år 297 e.Kr beretter romerske skrifter om det keltiske folkeslaget pikterne, som på 800-tallet ble fortrengt av vikingene.

Norsk kolonisering av Hjaltland (Shetland)[rediger | rediger kilde]

Harald Hårfagre tok kontroll over Hjaltland i ca. 875.
Bildet er fra det islandske manuskriptet Flateyjarbók fra 1400-tallet

På slutten av 800-årene endret vikingene fokus fra plyndring til kolonisering (landnåm). Endringen skyldtes at Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Skipene deres fraktet nå i tillegg nybyggere og nødvendig utstyr for å starte på nytt et annet sted. Vikingene dro til Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, og senere også til Vinland. Det var hovedsakelig nordmenn som reiste i den retningen, danskene rettet sin oppmerksomhet mot mer befolkede områder som England og Frankrike, mens svenskene dro østover.[1]

Hjaltland ble kolonisert av norske vikinger på slutten av 800-tallet. Kolonistene kalte øygruppen for Hjaltland og etablerte seg med egne lover og språk. Språket utviklet seg til det vestnordiske språket norn, et språk som døde først ut på 1800-tallet.

Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til et rike, flyktet mange av hans motstandere og noen av dem slo seg ned på Orknøyene og Hjaltland. Herfra drev de plyndringstokter mot Skottland og Norge, noe som resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte og i 875 ankom hans flåte det som i dag er det lille tettstedet Haroldswick på øya Unst.[2] Samme år tok Harald Hårfagre og hans menn kontroll over øyene og annekterte både Orknøyene og Hjaltland. Ragnvald Mørejarl fikk Orknøyene og Hjaltland som sitt jarledømme av Harald Hårfagre som erstatning for at hans sønn Ivar (frillesønn) hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige.

På 900-tallet ble Hjaltland kristnet.

Strid med Norge[rediger | rediger kilde]

I 1194 da kong Sverre Sigurdsson var konge i Norge og Harald Maddadsson var jarl over Orknøyene og Shetland, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene (eyjarskeggjar) på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, Sigurd, sønn av kong Magnus Erlingsson. Øyskjeggene ble beseiret i slaget ved Florvåg utenfor Bergen. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sverre Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald Maddadsson (Harald jarl) måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I 1195 seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre.

Det såkalte såttmålet utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald jarl og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald Maddadsson måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i 1210 og på nytt i 1267.[3]

Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet.

Økt skotsk interesse for de norske øyene[rediger | rediger kilde]

Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år.
Bildet er fra det islandske manuskriptet Flateyjarbók fra 1400-tallet

Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.

Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak det norske standpunktet, utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Flåten samlet seg i Breideyarsund (sannsynligvis dagens Bressay Sound) før Håkon og hans menn seilte til vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel.

Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige til å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den 17. desember 1263. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland.

Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Sudreyar (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Pantsettelse av øyene til Skottland[rediger | rediger kilde]

Kong Christian I pantsatte øyene som betaling av medgift.
Illustrasjonen er fra boken Nordens Historie fra 1887 av Niels Bache

På 1300-tallet behandlet Norge fortsatt Orknøyene og Shetland som en norsk provins, men den skotske innflytelsen vokste, og i 1379 tok den skotske jarlen Henry Sinclair kontroll over øyene på vegne av den norske kongen Håkon VI Magnusson.[4] I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Kong Christian I av Danmark, Norge og Sverige var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland trengte han penger til betaling av medgift. Uten det norske riksråds vitende inngikk han 8. september 1468 en kontrakt med skottekongen om pantsettelse av Orknøyene for 50 000 rhinske gylden, og 28. mai året etter Shetland for 8000 rhinske gylden.[5] For å være på den sikre siden sørget han for en klausul om innløsningsmuligheter for fremtidige norske konger: For en fast verdi av 210 kg gull eller 2310 kg sølv vil øyene igjen være på norske hender. Flere konger av dobbeltriket forsøkte i løpet av 1600- og 1700-tallet forgjeves å innløse øyene[6] med ble hver gang avvist av geheimerådet i Edinburgh. Øyene var den gang allerede under sterk engelsk innflytelse, men forbindelsen med Norge ble ikke straks avbrutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var både tale- og skriftspråk i ganske lang tid.

På Hjaltland betalte man langt inn i det 14. århundre en årlig avgift til Bergens bispestol.[7]

Hansatiden[rediger | rediger kilde]

Etter vikingenes tilbakegang kom fire århundrer hvor Shetland solgte sine varer til omverdenen via Hansakjøpmennene i Bergen, Bremen, Lübeck og Hamburg. Hansaene hentet ut skip lastet med saltet torsk og lange og tilførte øybefolkningen kontanter, korn, klær, øl og andre varer i bytte. Denne handelen varte frem til unionsavtalen mellom Skottland og England i 1707 da Hansaene ikke lengre fikk tilgang til å drive handel med Shetland. Som en følge av utestengelsen av Hansaene gikk Shetland inn i en økonomisk depresjon, da skotene og de lokale kjøpmennene ikke var like dyktig i saltfiskhandel. For Shetlands uavhengige bønder førte den økonomiske depresjonen til at de kom inn i en negativ spiral. Først måtte de selge jorden til godseierne, for så å leie jorden tilbake, for deretter å bli gradvis livegne.[8] Den liberale statsministeren William Ewart Gladstone frigjorde leilendingene i 1880-årene fra godseiernes styre.

Den spanske armada[rediger | rediger kilde]

Den spanske armadas rute i 1588

Pave Sixtus V ville knekke protestantismen i England og allierte seg med spanskekongen Filip II av Spania. 28. mai 1588 sendte kongen ut den spanske armadaen med 130 skip, 18 000 soldater, 7 000 sjømenn og 2 500 kanoner ut fra Lisboa til den engelske kanal med henblikk på å invadere England. En armé på 30 000 mann ventet i De spanske Nederlandene. Planen var å sette av Lisboa-arméen i Plymouth og for deretter å flytte troppene i de spanske Nederlandene til et sted nær London. Angrepet gikk ikke som planlagt og spanjolene bestemte seg for å flykte ut i Atlanterhavet.

Flåteutsendelsen skjedde under den lille istid, og spanjolene ble overrasket over dårlig og kaldt vær når de rundet nordspissen av Skottland. Flere skip og mannskap gikk tapt på grunn av været enn i kamphandlinger. Omkring 20. september 1588 kom skipet El Gran Grifón og tre andre skip bort fra flåten og søkte ly ved Fair Isle, en øy tilhørende Shetland. Et forsøk på å strande skipene for å unngå at skipene sank lyktes ikke og skipene gikk ned ved Stroms Hellier. Omkring 300 soldater tok seg i land på den lille øya som hadde få innbyggere og knappe ressurser. En gjenfunnet spansk dagbok forteller at 50 menn døde mellom 28. september og 14. november, hovedsakelig på grunn av sult. Sjømennene og soldatene oppholdt seg på øya i to måneder, da de ble lovet fritt leide av Elizabeth I. Spanjolene dro de til St. Andrews og Edinburgh før de satte kursen mot Spania.[9] Skipet ble hevet i 1970 og restene står i dag i Shetland Museum.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

3000 shetlendere tjenestegjorde i Storbritannias marine under Napoleonskrigene som pågikk i perioden fra 1800 til 1815.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble en norsk marineavdeling med tilnavnet Shetlandsgjengen etablert av Special Operations Executive, Norwegian Section høsten 1940 med base i Scalloway på Shetland for operasjoner mot Norge. På Shetland hadde det etter hvert samlet seg ca. 30 fiskeskøyter som norske flyktninger hadde seilt over. En del av disse skøytene ble nå leid og norske fiskere ble vervet som frivillig mannskap. Shetlandsgjengen seilte i hemmelige oppdrag mellom Norge og Shetland, og fraktet Linge-karer, etterretningsfolk, flyktninger, instruktører for motstandsbevegelsen og militære forsyninger. Motsatt vei ble mange som var i tysk søkelys brakt i sikkerhet og viktig informasjon om tyskerne i Norge ble formidlet videre til de allierte. I enkelte tilfeller ble det lagt ut miner og foretatt aksjoner mot tyske skip. I begynnelsen av krigen stod avdelingen helt under britisk kommando, men senere kom også nordmenn med i ledelsen.

Fiskeskøytene foretok til sammen 80 turer over Nordsjøen. Tyske angrep og uvær førte til at 10 skøyter med en besetning på 44 mann og mer enn 60 flyktninger gikk tapt. På grunn av de store tapstallene ble det besluttet å skaffe hurtiggående fartøyer. Amerikanerne stilte de tre ubåtjagere KNM «Hessa», KNM «Hitra» og KNM «Vigra» til disposisjon. Ingen av turene med ubåtjagerne medførte tap av personell eller utstyr.[10]

I alt gjorde Shetlandsgjengen over 200 turer, hvor den mest kjente personen Leif Larsen (Shetlands-Larsen) var skipper for 52 av turene.[11]

Shetland i dag[rediger | rediger kilde]

I samme tidsperiode som det ble funnet olje og gass på norsk sokkel, fant man også dette utenfor Shetland. Østshetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt: Solheimavagr). Sullom Voe-terminalen åpnet i 1978 og er Storbritannias største oljeeksporthavn med et volum på 25 millioner tonn årlig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ James Graham-Campbell: Cultural Atlas of the Viking World, 1999. Side 38. ISBN 0-8160-3004-9
  2. ^ Undiscovered Scotlands side om Haroldswick
  3. ^ Orknøyingenes saga, kapittel 112; Sverres saga, kapittel 125.
  4. ^ Julian Richards, Vikingblod, side 235, Hermon Forlag, ISBN 82-302-0016-5
  5. ^ Universitetsbiblioteket, Universetet i Bergen: Artikkel om Shetland
  6. ^ Universitas, Norsken som døde
  7. ^ Odinarkiv: Norge og Storbritannia
  8. ^ Visit Shetlands historieside
  9. ^ Scotsman.com: The wreck of El Gran Grifón av Brendan O'Brien
  10. ^ Universitetet i Bergen, Historisk institutts side om Shetlandsgjengen
  11. ^ Kulturnett Hordalands side om Shetlands-Larsen

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

År Hendelse
3000 f. Kr Første tegn til bosetting
297 e. Kr Romerske skrifter nevnte det keltiske folkeslaget pikterne
875 Harald Hårfagre tok kontroll over øyene
1194 Harald Maddadsson ble fratatt jarledømmet over Shetland og øyene blir lagt direkte under den norske kongen Sverre Sigurdsson
1379 Den skotske jarlen Henry Sinclair tok kontroll over øyene på vegne av den norske kongen Håkon VI Magnusson
1469 Christian I pantsatte Shetland til den skotske kongen Jakob III
1588 Skipet El Gran Grifón og tre andre skip med 300 menn kom bort fra Den spanske armada og sank ved Fair Isle
1600- og 1700-tallet Kopper rammet øygruppen hardt
1700-tallet Språket norn fortrenges pga skotske tilflyttere
1707 Hansaene mistet sine handelsrettigheter på Shetland
1708 Shetlands hovedstad ble flyttet fra Scalloway til Lerwick
1838 Første regulære postdampbåtlinje mellom Edinburgh og Shetland
1861 40 000 innbyggere
1872 Avisen Shetland Times ble grunnlagt
1880-årene William Ewart Gladstone frigjorde leilendingene
1940 Shetlandsgjengen ble etablert av Special Operations Executive
1961 17 814 innbyggere
1969 Shetland feieret 500 år under henholdsvis norsk og skotsk styre
1970 Olje blir funnet utenfor Shetland
1975 Lerwick Town Council og Zetland County Council ble slått sammen til Shetland Islands Council
1978 Oljeterminalen i Sullom Voe åpnet
1987 Lokalradiostasjonen SIBC startet sine sendinger
1993 Tankskipet Braer går på grunn utenfor Lerwick 5. januar, lastet med 84 700 tonn norsk råolje fra Gullfaksfeltet
2001 21 990 innbyggere
2005 Lord Lyon i The heraldic authority of Scotland godkjente Shetlands blåhvite flagg som offisielt flagg